En kiste med en mystisk urne blir gravd opp utenfor Roma. Etter at urnen åpnes begynner en rekke ulykker og gateslagsmål å herje rundt i byen, og alle som er i nærheten av denne urnen blir helt ville og voldelige. Urnen blir deretter sendt til et museum hvor kunst-studenten Sarah Mandy (Asia Argento) holder til. En kveld da hun og assistenten Giselle vil sjekke ut denne mystiske urnen går ting fryktelig galt igjen. Urnen åpnes, og Giselle blir brutalt overfalt og drept av aper og demoner (!), og får innvollene sine spredd utover gulvet. Sarah kommer seg såvidt unna, men nå som urnen er åpen blir hele Roma omgjort til en kaotisk slagmark, og samtidig begynner det å dukke opp en gjeng onde kvinner som har en viss tilkobling til denne urnen. Og da Sarah plutselig finner ut at hun har overnaturlige evner, som for eksempel å bli helt usynlig og høre  stemmer fra intet, innser hun at hun er den eneste som kan løse mysteriet og redde Roma fra å bli overtatt av onde makter.

The Mother of Tears, eller La Terza Madre som den heter på finspråket, var Dario Argento’s etterlengtete avslutning på sin heksetrilogi med forgjengerne Inferno og Suspiria. Ventetiden har vært eviglang, men at filmen skulle ende opp med å bli en kaotisk togulykke av en film som dette, hadde jeg ikke forventet. Jeg forventet meg heller ikke noe mesterverk som kunne måle seg opp med Argento’s store klassiker Suspiria da mannen har mistet en del av gløden gjennom årene. Men ord kan nesten ikke beskrives over hvor hinsides elendig denne produksjonen er.

Det eneste jeg finner skummelt med denne filmen er at det er hele tre manusforfattere, deriblant Argento, som har vært ansvarlig for dette hysterisk rotete manuset hvor man kan ramse opp den ene svakheten etter den andre bare etter det første kvarteret.

Historien er utrolig rotete bygget opp med enda verre rollefigurer som er så sjelløse at man gir blanke i de og hva de skulle utsettes for. Asia Argento (regissørens datter) er bare et trist syn og gjør ikke stort av seg. Null innlevelse og entusiasme preger prestasjonen hennes hvor hun ser mer forvirret ut som om hun sliter konstant med å huske replikkene sine.  Kjenningen Udo Kier, som også hadde en liten rolle i Suspiria, kommer her tilbake som prest. Han opptrer ikke mye på skjermen, men virker her så stresset og ukomfortabel i rollen at han vil bli ferdig så fort som mulig, få betalingen sin og hoppe videre til neste filmprosjekt. Kransen på kaka må være da moren til Sarah kommer tilbake som CGI-spøkelse i Daria Nicolodi’s skikkelse og forteller henne hva hun skal gjøre, som en slags Obi-Wan Kenobi. Latterlig.

Eller hva med en heks med silikonpupper? Heksene vi ser her har null troverdighet og minner mer om lettere sinnsforvirrede kvinner som har drukket seg sørpe dritings og kledd seg ut som gothere og fugleskremsler med de billigste kostymene og sminken en kan kjøpe. Hele utførelsen er så bort i natta og tilbakestående at det nesten blir sørgelig morsomt. Men hun som spiller sjefsheksa, Mater Lachrymarum, (ja, hun med silikonpuppene) er den verste av alle. Her virker det mer som om Argento valgte ut den første som møtte opp på audition med silikonpupper slik at den mannlige seer skal bli helt blendet av hennes fordeler, og overse hvilken meningsløs skuespiller hun egentlig er. Det er så dårlig at det ikke er akseptabelt . Men en ting er sikkert: Her er det mye å hånflire av.

En annen ting er at alle skuespillerne snakker engelsk hvor flesteparten er italienere som sliter med å få ut både ordene og innlevelsen. Det er ikke alltid lett å forstå hva de prøver å mumle frem, og en undertekst hadde absolutt gjort seg på flere områder, selv om det neppe hadde gjort filmen stort bedre. Filmens eneste positive side må være gore-effektene vi får servert her. Scenen med damen som  får tarmene sine revet ut av magen, er det eneste minneverdige med hele filmen. Volden er knallhard som Argento-filmer flest hvor vi får blant annet en spiddeøye-scene og andre lemlestelser. Cool enough, men det hjelper ikke stort når resten av utførelsen ligger nærmest på Uwe Boll-klasse. Nemlig, filmen er så dårlig.

Regien er heller ikke noe stort å si om. Dario Argento er (eller rettere sagt var) som kjent en av de største skrekkfilmmestrene fra Italia med flere klassikere på merittlisten sin, men mannen har tydeligvis brent seg fullstendig  ut og mistet alt som heter entusiasme, og ikke minst inspirasjon. Det hele er sjokkerende billig, mislykket og pregløst uten noe som helst nerve, stemning, særegenhet eller spenning, og minner mer om en slapp TV-film som ikke hører hjemme på en TV-skjerm i det hele tatt.

• Regi: Dario Argento
• Skuespillere: Asia Argento, Cristian Solimeno, Adam James, Moran Atias, Valeria Cavalli, Philippe Leroy, Daria Nicolodi, Coralina Cataldi-Tassoni, Udo Kier, m.fl
• Originaltittel: La Terza madre
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle