Do you ever wonder about all the different ways of dying? You know, violently? And wonder, like, what would be the most horrible way to die?
Det hele starter på et lagerbygg da Frank forteller sin nye assistent Freddy at filmen Night of the Living Dead var basert på helt virkelige hendelser, og at militæret uheldigvis slapp ut en grønn gass som gjorde lik til kjøttetende zombier. Og disse kadaverene skal befinne seg i kjelleren på lageret. Freddy blir ivrig som en liten unge foran pakkene i juletreet da Frank viser ham både kadaveret og en kanne som skal inneholde denne mystiske gassen. Men så fjompete Frank er klarer han å klaske i stykker kannen da han skal vise hvor sikker den er. Den grønne gassen oser ut, sprer seg over hele bygget og vekker en av likene til en sulten og rabiat zombie.
I ren panikk klarer Frank og Freddy å partere zombien i småbiter og kremere den, men som gjør saken enda verre. Røyken som oser ut av skorsteinen legger seg over kirkegården rett ved siden av lageret hvor en gjeng punkere holder fest. Røyken finner deretter veien ned til kirkegårdens mange kister og vekker alle dauingene til en zombiefest som går lengre enn hva man skulle klare å forestille seg.
The Return of the Living Dead er en hyllest og parodi på Night of the Living Dead som blander skrekk og humor på en fin og vellykket måte. Filmen er skrevet og regissert av Dan O’Bannon, mannen som er mest kjent bak manuset til Alien, og her viser han at han kan både skrive manus og regissere. Filmen er laget i rein skjær 80-talls stil fra start til slutt blandet en punkete soundtrack med blant annet den passende låta «Party Time» av horror/punk-bandet 45 Garve brølende ut av høytalerne. Dette er slettes ingen seriøs og dyp film med intensjonen om å skremme, men har kun målet med å underholde og gi deg den gode følelsen, noe den klarer til de grader.
Skuespillerlista består stort sett av helt ukjente navn med unntak av veteranene Clu Gulager og Frank Karen som er de sterkeste kortene her, og den mannlige fansen vil få sin våte drøm da Linnea Quigley tar sin berømte nakendans og stripper stumpen sin på en gravstøtte. Noe oscarmateriale er det ikke, men skuespillerne gjør en helt grei innsats selv om det lukter litt overspill på enkelte områder. Regien til Dan O’Bannon er svært bra og fungerer godt på sin måte. Det første man legger merke til når den første zombien dukker opp med den nostalgiske og herlige replikken «Brains! Brains!«, er at zombiene er fra en helt annen gate enn i Night of the Living Dead. Da Romero-zombiene er langt mer seriøse og alvorlige av seg, er zombiene her svært overdrevet med et tegneseriepreg over seg som stadig minner deg på at du ikke skal ta filmen et sekund alvorlig, noe Dan O’Bannon konstant var nøye med å få med i manus. Bannon mener selv at manuset aldri ble morsomt nok, noe han tydeligvis er alene om. Filmen har en haug med kule og minneverdige scener med like mange sitatverdige replikker på løpende bånd, og effektene er svært fantasifulle som selvfølgelig er laget på god gammeldags old school-vis. Det hele er gjort med stil, sjarm og en filmskaperglede som oser hele filmen igjennom.
Underholdningsverdien er høy som fjell og dødpunktene er ikke mange. Filmen bruker sin tid på å bygge seg opp, men når zombiefesten er i gang er det full fres uten at det blir for stressende eller slitsomt, og 80-tallstemningen som gjennomsyrer filmen er bare å elske. Perfekt popcornunderholdning som har fått sin velfortjente klassikerstatus og etterhvert fått fire oppfølgere. Men det som ikke fungerer like bra i helheten, er slutten som blir latterlig lettvindt og for lite kreativt utført i forhold til resten som om hele budsjettet plutselig sa stopp. Men Dan O’Bannen hadde ikke snøring på hvordan filmen skulle slutte og valgte dermed et raskt snitt for å endelig ro galskapen i land. Selv har jeg sett langt verre slutter, så fra min side får det bli en bagatell. Hvis du liker zombier og ikke har fått med deg denne så gi den en sjanse!
- Regi: Dan O’Bannon
- Skuespillere: Clu Gulager, James Karen, Don Calfa, Thom Mathews, Beverly Randolph, John Philbin, Jewel Shepard, Miguel A. Núñez Jr., Brian Peck, Linnea Quigley, Mark Venturini, Jonathan Terry, Cathleen Cordell, Drew Deighan, James Dalesandro
- Anmeldt av: Tom Richard Tokle
