Død snø fortsetter den suksessen norske horrorfilmer har hatt de siste årene med høye besøkstall i kinosalene (over 40 000 i premierehelga), og det er ikke uten grunn. For dette er en fornøyelig film! Skummel? Nei, ikke så veldig, men morsom er den til gangs. Tommy Wirkola (regi og manus) og Stig Frode Henriksen (manus) viser her at de virkelig skjønner grøsserkomediesjangeren, og også at de har sett sin andel grøsserkomedier tidligere. Tankene går fort til filmer som Evil Dead II og Braindead når en ser denne filmen, spesielt mot slutten, der blodet virkelig begynner å sprute og lemmene virkelig begynner å fly. At filmen er en hyllest til for eksempel disse to filmene går også tydelig fram i filmens intertekstualitet (eller “interfilmualitet” om vi kan innføre et sånt begrep), der karakterene i begynnelsen både har en lang diskusjon rundt skrekkfilmer, der blant annet Evil dead nevnes, samt at en av karakterene faktisk går rundt i en Braindead-t-skjorte. Og så har vi også den spesielt selvbevisste kommentaren i begynnelsen da det viser seg at vennegjengen ikke har dekning på mobilen på den hytta de skal til, og en av karakterene lurer på hvor mange skrekkfilmer det er som begynner på akkurat den måten. Hadde dette vært en ordinær horrorfilm ville så tydelige referanser og selvbevissthet rundt sin egen situasjon bare vært irriterende, men i en film som dette passer det derimot perfekt inn. Det samme gjelder den geniale taglinen: “Ein, zwei, die!”

Men for å gi et lite innblikk i hva filmen handler om: En vennegjeng (som alle er medisinstudenter) skal på hyttetur til et sted som heter Øksfjord, og har altså ikke dekning på mobilen. Utpå kvelden dukker det opp en turgåer (spilt av Bjørn Sundquist, som gjør en morsom opptreden der han kommer med nedsettende kommentarer til gjengen) som forteller at det finnes en ondskap i fjellene der. Under 2. verdenskrig var visstnok Øksfjord en viktig plass for tyskerne fordi de her kunne stoppe skip som gikk mellom Russland og England. Mens tyskerne andre steder i Norge hadde et noenlunde godt forhold til lokalbefolkningen, var det ikke tilfellet i Øksfjord. Her ble nordmennene både voldtatt og plyndret for alle verdisaker, og en dag fikk befolkningen nok. De 3000 menneskene i tettstedet samlet sammen det de hadde av våpen (ljåer, økser, spader) og gikk til angrep på nazistene, som ble tvunget til å flykte opp i fjellene. Siden hørte ingen fra dem igjen, og en antok at de frøs i hjel der oppe.

Jeg røper vel ikke for mye (siden dette er noe som har blitt brukt i alle forhåndsomtaler av filmen) hvis jeg sier at nazistene døde, men likevel ikke helt. Uten at vi får noen forklaring på hvorfor har de nemlig blitt til zombier, og det er disse nazizombiene medisinstudentene skal få bryne seg på utover i filmen. Nazizombier er ikke et ukjent fenomen i filmhistorien, men i framtida håper jeg det blir i (grøsser)komedier som denne at de kommer til å havne. For jeg er forhåpentligvis ikke alene om å mene at det ikke blir dobbelt så skummelt om en kombinerer to skumle ting, nazister og zombier, men i stedet ganske latterlig. Men i denne filmen passer de altså perfekt inn. Når det gjelder hvordan zombiene ser ut, og generelt alle spesialeffektene i filmen, må det sies å holde et høyt nivå. De som liker at blod ser ut som blod og ikke ketchup, vil ikke bli skuffet.

Hvis jeg skal finne noe å sette fingeren på må det være at det noen ganger er vanskelig å skjønne hva som blir sagt. Akkurat det er jo ikke noe ukjent fenomen i norsk film, men er like fullt irriterende. Bortsett fra akkurat det kan jeg bare avslutte med å si at dette er en film jeg absolutt vil anbefale, ikke først og fremst og fremst på grunn av den er skummel (for som sagt, det er den ikke – enkelte vil nok dog kunne føle vemmelse over de  ganske mange splatterscenene utover i filmen), men fordi den er skrekkelig morsom. Til å begynne med kan filmen virke som en ganske ordinær grøsser med en veldig ordinær setting (på hyttetur i ødemarka), men den utvikler seg etter hvert til å bli noe helt annet. Morsom popcornunderholdning, der “popcornunderholdning” i denne sammenhengen ikke skal tolkes negativt.

• Regi: Tommy Wirkola
• Skuespillere: Charlotte Frogner, Ørjan Gamst, Stig Frode Henriksen, Vegar Hoel, Jeppe Laursen, Evy Kasseth Røsten, Jenny Skavlan, Bjørn Sundquist, Ane Dahl Torp, Lasse Valdal
• Anmeldt av: Tommy Kvarsvik