Ahhh, so you found your dad’s old stag movies, didn’t ya?

Det hele spetakkelet starter på en obskur øy ved navn Skull Island hvor Stuart fra dyrehagen i Newtown i New Zealand har fanget dyrehagens siste store attraksjon: Rotteapen. Han har med seg noen lokale hjelpere som vet mer om rotteapen enn hva Stuart gjør. Da de er på vei til å forlate øya blir de omringet av øyas innfødte som mener at rotteapen er farlig og må ikke forlate øya. Men så pengegrisk Stuart er løper han fra de med apeburet på skuldrene med befolkningen rett i hælene. Idet Stuart hopper i pickupen klarer han å bli bitt av rotteapen, og i neste sekund blir han brutalt partert i småbiter av sine medhjelpere som tydeligvis vet hva de driver med. Litt av en åpningssekvens som allerede da setter filmens standard.

Rotteapen blir deretter fraktet til Newtown hvor vi blir introdusert for ungkaren Lionel. En naiv vimsemann på godt over 25 som fremdeles bor hjemme hos sin dominerende og strenge mor som helst vil ha gutten sin for seg selv. Men da Lionel en vakker dag finner kjærligheten hos den unge Paquita, og drar på date med henne til dyrehagen, blir livet hans snudd på hodet, og det ikke på en positiv måte. Moren har nemlig spionert på de og sklir tilfeldigvis mot buret til rotteapen som får en saftig jafs av den ene armen hennes. Såret etter bittet blir såppass ille at Lionel tilkaller sykesøsteren, men dør etter kort tid. Men sekunder etter våkner moren brått opp igjen som zombie, knekker nakken til sykesøsteren som igjen våkner som zombie, og alle moren biter får samme skjebne. I ren panikk hiver Lionel både moren og sykesøsteren ned i kjelleren og oppsøker en nazilege som gir ham et giftig middel for å få en stopper for zombiene, og begraver de deretter i kjelleren. Men da det viser seg at han heller har sprøytet inn feil stoff som gir de tidoblet så sterk styrke, bryter helvetet løs på blodig alvor. Og bedre blir det ikke da Lionel’s sleipe onkel har arrangert en stor og fuktig fest i huset etter morens død, helt uvitende om hvem som vil komme stormende opp fra kjelleren hvert øyeblikk.

Braindead er en av de blodigste filmene noensinne hvor regissør Peter Jackson tømte alle dagligvarebutikkene i New Zealand for sirup som deretter ble farget til rødt for å kline på prikken over denne zombiefesten. Det finnes riktignok filmer som overgår denne i goresammenheng, men ikke når det gjelder en slik syk, fantasifull og hysterisk morsom produksjon som denne. Her følger  vi den ene minneverdige scenen etter den andre. Vi blir vitne til Lionel’s håpløse forsøk i å tilpasse seg med zombiene til han slåss for livet til å overleve når zombiefesten bryter løs.  En sprø karate-prest  må også nevnes som sparker ræv for Herren, og to zombier som finner tonen og får en skikkelig stygg zombiebaby på rekortid som gir oss tidenes morsomste barnevakt-scene. De første 45-minuttene kan  regnes som et forshpiel hvor den siste delen er en non-stop voldsorgie uten like som man nesten må se selv for å tro. En film som endte opp med å bli så gory at filmen fulgte med spyposer i Sveriges videosjapper.

Dette er blitt kalt for den ultimate splatterfilm av mange, og det er vanskelig å ikke si seg enig i det . Effektene er laget av samme studio som lagde effektene til Peter Jackson’s langt mer mainstreame filmer, nemlig Ringenes Herre-trilogien, pluss den nyere Black Sheep. Effektene er laget på old school-vis og er direkte utsøkte og herlig fantasifulle som gir enhver splatterfan vann i munnen. Det går nesten ikke en eneste scene uten blodsprut, og med Peter Jackson’s intense og særegne fortellerstil skal det mye til for å kjede seg. Rotteapen er derimot ikke den mest troverdige med sine hakkete bevegelser, men denne delen er såppass lite på skjermen at det blir tynn flisespikkeri. Skuespillet imponerer også hvor Timothy Balme som Lionel også viser sine slapsticktalenter, mens Ian Watkin gjør den beste rollen som kanskje verdens mest ufordragelige onkel. Se også opp for en tvilsom begravelsesassistent, spilt av sjefen selv. Filmens like fantasifulle og grenseløse manus er skrevet av Peter Jackson og hans kone Fran Walsh og Stephen Sinclair. Fran Walsh var forøvrig også med på manusskrivingen til Meet the Feebles, Heavenly Creatures, The Frighteners, Ringenes Herre-filmene,  King Kong og til de kommende Hobbit-filmene, så det snakker for seg selv at dette er langt unna røtent materiale. Manuset har også mange sitatverdige replikker i seg som  vil brenne seg fast i minnet. «I kick arse for the Lord«, anyone?

Alt i alt er dette en klassiker som man aldri går lei av med et voldsomt gjensynsverdi . Selv er jeg oppvokst med denne filmen og ler like mye hver gang. En perfekt film å se på en fredagskveld med øl og pizza, hvis man har sterk nok mage til å takle filmens skyhøye splatterfaktor. Hvis du ennå ikke har fått med deg Braindead, er du herved pliktet.

• Regi: Peter Jackson
• Skuespillere: Timothy Balme, Diana Peñalver, Elizabeth Moody, Ian Watkin, Brenda Kendall, Stuart Devenie, Jed Brophy, Stephen Papps, Murray Keane, Glenis Levestam, m.fl
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle