Alenemoren Carla Moran bor sammen med sine tre barn i et nabolag i California. En kveld like før hun skal legge seg blir hun mishandlet og voldtatt av en usynlig kraft. Hun mistenker at det er et spøkelse som står bak, men tør verken å gå til venner eller psykolog for å bli stemplet som gal. Overfallene fortsetter og viser seg å være mer brutale og hardhendte for hver gang. Hun ender opp med stygge sår og blåmerker over hele kroppen og innser at hun ikke har annet valg enn å søke hjelp. Både psykologer og spøkelsesforskere blandes inn for å finne ut hvem dette spøkelset er, men overfallene gir seg ikke så lett.

Jepp, dette er en spøkelsesfilm det er snakk om, og en ganske så god som ikke har fått mye til annerkjennelse her til lands. Filmen kom ut året før den mer kjente «Poltergeist» og det kommer tydelig frem at Tobe Hooper og Steven Spielberg har har latt seg inspirere. The Entity er noen mer hakk brutal i utrykket, men er ganske sparsom for effekter. Man kan ikke se noe spøkelse i det hele tatt, men vet at det er til stede. Noe som skaper sin egen ekkel og krypende stemning. Filmen begynte deretter å minne meg om en annen spøkelsesklassiker, nemlig «The Changeling» som kom ut året før.

Det er solide skuespillere i filmen. Mye av rosen går til hovedrolleinnhaver Barbara Hershey som gjør en svært overbevisende tolkning av en plaget dame, og spiller kun på egne kroppspråk under voldtektene. Høres kanskje tåpelig ut, men det fungerer utrolig bra og gjør flere scener herlig skumle og intense. Det er en god progresjon i handlingen som hele tiden holder engasjementet og spenningen oppe.

Filmen er stort sett fri for effekter som hjelper mye på realismen, men på laget finner man effektmakeren Stan Winston som er mer kjent med effektene bak «The Terminator» og «Alien». Det er svært begrenset hva mannen har fått boltre seg med, men her har han klart å få et usynlig spøkelse til å kna og beføle Barbaras kropp. Det er ikke alt som imponerer like mye, og det var like før jeg måtte lirke av meg et ufrivillig lite flir når lyneffektene dukket opp. Med tanke på perioden filmen ble laget ser det rett og slett billig ut, men heldigvis varer dette i noen få sekunder. Det er Charles Bernstein som står for musikken som gjorde seg mer kjent med filmmusikken til «A Nightmare on Elm Street» noen år senere. Her er den litt gjentagende til tider, spesielt under voldtektscenene. Den er også svært spesiell som likevel hjelper på stemningskurven under flere scener.

Filmen skal være basert på en sann historie som baserer på boka med samme navn. Sant eller usant så er dette en liten juvel blant spøkelsesfilmer. En film man ikke vil glemme med det første. En nyinnspilling er også i skrivende stund og denne gangen er den overaskende nok fra Japan. Det er selveste Hideo Nakata, regissøren av «Ringu» fra 1998 som står bak. Noe som tyder på at dette kan bli en interessant nyinnspilling, men det anbefales på det heiteste å se denne først.

• Regi: Sidney J. Furie
• Skuespillere: Barbara Hershey, Ron Silver, David Labiosa, George Coe, Margaret Blye, Jacqueline Brookes, Richard Brestoff, Michael Alldredge, Raymond Singer, m.fl
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle