Vi tar turen til den lille kystbyen Potters Bluff som ved første øyekast virker som et rolig tettsted hvor alle kjenner alle. Men da en fotograf skal ta bilder av stranden, dukker det ei snerten dame opp som gjerne vil stå modell og ha sex på stedet. Før fotografen har fått av seg buksene blir han plutselig overfalt av en gjeng som likner lokalbefolkningen. De binder ham på en påle hvor de setter fyr på ham. Ikke lenge etter er en familie på gjennomreise som kjører seg vill på en tåkelagt kveld, og stopper innom byens veikro for å få et svar på hvor de er. De ender etterhvert opp ved et hus som virker tilsynelatende tomt. Ikke spesielt klokt av familien går de inn i det mørke huset for å finne noen som kan hjelpe dem, og i det neste øyeblikket er huset full av lokalbefolkning i hvert eneste hjørne som gir de en brutal død. Mystiske drap i Potters Bluff fortsetter og byens Sheriff, Dan Gillis, er svært bekymret og setter i gang etterforskingen for å finne ut hva som egentlig er på gang i den lille byen.

Dette er den type film man helst skal vite så lite som mulig om før man ser hvor et handlingsreferat burde vært nok. Men så kjip skal jeg ikke være. Dead & Buried er en svært original film blandet med skrekk og etterforskning med flere uforutsigbare overraskelser liggende på lur.

Det er en dyktig stab som tår bak denne filmen. Den anerkjente Stan Winston (RIP) står bak effektene, mannen som var mest kjent for effektene til Alien, Terminator og Edward Scissorhands. Effektene er stort sett flott gjennoført, men på enkelte områder preges de av filmens svært tynne budsjett. En viss scene skriker dukke på lang vei og ser alt enn ekte ut, men på en annen side er historien såpass spennende at det ikke ødelegger mye av helhetsinntrykket. Manuset er skrevet av Dan O’Bannon, som også skrev manuset til Total Recall og Return of the Living Dead som han også regisserte. Den mannen har ikke mangel på god fantasi og hvorfor han ikke har mange manusene på merittlista si er bare trist. I registolen sitter en av USA’s mest glemte og undervurderte regissører – Gary Sherman. Han er kanskje mest kjent for den mindre populære Poltergeist III, og har siden den gang  konsentrert seg om TV-serier, deriblant Poltergeist: The Legacy hvor han regisserte en av episodene. Men han er uansett en dyktig regissør som vet hvordan et smalt budsjett skal utnyttes. Skuespillet sitter også der det skal og alle gjør en bra jobb.

Det er ikke mye negativt å si om denne filmen. Filmen ble forøvrig forbudt i Norge da den kom, og havnet på 39′ene plass hos Video nasty, Englands korstog mot videovold på 80-tallet, noe man kan rynke seg på nesen over da filmen fokuserer langt mer på stemning og etterforsking enn å tilfredsstille gorehoundsene. Er det noe filmen sliter med så er det tempoen i handlingen, og flere scener blir for rett og slett for dryge som kan medføre flere gjesp.  Ingen film for de som foretrekker nåtidens skrekkiser med lynkjapp MTV-klipping, med andre ord. Men de som vet å sette pris på stemningsfilmer spekket med en dose mystikk, er dette en fin filmopplevelse, hvor det hele bygger seg opp til en knyttneve av en slutt klimaks som vil komme uventet hos de aller fleste.

• Regi: Gary Sherman
• Skuespillere: James Farentino, Melody Anderson, Jack Albertson, Dennis Redfield, Nancy Locke, Lisa Blount, Robert Englund, Bill Quinn, Michael Currie, Christopher Allport, m.fl
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle