Året er 1974. En gjeng unge folk er på bilferie på landet. De svinger innom en shabby veikro hvor de støter på en dame i nød som trenger skyss. Etter litt kjedelig diskusjon bestemmer de seg for å ta henne med, og etter litt mer kjøring inn i skogen, bryter helvetet løs. Da haikeren må ut for å spy, blir de overfalt av noen jegere. To blir skutt ned mens resten blir slått helseløs, og slept inn i skogen. Bare sånn uten videre. I neste øyeblikk våkner de bundet fast i ingensteds hvor de kommer seg løs, og «jakten» er i gang.

Norge har perfekt natur og miljø til å lage skrekkfilm, og det er alltid spennende når noen tar det store  initiativet til å utnytte det. Men «bra til å være norsk» kommer ikke engang i nærheten hvor Fritt Vilt oser Oscarmateriale på lang vei i forskjell til denne smakløse oppgulpen.

Regissør Patrik Syversen prøver å hylle sine forbilder, med helt klare referanser, det er det ingen tvil om.  Ingen ulempe det, men når man i tillegg direkte stjeler themesangen «The Road Leads To Nowhere» fra The Last House On the Left (som ble komponert spesielt til filmen), og her gjør den til sin egen, begynner varselsbjellene allerede å ringe. Vel, filmen har jo så vidt rukket å komme i gang, så man setter godtroen litt til. Men så kommer dialogene. Og herre min hatt: så snart skuespillerne åpner munnen og snakker, kan man lure på om de i det hele tatt haddde noe spesielt lyst til å spille i filmen. Men kan man egentlig skylde på mangelen på innlevelse fra skuespillerne når de har fått såpass platte og katastrofalt dårlige dialoger å fremføre?

Er filmen blodig? Får vi se innvoller? Ja og ja. Filmen er blodig nok og effektene er heller ikke så dumt laget. Godt jobbet der. Men regien til Patrik Syversen er en annen sak. Den er utrolig anonym og helt effektløs som verken klarer å heve noe som helst intensitet, stemning eller spenningskurv selv om innvollene fyker og blodet fosser.  Forbløffende nok. Den gripende terrorfølelsen er ikke-eksisterende, og nerven som et syltynt plott som dette sårt trenger er savnet. På et forsøk for å gi filmen den rette 70-talls feelen over seg er fargetonene bleket ned flere hakk, som løfter opp filmen like mye som snabelen til en dau pornostjerne.

Underholdingsverdien er skremmende lav og hovedproblemet er at manuset byr på verken  overraskelser eller twister, som gjør det hele til en blek  og fryktelig kjedelig sjangerkopi på noe vi har sett ørten ganger tidligere. Karakterene er også fremstilt på en slik småufordragelig måte at man bygger opp like mye sympati for dem som en dritlort ved fortauet som venter på å bli skylt ned i kloakken.  At skuespillet deres attpåtil ligger på bunnen av gjødseldynga gjør ikke saken bedre og man blir flau på deres vegne. Den eneste som gjør en verdig innsats er TVNorge-fjeset Henriette Bruusgaard som gjør en helt  grei sreamqueen.

Nok sagt om den saken.

• Regi: Patrik Syversen
• Skuespillere: Henriette Bruusgaard, Janne Beate Bønes, Kristina Leganger Aaseru, Jørn Bjørn Fuller Gee, Gudmund Groven, Trym Hagen, Kristofer Hivju, m.fl
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle