Vi befinner oss i Paris hvor en gjeng unge folk er i trøbbel med politiet i gateslagsmål. En av gjengens medlemmer, Yasmine, prøver desperat å komme seg vekk med eks-kjæresten. Sistnevnte omkommer i slagsmålet og etter litt sentimentalt kliss kommer Yasmine seg vekk fra byen med resten av gjengen med politiet i hælene. Da de ankommer ingenmannsland og har klart å riste av seg politiet tar de inn på et shabby og ensomt hostel for å søke ly for natten, noe som de selvfølgelig ikke skulle gjort. Hostelet drives av to horer og en boleidiot som gir de grei velkomst til tross for de brune omgivelsene, men så snart gjestene har tatt natten viser det seg å bo en familie under samme tak som man ikke ville spist middag med. Og så smeller det.

Filmen har en svært rotete måte å komme i gang på, og i løpet av den første halvtimen driter man i karakterene og deres relasjoner til hverandre. Jeg hadde mine bange anelser om dette, men filmen klarer å kravle seg oppover etter den første småkjedelige halvtimen til en underholdende og smakefull voldsorgie. Stille før stormen som det heter, og når det smeller er det lett å se hvor regissør Xavier Gans har hentet inspirasjonen fra. Referanser fra filmer som «Texas Chain Saw Massacre», «People Under the Stairs» og den nyere «Hostel» krydret med en liten dose «The Descent» skinner gjennom, og er faktisk blandet på en velykket måte.

Regien er stort sett flott og stemningen guffen nok, mens skuespillet varierer veldig. Spesielt fikk jeg sansen for familiens overhode, en gammel tysk klin-kokos nazigubbe som kutter akilleshælene til sine ofre mens han taler i lufta som en dårlig parodi på Hitler. Prestasjonen hans er hysterisk og direkte ufrivillig komisk da han blander tysk med fransk at det kolliderer med den alvorlige tonen filmen prøver å føre. Om det er gjort med intensjon eller om mannen var halvt senil og glemte konstant hvilket språk han skulle snakke under opptakene, kan gud vite, men dårlig-morsomt er det uansett. Karina Testa, derimot, gjør en fin og troverdig rolle som Yasmine som etterhvert setter filmen på sine skuldre, mens resten ble mer anonyme og for pappfigurete til å bry seg.

Effektene imponerer også. Alt, absolutt alt, er laget på den gammeldagse måten uten noe smakløst CGI-tull, og filmen bygger opp til svært blodige og heftige scener med blant annet et sageblad som må nevnes. Folk blir hengt opp/ned med kroker i Ed Gein-stil, partert, tært opp, hoder sprenges.. Er det ikke nok her å bli mett av er det svært lite håp for deg. Filmens hovedproblem er at den lider en del av temposvikt, og filmen trekker sitt siste pust i det lengste laget. Flere uvesentlige scener kunne vært kuttet vekk, som for eksempel all den kjedelige tompraten og den eviglange kjøringen i starten setter bare dårlige forventninger og Tarantino-vibber. Dét sagt er ikke filmen nyskapende på noen som helst måte, men fungerer som bra underholdning og er verdt en titt.

• Regi: Xavier Gens
• Originaltittel: Frontière(s)
• Skuespillere: Karina Testa, Aurélien Wiik, Patrick Ligardes, David Saracino, Maud Forget, Samuel Le Bihan, Amélie Daure, Estelle Lefébure, m.fl
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle