I spent eight years trying to reach him, and then another seven trying to keep him locked up because I realized what was living behind that boy’s eyes was purely and simply… evil.
Det hele starter på en Halloween-aften i småbyen Haddonfield i 1963 da unggutten Michael Myers sniker seg inn på kjøkkenet og henter en kjøttkniv fra en av skuffene. Da kjæresten til søsteren hans forlater huset, sniker han seg videre opp trappen, entrer rommet til søsteren, og før hun så vidt rekker å reagere, stikker han kniven gjentatte ganger inn i kjøttet hennes. Femten år senere på en regntung høstkveld er Dr. Loomis og en sykesøster på vei mot den psykiatriske klinikken hvor Michael har vært innesperret siden ugjerningen. Han skal transporteres til en ny rettsak og sykesøsteren får de forhåndsreglene som trengs av Dr. Loomis som har vært Michaels´s psykolog under soningen, og hevder at han kjenner til Michaels natur og at han både er ekstremt sterk og ikke vet forskjell på rett eller galt. Da de ankommer klinikken vrimler det av hvitkledde pasienter utenfor som om de har klart å rømme. Men da Dr. Loomis går ut av bilen for å sjekke hva som er på ferde, blir sykesøsteren angrepet av en av pasientene som viser seg å være Michael, og kastet ut av bilen. Det er bare noen få timer unna årets Halloween og Michael trår klampen i bånn mot Haddonfield for å ta igjen det tapte.
Det er mange som tror at Halloween er den første slasher/stalker-filmen som startet det hele. Det er både riktig og feil. Halloween ga oss den første morderen med maske foran fjeset som senere ble en inspirasjon for Jason med ishockeymaska i «Friday the 13th»-filmene. Men filmen som satte startskuddet for hele slasherbølgen som etterhvert tok helt av på godt og vondt på 80-tallet, er den mindre kjente «Black Christmas» fra 1974. Og da John Carpenter så den filmen ble han såpass imponert at han ville lage en oppfølger. Men slik gikk det ikke, og det var kanskje like greit, for da hadde filmen neppe fått like stor status som Halloween fikk. Men han fikk likevel bruke ideéne som allerede var utviklet, og en av skrekkfilmhistoriens mest berømte busemann, Michael Myers, ble til. Og i likhet med flere slashere fikk også Halloween kastet en rekke med oppfølgere etter seg.

De som ennå ikke har fått med seg Halloween kan sikkert ha sine forventninger til masse rødt søl, spesielt med tanke på filmens coveromslag. Men de forventningene er det bare å legge til side, for filmen er ironisk nok svært blodfattig og inneholder lite med voldelige scener. Men de som allerede er rotfestet i sjangeren vet at det ikke er mengdene med blod som avgjør om en film skal være skummel. Istedenfor får vi den ene stemningscenen etter den andre hvor alle har sin gåsehudfaktor liggende på lur. Mye takket være for at det hele fungerer så bra er den gode cinematografien, og det geniale musikksporet som John Carpenter selv komponerte til filmen på syntheziseren sin. Det passer som hånd i hanske, og er så effektiv at man ikke unngår å få ståpels under de fleste scenene. Jeg liker også kameraføringen i filmen veldig godt, og det er jo ingen tvil om hvilken film den første scenen med den unge Michael er hentet fra. Ellers står filmen helt klart på egne bein, og er en av de viktigste filmene man finner innen sjangeren.
Skuespillet har jeg heller ikke noe vondt å si om. Jamie Lee Curtis gjør en bra rolle som filmens screamqueen, og Donald Pleasence passer godt i rollen sin som psykologen Dr. Loomis. Han fulgte også opp i filmens oppfølgere, men ble erstattet av Malcolm McDowell i den blodige oppdateringen av Rob Zombie (naturligvis fordi Pleasence forlot vår verden i 1995).
Alt i alt: pensum.
- Regi: John Carpenter
- Skuespillere: Donald Pleasence, Jamie Lee Curtis, Nancy Kyes, P.J. Soles, Charles Cyphers, Kyle Richards, Brian Andrews, m.fl
- Anmeldt av: Tom Richard Tokle
![]()














«Halloween» er både meget creepy, og svært spennende underveis. Og den står vel som kroneksemplet på at hvor god en grøsser er, ikke er proporsjonalt med hvor mye blod og gørr den innehar.