Du vart kanskje itj så skræmt av den hær grøsser’n, nei…

Men hvor langt ville du gått for å få en million dollar? Overnatte i et nedlagt stort asyl med en mørk historie bak seg hvor det også er lagt opp en rekke feller man må passe seg for? Tja, hvorfor ikke? Det er seks forskjellige snobbefolk vi blir presentert for som skal tilbringe denne natten i House on Haunted Hill med håp om å få denne premien. Bak dette lille eksperimentet er det mangemilliardæren Stephen H. Price og hans kaldblodige  kone Evelyn som står bak. Etter da alle er samlet i asylet, stenges alle porter og dører seg slik at det blir umulig å forlate huset. Om det er uheldigvis eller en del av opplegget er et spørsmål, men det neste blir å holde ut natten og overleve. Men så snart timene begynner å rulle, begynner merkelige ting å skje som ikke har noe med Price’s opplegg å gjøre. Huset begynner nemlig å leve sitt eget liv og er tydeligvis forbanna på de besøkende.

Dette er nyinnspillingen av 1959-klassikeren med samme navn hvor den tidligere horrorkjenningen Vincent Price hadde hovedrollen og gimmick-mannen William Castle stod for regien.  Filmen er produsert av Joel Silver som stiftet selskapet sitt Dark Castle for å nyinnspille filmene til William Castle en etter en til den nyere genereasjon som tydeligvis ikke takler svart/hvitt-filmer,  men så langt av svært liten suksess.

I denne utgaven er det oscarvinneren Geoffrey Rush, mer kjent fra «Pirates of the Caribbean»-filmene, som har overtatt Price’s rolle. Om det ikke var nok heter også rollefiguren hans Price til etternavn hvor man kan spørre seg om det er en hyllest eller parodi. Der ansiktstrekkene til Rush og Price har sine likheter, er Rush ikke nærheten når det gjelder skuespillet. På mange områder overspiller han til de grader slik at han blir mer som en klovn enn skummel. Men valget der kunne vært verre. Her er det hovedsaklig manuset og det tekniske som ramler på en vond mageplask som verken finnes troverdig eller en smule skummel, ikke fjortisskummel engang. Dette er  en uskummel og uspennende, laber tøysefilm med stor T hvor det er lite interessant å finne og bli imponert av.

Filmen starter lovende  med å presentere oss den gufne fortiden til asylet hvor den sadistiske legen Richard Vannacutt (du verden for et passende navn på en lege) eksperimenterer og torturerer de innsatte. Uventet oppstår det kaos da de innsatte kommer seg fri og skaper opptøyer, og filmen hopper deretter til nåtid hvor det hele gradvis går i dass. Dr. Vannacutt spilles forøvrig av Jeffrey Combs, men ikke forvent mye der. Vi snakker mer om en cameo hvor han ikke engang har noen replikker og dessverre er det han som gjør den eneste interessante rollen av alle.

Et annet problem med denne nyinnspillingen er at man aldri vet om filmen er ment som en ren grøsser eller komedie. Originalen hadde også en bevisst sort humor over seg, men her er det så mye tull og fjas at det kun blir rotete. Regien til William Malone har heller ikke noe spesielt over seg og blir svært anonym med en kameraføring som virker bare slapp og uinspirerende mens rollefigurene mangler dybde og personlighet. Og noe stemning kan man bare glemme, her prøves det ikke engang. Og mot slutten går det virkelig ille da spesialeffektene strømmer inn. Dette er seriøst noe av det verste, urealistiske og håpløse sølet jeg har sett av CGI-effekter noengang. Det er så fascinerende dårlig gjennomført at det ser ut som noe en blind ape kunne ha laget på en laptop. Det er til og med verre enn effektene i «The Haunting», et annet makkverk  som ble laget samme år, og det får si sitt. Dette ender deretter opp som en tafatt og forglemmelig stykke film som fortjener å bli forbigått i stillhet. Se heller 1959-versjonen. Den er kanskje ikke så skummel den heller, men har i det minste sjarm og ikke minst Vincent Price.

• Regi: William Malone
• Skuespillere: Geoffrey Rush, Famke Janssen, Taye Diggs, Peter Gallagher, Chris Kattan, Ali Larter, Bridgette Wilson, Max Perlich, Jeffrey Combs, Dick Beebe, Slavitza Jovan
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0185371/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle