Nyinnspillingen av Black Christmas fra 1974 er kanskje det beste skoleeksemplet på hvordan en nyinnspilling av en god klassiker ikke skal lages.

Handlingen er som følger: Det er julekveld hvor vi befinner oss i et vanlig amerikansk snobbevillastrøk hvor en gjeng sutrete, bortskjemte tenåringsjenter holder fest. Men da typen til en av disse jentene kommer på besøk, blir det festbrems da han forteller historien om galningen Billy Lenz som bodde i samme hus mange år tidligere hvor han drepte moren sin. Ikke lenge etter får jentene skumle telefonoppringinger som viser seg å være Billy som har rømt fra sinnsykehuset og gjerne vil tilbringe julen i sitt eget hus. Og alle som kommer ham i veien blir drept på de groveste vis.

Denne totalt unødvendige nyinnspillingen har så mange feil i seg at jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Historieoppbyggingen er kun et rot som konstant hopper frem og tilbake i tid mens logikken er lagt igjen hjemme på hattehyllen. I scene etter scene blir vi vitne til at filmen  helt uforsvarlig voldtas på det groveste av alt som heter stemning som originalen var gjennomsyret med.  Alt dette er fjernet her. Filmens første tabbe er at  vi får se ansiktet til Billy etter åpningscenen som  allerede da klarer ødelegger alt av suspense og det ukjente. Noe av det geniale med originalen var at man kun hørte den forferdelige stemmen hans gjennom telefonrøret mens man dannet seg et eget bilde av fyren som skapte sin egen gåsehudfaktor nedover ryggen,  mens her kommer man altfor tett innpå ham og får alt inn med teskje uten å la seeren få en eneste tankegang i hjernen. Filmens klimaks er noe av det verste sammensatte kaoset jeg har sett hvor jeg bare lurte på hva jeg egentlig satt og så på.

Feilene i filmen er som sagt så mange at man kan lure på hvor lite gjennomtenkt dette er. At det ikke var ille nok at en gal morder er løs, klarer en av ofrene å få hodet sitt knust i småbiter av en liten istapp (!) I det ene øyeblikket har en av karakteren brunt hår og i det andre er det plutselig blondt. Snøflakene som daler sakte  forsiktig ned mot bakken (når det liksom skal være SNØSTORM) er tydelig av digre dunflaker. Hvordan i alle dager klarte denne filmen å unngå en Razzie-nominasjon eller to? Seriøst.  Skuespillet er heller ikke stort å nevne hvor alle fremstilles som småufordragelige snottunger på sin egen måte som man aldri kommer under huden på. Det tok ikke lange tiden før jeg heiet mer og mer på drapsmannen for å endelig få de fjernet fra skjermen.

Dialogene er banale og svært uinspirerende skrevet. Det får være grenser til hvor mange ganger vi skal høre «Fuck» og «bitch» i nesten hver replikk. Musikken er heller ikke noe å skryte av og virker på flere scener så temmelig malplasserte at jeg fikk følelsen av å se på en familiekomedie. Nesten som om jeg forventet å se Home Alone-gutten sprette ut fra et hjørne hvert øyeblikk og skrike mot kamera. At «Nøtteknekkeren» looper gjennom i nesten alle scenene gjør heller ikke saken stort bedre, eller nifsere for den saks skyld. Drapene kommer på løpende bånd og splattereffektene er slettes ikke dårlig laget, for her ruller både hoder og øyeepler så det holder. Kult nok det, men når innpakningen ellers er så utvannet til de grader med tull og tøys og fanteri med skyhøy fjortisfaktor som dette, holder det ikke mål.  Dette er bare tragisk dårlig og ikke engang så elendig at det blir morsomt. Kun irriterende og hysterisk slitsomt.

Konklusjon: er man kun ute etter blod og gørr, er dette i din gate. Vil man ha stemning og oppbygging utført med stil og kompetanse, kan du heller se 74-versjonen en gang til.

• Regi: Glen Morgan
• Skuespillere: Katie Cassidy, Michelle Trachtenberg, Mary Elizabeth Winstead, Lacey Chabert, Kristen Cloke, Andrea Martin, Crystal Lowe, Oliver Hudson, Jessica Harmon, Leela Savasta
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle