Jeg er ingen fan av Quentin Tarantino. «Reservoir Dogs» er en av de mest oppskrytte drittfilmene jeg har sett, likeså med «Pulp Fiction», og «Jackie Brown» er den beste sovepillen jeg har hatt. «Kill Bill» var derimot en ganske ålreit sak, mens «Kill Bill 2» var rett tilbake til downhill. Mine forventninger til «Death Proof» var like frossen som en klut på nordpolen, men selv når en regissør som Tarantino skal hylle Grindhouse og 70-tallet, var det på tide å legge forhåndskritikken til side og gi mannen en ny sjanse. Men jeg kan allerede si at jeg aldri kommer til å kaste bort mer tid på Tarantino før jeg har skrevet ferdig denne anmeldelsen.

I «Death Proof» følger vi en gjeng skravleglade og øltørste unge kvinnebein som er på gjennomreise i Texas hvor det prates om alt fra pikk til knulling. De svinger innom en veikro hvor det utvikles seg til fyll, stripping og enda mer skitprat. Der møter de på en arret og sleazy jævel som kaller seg Stuntman Mike (Kurt Russel) med skumle hensikter.

Filmen er delt opp i to deler. Den første delen var ikke det verste ettersom jeg har hørt kjedeligere dialoger fra Tarantinos penn, men det er Kurt Russel som slimålen Mike som redder filmen fra bunnkarakter. I likhet med «Planet Terror» er filmrullen hakkete og ripete som setter en viss stemning, men dessverre blir dette for tynt når det meste består av dialoger. I den andre delen forsvinner Grindhouse-elementene helt, og man kan spørre seg hva som er vitsen med å fortsette filmen når historien gjentar seg med enda en gjeng kvinnfolk som er på gjennomreise hvor Tarantino overgår seg selv med de mest kjedelige og meningsløse dialoger man kan være vitne til. Det kjøres innom en café hvor kvinnfolka sitter i 20 minutter, som føltes mer som en time, hvor de skravler om….ærlig talt, jeg datt helt av her og ble bare mer og mer forbannet og kjedet meg nesten til søvne, og begynte å fantasere om å plassere en kule mellom øynene på de for å få en stopper for den evige drittpraten. Ikke er det underholdende, ikke er det spennende. Man kan ta seg pissepauser uten å trykke på pauseknappen ettersom 96 prosent av handlingen er helt meningsløs uansett. Men tro ikke at munndiarén slutter etter cafébesøket. Neida, det fortsetter i bilen hvor saltet skal strøs i sårene. Og disse irriterende kvinnfolka skal man føle sympati for så snart Stuntman Mike viser seg på veien? Jeg satt og håpet mer på at han ville meie de ned til grønnsak rett til helvete om hvert øyeblikk, og kjøre videre som en helt inn mot solnedgangen med en pils i hånda, og The End deretter. Meningen med Grindhouse er jo å hylle filmene, men her sporer Tarantino fullstendig av og hyller ingen andre enn seg selv. Mannen driter seg rett og slett ut.

Filmen er blitt skrytt oppi skyene for dens gode kameraarbeid og en viss biljaktscene, og enkelte scener er fine å se på, det skal sies. Men skal man først og fremst hylle en sjanger som dette, kreves det mye mer enn det dialogmølet som nådeløst serveres her, og den opphypete biljaktscenen setter ikke mye plaster på såret etter denne torturopplevelsen. Fansen av Tarantino vil nok kose seg, men de som heller foretrekker handling av rå action og non-stop underholdning fra Grindhouse-hjørnet, er det bare å hoppe over denne seige gjørma og gå rett over til «Planet Terror».

• Regi: Quentin Tarantino
• Skuespillere: Kurt Russell, Zoe Bell, Rosario Dawson, Vanessa Ferlito, Sydney Tamiia Poitier, Tracie Thoms, Rose McGowan, Jordan Ladd, Mary Elizabeth Winstead, Quentin Tarantino, m.fl
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle