Filmen innledes i et gammelt kollektiv hvor en gjeng brisne kvinner holder fuktig julefest. Når en ukjent person bryter seg inn på husets loft, ringer telefonen. På den andre enden kommer det ganske så skremmende lyder, men på grunn av en mengde alkoholinntak er det ikke alle som lar seg skremme og ta det alvorlig så lett. Da den mer alkoholiserte og sjanglete Barb (Margot Kidder) tar røret og skjeller ut personen, mottar hun en rasende drapstrussel før røret slenges på. Ikke lenge etter begynner flere av kollektivets beboere å forsvinne uten spor, en etter en.
Black Christmas regnes som den første stalker-filmen. Vi kjenner oppskriften: en gjeng unge folk som blir forfulgt og brutalt myrdet av en ukjent morder. Filmen er fra 1974, og 70-tallet var som kjent skrekkfilmens gullalder hvor den ene klassikeren snublet over den andre. Black Christmas er en av dem og som satte startskuddet for stalkerbølgen som etterhvert tok helt av på åttitallet som deretter førte sjangeren mot en mer komisk retning. Men dette er en beskjeden perle som er nokså ukjent for de fleste, og filmen er ikke langt unna fra å kunne kalles en «glemt klassiker». I ettertid har filmen fått en rekke etterlikninger og havnet i skyggen av Fredag Den 13, Halloween og Scream-filmene for å nevne noen. Det er lett å se hvor John Carpenter og Wes Craven har hentet inspirasjonen sin når man ser denne. John Carpenter ble også såpass imponert over Black Christmas at han ville lage en oppfølger, men regissør Bob Clark satte ned foten på det området. Like greit, for deretter lot han seg heller inspirere av filmen og skapte slasherikonet Michael Myers.
Handlingen er ikke den mest kompliserte, men det er ingen ulempe, for denne filmen har absolutt sine forseggjorte kvaliteter at den kan nytes. Filmen oser av stil hvor både regi og lyssetting er veldig godt gjennomført som skaper en passende kjølig og ekkel stemning gjennom hele filmen, og samtidig får man en herlig, morbid porsjon julestemning i det hele også. Blandingen av jul og grøss sitter meget godt sammen, og det hele er en ganske imponerende gjennomført produksjon som gir deg et unikt syn på 70-tallsgrøss. Plottet er ikke like nyskapende i dag som den var i sin tid, men med tanke på at denne var først ut i slasher/stalker-sjangeren, og sett fra historisk perspektiv, er dette et sann klassiker.
Store deler av filmen sees fra drapsmannens synsvinkel med håndholdte kameraføringer som hjelper svært godt på spenningskurven og den nifse stemningen. Regissør Bob Clark (RIP) og manusforfatter Roy Moore klarer å holde morderen svært skjult i filmen, og når man tror man har vært smart detektiv og avslørt morderen, har man jammen blitt lurt trill rundt. Skuespillet er heller ikke noe å klage over og alle er god i yrket sitt. Den smellvakre Olivia Hussey er troverdig og ser vettskremt ut så det holder, og Margot Kidder som den alkoholiserte Barb, skulle man tro var full på ordentlig under sceneopptakene. Vi møter også John Saxon i en passende rolle som sheriff, og Keir Dullea som kanskje er mest kjent som en forvillet astronaut i 2001: A Space Odyssey.
Filmens midtparti kan virke seigt å tygge for noen, og filmen tar seg veldig god tid på å bygge opp rollefigurene. Og de som har høye forventninger til masse blodsøl, må jeg skuffe og si at filmen har svært lite av det. Men jeg kan forsikre deg om at i likhet med filmens lillebror, Halloween, at man får igjen for en stor dose stemning som bygger seg kraftig opp til en heftig sluttsekvens som vil overraske de fleste. Stille før stormen, som det heter.
Er du en av de som vet å sette pris på god gammeldags grøss, og ennå ikke fått med deg Black Christmas, så er det på tide, for denne smakfulle julebiffen fortjener strengt tatt større oppmerksomhet av Ola Nordmann.
- Regi: Bob Clark
- Skuespillere: Olivia Hussey, Keir Dullea, Margot Kidder, John Saxon, Marian Waldman, Andrea Martin, James Edmond, m.fl
- Anmeldt av: Tom Richard Tokle
