To avoid fainting, keep repeating «It’s only a movie…It’s only a movie…»

To pene tenåringsjenter er på vei til en rockekonsert. På veien støter de på en junkie som de tror de kan kjøpe litt gress av for å piffe opp konsertopplevelsen med. Junkien tar de med inn i bygningen og opp noen etasjer til en leilighet hvor banden til Krug skjuler seg. De har nettopp rømt fra fengselet og er temmelig syke i hodet. De slår de bevistløse og kjører de inn i skauen. Det neste utvikler seg til en torturorgie og en svært forstyrrende filmopplevelse.

«The Last House on the Left» er Wes Cravens hissige debutfilm, produsert av «Friday the 13th»-regissør Sean S. Cunningham, og en film som påvirket den videre karierren til Craven på godt og vondt. Filmen kan beskrives som en rape-ravenge-film som var ganske nytt på den tiden da publikum ikke ante hva de egentlig gikk for å se. Filmen endte opp med å bli så brutal og nådeløs mot sitt publikum at folk trodde at Wes Craven var like gal som voldtektsmennene i filmen. Ingen produsenter ville deretter ha noe med mannen å gjøre og «The Last House on the Left» så ut til å bli hans første og siste film, og Craven vurderte å legge filmkarrieren på hyllen. Det varte til da produsent Peter Locke oppdaget filmen, likte den, og hyrte deretter Wes Craven til å regissere hans neste film som skulle bli nok en hissig klassiker, «The Hills Have Eyes» noen år etter. Men denne filmen sjokkerer like mye i dag som den gjorde i 1972 og er en liten upolert exploitation-perle som har fått sin kultstatus.

«The Last House on the Left» er en lavbudsjettfilm med stor L. 87. 000 daler hadde Craven og filmcrevet å rutte med som til dagens standard er ingenting. At filmen ligger på et studentbudsjett synes hele filmrullen igjennom, men Craven brukte pengene godt, og man kan se at mannen hadde talentet på plass allerede her.

Skuespillet overrasker også. David Hess, som stort sett har livnært seg på å spille i billige og sleazy B-filmer, gjør sin mest kjente rolle her som bandens følelsesløse og sprutgale Krug Stillo. En rolle han insisterte på å spille da han leste manus. Han gjentok også rollen sin i semi-oppfølgeren «The House On The Edge Of The Park» i 1980 hvor Regguro Deodato satt i registolen. Det er ingen tvil om at han stortrives i slike roller, og i følge The Making of-dokuen forsvant han såppas inni rollen at de andre skuespillerne ble seriøst redd fyren, noe som gjenspeiles på en unik måte i filmen. De håndholdte kameraene setter også snuff-stemningen på plass og at alt foregår i ren dagslys kombinert med en utradisjonell hippie-soundtrack gjør det hele enda mer forstyrrende.

Men nei, dette er ingen film for alle. Her er det null kompromisser. Filmen er stort sett en studie i voldtekt, sadisme og vold og Craven er ikke redd for å gni saltet i såret og sette publikumet på prøve. Ikke en film å se på den første date, med andre ord. Enkelte scener er direkte smakløse, men skrekk skal jo ikke alltid behage. På 80-tallet  havnet også filmen rett inn hos englands korstog mot voldsfilmer, Video nasty, og fikk ikke sin uklipte utgivelse før i 2008. En god film i sin sjanger er det uansett som har inspirert en rekke filmer opp igjennom årene, og fikk sin remake i 2009.

DVD’en fra Anchor Bay er heller ingen skuffelse som inneholder en ekstradisk med masse ekstramateriale, blant annet scener som aldri før er blitt vist og et interessant Making of-dokumentar med intervjuer med regissør, produsent og noen av skuespillerne.

• Regi: Wes Craven
• Skuespillere: Sandra Peabody, Lucy Grantham, David Hess, Fred J. Lincoln, Jeramie Rain, Marc Sheffler, Richard Towers, Cynthia Carr, Ada Washington, Marshall Anker, Martin Kove
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0068833/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle