«Paranormal Activity» er årets nye Blair Witch som ruller på kinolerrettet i disse dager. Her følger vi det unge samboerparet Katie og Micah som hjemsøkes av en eller annen ånd i huset deres. De hører skumle lyder rundt om i huset, springen slår seg av og på av seg selv, og soveromsdøra deres lever sitt eget liv. Micah er skeptikeren som i starten tror det er småunger som bøller de og kjøper et svindyrt videokamera for å filme soverommet mens de sover. Da de ser på opptaket morgenen etter får de seg litt av et sjokk og  innser at det er alt annet enn småunger som er på ferde. Katie er også overbevist om at det er overnaturlige makter til stede ettersom hun har vært plaget av den slags siden hun var åtte år og har fulgt henne siden uansett hvor hun måtte flytte på seg. Men verre utvikler det seg til den dagen da Milac skaffer seg et Ouijabrett mot Katie sin vilje for å få et svar en gang for alle på hvem eller hva som hjemsøker de. Det er da helvetet begynner å starte for alvor.

«Paranormal Activity» er skrevet og regissert av debutanten Oren Peli og hadde et budsjett på snaue 15,000 dollar. Det eneste pengene gikk til var et kamera og å pusse opp hjemmet hvor filmen skulle spilles inn. For å spare noen ekstra kroner valgte Oren Peli å spille inn filmen i sitt eget hjem. Lønnsommere kan det vel ikke bli.

Oren Peli har skjønt det med å lage spøkelsesfilm. Da dagens filmer i denne sjangeren pøser på med suppete CGI-effekter som ser langt ifra skremmende ut, er det stemningen som er det viktigste. Han skal også ha stor kudos for å ha valgt kun totalt ukjente og usminkede fjes foran kamera. Det er ett aller annet som «non-actors» (som jeg liker å kalle de) klarer å få frem av troverdighet, realisme og en naturlighet som de overbetalte filmstjernene i Hollywood aldri kommer i nærheten av. Vi følger kun dette samboerparet, Kate og Micah, i deres hjem mens Micah dokumenterer den minste ting med kameraet, til og med mens de sover, men bortsett fra da de har sex, selvfølgelig. Alt foregår inne i huset ved unntak av noen småsnutter i hagen, noe som kan høres kjedelig ut, men Orel Peli klarer å holde spenningen oppe da han verken bruker noen som helst klisjeer eller falske alarmer. I likhet med Blair Witch er det  hovedsaklig det ukjente og det vi hører i mørket, men ikke ser som setter fantasien i sving og psyker oss ned. Og filmen oppnår med sitt formål: å skremme.

Vi får se hva som skjer med dette stakkars paret igjennom over 20 netter  som hjelpesløse tilskuere hvor uhyggen og frykten virkelig får bygd seg opp, og flere av de scenene er svært enkle, men skremmende effektive med sine gåsehudfaktorer liggende på lur. Stemningen, som nevnt, er heller ikke noe å klage på som er så tykk at man kan stikke hull i den, og man blir bare imponert  over hva man har fått til her med så lite penger og kun to hovedrolleinnhavere.

De som likte Blair Witch vil nok også like denne lille spøkelsesraiden og få seg et par støkk. Dessverre taper filmen seg kraftig mot slutten da troverdigheten fullstendig mister grepet med noen sekunder filmen hadde klart seg mye bedre av og gjort det hele så mye mer spooky. Men distributøren DreamWorks ville ha disse siste unødvendige sekundene med for å få døra oppe til en oppfølger. Sånn kan det gå.

Men ellers er denne vel anbefalt med en sterk syver deretter.

• Regi: Oren Peli
• Skuespillere: Katie Featherston, Micah Sloat, Mark Fredrichs, Ashley Palmer, Amber Armstrong
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1179904/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle