George A. Romero er ute med sin femte samfunnskritiske og misantropiske zombiefilm, som i denne gang tar for seg menneskets egosentriske forhold til YouTube, nedlastning og behovet for å bli sett. Denne filmen har ingenting med kvadrilogien» Night of the Living Dead», «Dawn of the Dead», «Day of the Dead» eller «Land of the Dead» å gjøre, men er en reboot hvor alt starter på nytt med oppdatert tidsepoke.Den store kuriositeten med dette (bortsett fra at det er en ny Romero-film) er at filmen er laget i dokumentarisk stil i likhet med «Cannibal Holocaust», «The Blair Witch Project» og «Cloverfield». Kult, tenkte jeg. Og forventningene her var for mitt vedkommende altfor høye da jeg er stor fan av de tidligere zombiefilmene Romero har gitt oss. Men jeg ble ikke spesielt tilfredsstilt av «Diary of the Dead». Nei, utrolig nok.

For det første er historien rett og slett kjedelig og gjennomførelsen slapp som dau fisk.

Her er handlingen: En gjeng ungdommer er ute i skauen for å spille inn en skrekkfilm. Innspillingen avbrytes brått da det sprer seg nyheter om at de døde har våknet til liv og er sultne som ulver etter ferskt menneskekjøtt. Og de formerer seg som tørt gress i medvind. Filmens regissør Jason ser da muligheten til å spille inn en autentisk skrekkfilm med ekte blod og ekte drap ved å dokumentere alt som skjer i zombiekaoset, og deretter legge ut filmklippene på internett med håp om å få mange hits. Og hvem som blir spist foran kamera er for ham helt likegyldig, det viktigste er å få det på teip og vise det til verden.

Det hele starter ganske så bra og intenst, og selve ideén her er ganske spennende selv om den ikke er spesielt ny. I likhet med «Night of the Living Dead» starter det rett på sak med dauinger som helt uventet våkner til liv og angriper folk og spiser kjøttet deres uten videre. Hva som er årsaken, vet ingen. Det eneste som er viktig er å overleve og finne en løsning på å drepe zombiene før de har tatt over verden. Men etter de første 20 minuttene begynte dette å skli nedover. Det blir for mye kjedelig prat og for lite action. Det er masse krangling mellom folkene om hvilke beslutninger som skal tas og ditt og datt, og det meste er totalt uinteressant, traurig og lite spennende. Dette fungerte bra i Night, Dawn og Day, men det har også mye å si at skuespillet atpåtil er troverdig nok til å skape en viss anspent stemning mellom slagene. Ingen av de delene fungerer her. Det er også svært lite zombier å se på skjermen, og det er for mye som holdes tilbake. At verken skuespill og replikker er noe å juble over, kan jeg tåle, men skal jeg se en zombiefilm forventer jeg i det minste å bli underholdt. Her så jeg mer på spilletiden om filmen begynte å nærme seg slutten.

Filmen er som nevnt laget i dokustil, og da kreves det sitt for å få ting til å se helt autentisk ut. Det lykkes verken skuespillerne eller Romero med her. En av filmens største tabber er at det er for tydelig at skuespillerne har vært innom sminkerommet mellom scenene og fått pudret trynet, børstet håret og stelt seg. Det er verken mye skrubbsår eller herpa frisyre å se på noen av de etter å ha slitt seg gjennom zombiemarerittet. Omtrent like realistisk som om man skulle se skuespillerne i «Platoon» være helt nydusjet etter hver scene og ikke ha en eneste gjørmeklatt hengende i ansiktet. Mulig jeg pirker for hardt nå, men dette er så irriterende og lite gjennomtenkt at man ikke klarer å lå være!

Det eneste jeg kan skryte av her er kule og fantasifulle drapsscener og bra zombie make-up. Filmen har sine små øyeblikk som trekker opp, men jeg savner også et saftig klimaks som Romero gledelig serverte oss i de tidligere zombiefilmene sine. Nei, dette er ikke noe jeg vil anbefale og vil for min del ende fort opp i glemmeboken.

• Regi: George A. Romero
• Skuespillere: Michelle Morgan, Joshua Close, Shawn Roberts, Amy Ciupak Lalonde, Joe Dinicol, Scott Wentworth, Philip Riccio, m.fl
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle