Mimarin Kirigoe er en J-Pop sanger som bestemmer seg for å forlate sin pop-gruppe («Cham»), til fordel for et liv som skuespillerinne. Men livet hennes tar en brå vending til det verre etter denne avgjørelsen, og Mimarin begynner å miste grepet på virkeligheten. På internett dukker det opp en fanside av henne som beskriver ting fra livet hennes som er så personlig at det er kun hun selv som burde vite om det, og hun konfronteres stadig med synene av sitt alter-ego: den Mimarin som egentlig vil forbli en popsangerinne. Mens hun strever med å skille fantasi fra virkelighet i hennes nå paranoide tilværelse, begynner folk rundt henne å bli truet og drept.

«Perfect Blue» er omtrent hva man ville få dersom man bestemte seg for å blande tegnefilm, David Lynch, Hitchcock, og en dose Dario Argento. Resultatet er en animert psykologisk thriller som fungerer ganske godt. Man får satt hjernecellene i sving, slik det seg hør og bør i denne typen filmer. Man vet liksom aldri helt hva av det som Mimarin opplever som faktisk skjer i virkeligheten, og hva som kun skjer i hennes hode.

Satoshi Kon vet å bygge opp en historie av denne typen, noe han også har bevist flere ganger i ettertid med bl.a. «Paprika» og serien «Paranoia agent». Å bygge opp en historie hvor man skal følge karakterens gradvist nedbrutte psyke kan fort bli en vanskelig oppgave, hvor man skal gjøre det hele litt forvirrende og mystisk, men samtidig unngå at seeren fullstendig mister grepet. Grunnen til at Satoshi Kon for det meste klarer dette veldig bra, er mest sannsynlig fordi han gir blaffen i hvorvidt seeren følger med i filmen eller ikke. Han har en historie å fortelle, og da forteller han den slik han synes det passer best. Ramler seeren av, er det fordi han/hun ikke har fulgt med. Og når regissøren gir seg selv litt friere tøyler unngår han også å sette seerens forståelse så høyt i fokus at vi opplever «teskje-matingen», som kan være en sann plage for de av oss som foretrekker å følge med i en film uten å få alt inn med teskje underveis. Resultatet er en film som skiller seg ut på mange nivåer, og som oppleves som både spennende og overraskende underveis.

Voldsscenene er utført på en effektfull måte, og voldtektsscenen som Mimarin skal spille inn oppleves som ekkel til tross for at vi vet det bare er en del av skuespillerjobben hennes. Animasjonen, om enn ikke av det beste som finnes der ute, holder likevel god standard. Ansiktsuttrykk, kroppsspråk og bevegelser ser naturlig ut, og passer til de situasjonene karakterene befinner seg i.  Musikken passer også utmerket, hvor man hopper fra den noe cheesy og livlige J-Pop musikken fra Cham, til den mer spenningsfylte og dystre musikken ellers i filmen. Dette gjør stemningen ekstra ekkel.

Når det gjelder filmens konklusjon, kan man sitte litt igjen med en følelse av at den ble et litt for lettvindt valg. Ikke det at den er forutsigbar – tvert imot – men det er ikke noe vi ikke har sett før i liknende filmer. Og når filmen ellers klarer å forvirre og overraske gang på gang underveis, kan en slik slutt virke noe simpel. Likevel synes jeg det er bra at «Perfect Blue» har valgt å ha en slutt som forklarer det som har hendt, fremfor å eksempelvis tilby en åpen slutt som trenger seerens tolkning. Slutten nøster opp de løse trådene, og fint er dèt.

Kort og godt er «Perfect Blue» en godt gjennomført psycho-thriller som bør sjekkes ut av alle som liker filmer i denne sjangeren.

• Regi: Satoshi Kon
• Skuespillere: Junko Iwao, Rica Matsumoto, Shinpachi Tsuji, Masaaki Ôkura, Yôsuke Akimoto, Yoku Shioya, Hideyuki Hori, Emi Shinohara, Masashi Ebara, Kiyoyuki Yanada, Tôru Furusawa
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0156887/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen