Jerry Blake er en ung mann som er vanskelig å ikke like. Alle elsker ham. Hans nye kone, naboer og kolleger. Men hans stedatter, Stephanie, kan ikke fordra ham og vet at han skjuler noe. Når Jerry kommer over en artikkel i avisen om en familie som er blitt økset ihjel i nabostaten, løper han ned i kjelleren hvor han utløser et voldsomt raseriutbrudd. Stephanie, som også har lest artikkelen, blir tilfeldigvis vitne til hans utbrudd og blir mer mistenksom overfor Jerry. Hun setter sin egen gransking på om den nye stefaren hennes kan være mannen som drepte denne familien.

I hovedrollen møter vi Terry O´Quinn som den humørsyke stefaren, og gjør her en av sine mest minneverdige rolleprestasjoner. For andre er han kanskje mest kjent som en flintskallet fyr i TV-serien «Lost». Resten av skuespillerne var for meg helt ukjente fjes, men gjør likevel en bra jobb. Det er franskmannen og keyboardisten Patrick Moraz som står for musikksporet, som også spilte i progrockbandet Yes på 70-tallet. Filmmusikken består med andre ord kun av synth som setter bra stemning på flere scener.

Dette kunne blitt veldig bra. Den eneste haken er hvordan man blir introdusert for denne stefaren på, og det ødelegger mye av det som kunne vært en real nervepirrende thriller fra 80-tallet. Man vet hvem han er fra starten av, hvilken hemmelighet han skjuler, og hva han er i stand til. Noe som gjør det meste av filmen forutsigbar. Jeg hører flere sammenligner filmen med mesterverket «Psycho» av Alfred Hitchcock, noe jeg synes er helt feil når dette heller blir stikk motsatt. Det er ikke mange bitene å samle i et puslespill når det blir for lett å anta hvordan dette vil ende. Men selv om filmen tabber seg loddrett ut i starten er dette en seerverdig film med godt skuespill og bra popcornunderholdning med sine øyeblikk.

• Regi: Joseph Ruben
• Skuespillere: Terry O’Quinn, Jill Schoelen, Shelley Hack, Charles Lanyer, Stephen Shellen, Stephen E. Mille, Robyn Stevan, Jeff Schultz, m.fl
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle