På ytre siden virker Henry som en helt alminnelig og høflig herremann, men på innsiden bor det et voldelig monster man ikke ville drukket øl med. Da han var unge ble han tvunget til å kle seg i dameklær, og hvis ikke det høres ille nok ut måtte han imens se på at hans prostituerte mor hadde sex. Men til slutt hadde Henry ramlet av vippepinnen, fått nok og drept moren sin. Og vips: en av USA’s mest brutale drapsmaskiner ble skapt. 20 år senere bor han i en rønne av en leilighet i Chicago-slummen med sin kompis Ottis, som han traff i fengselet. Otis er en ufordragelig fyr som har dyppet snabelen sin i sin egen søster, og som også deler leilighet med dem. En direkte naiv blondine som forelsker seg hodestups i Henry da hun får høre at han drepte sin egen mor (!) Henry bruker nå all sin tid til å forfølge kvinner og drepe dem på de mest brutale måter når han får anledningen. Ottis, derimot, har aldri drept noen, men når Henry og Ottis har seg samtidig med to horer i bilen, går ting verre og Ottis blir bitt av basillen. Henry kjører deretter Ottis rundt i byen om kvelden, plukker opp tilfeldigvise ofre og lærer ham opp til å bli en seriemorder som Henry selv. Ottis skaffer seg videokamera, filmer drapene og ser på opptakene i leiligheten, som en liten snottunge som ser på Barne-TV med lørdagsgodtet sitt.
Denne filmen er løst basert på seriemorderen Henry Lee Lucas og Ottis Toole. Sammen begikk de over hundre mord og Ottis tilsto også at han hadde begått kannibalisme. I virkeligheten var de mer enn venner og hadde også et homoseksuelt forhold til hverandre, og var medlemmer av den hemmelige sekten med det fengende navnet «The Hand of Death». Henry fikk livsvarig fengsel i 1998 av ingen ringere enn den like gale seriemorderen George W. Bush og døde i 2001 av hjertesvikt, mens Ottis døde i 1996 av leversvikt mens han ventet på dødstraffen sin.
Henry: Portrait of A Serial Killer er en gripende film med en svært guffen og dyster stemning fra første frame. Filmen går rett på sak med bilder av flere av ofrene til Henry (hvor alle er kvinner) krydret med en like dyster og forstyrrende soundtrack for å vise oss hvilken sjuking vi har med å gjøre. Regissør John McNaughton fikk hundre tusen dollar for å lage denne filmen og det lave budsjettet preger bildene, men som også fremhever den bitre realismen som gjennomsyrer filmen på en unik måte som griper nysgjerrigheten til å se resten av ondskapen. Skuespillet imponerer også. Michael Rooker gjør en fantastisk rolletolkning som totalt følelsesløse og sinnssyke Henry. Han viser en helt likegyldig holdning til sine ofre, men medskuespilleren Tom Towles som Ottis må ikke undervurderes. Det virker som de storkoste seg under innspillingen, da spesielt under en scene hvor de buser rett inn i en villa og slakter en hel familie, mens Ottis filmer det hele. En scene som visstnok gikk så hysterisk for seg at skuespiller Elizabeth Kaden fikk sjokkskader.
Filmen ble forbudt i flere land, deriblant Norge, men ble en suksess på video, og ble deretter en prisbelønt kultklassiker. Filmen ble endelig utgitt for første gang i Norge for noen år tilbake, helt uklippet etter den eviglange filmsensuren. Skulle bare mangle, for dette er utvilsomt en av de mest realistiske seriemorderfilmene som enhver horrorjunkie må få med seg.
Sjekk også ut Maniac (1980), Man Bites Dog (1992) og The Devil’s Rejects (2005).
- Regi: John McNaughton
- Skuespillere: Michael Rooker, Tom Towles, Tracy Arnold, m.fl
- Anmeldt av: Tom Richard Tokle
