Stop screaming! Nobody can hear you! And nobody can get in!
John Lucker er en dypt forstyrret seriemorder og nekrofil som sitter innesperret på en klinikk etter å begått åtte drap. En dag klarer han å rømme og vender tilbake til byen for å fullføre sitt verk – å finne kvinnen han mislykte med å drepe før han ble arrestert og innesperret.
«Lucker», også kjent som «Lucker The Necrophagous» er en belgisk undergrunns exploitation-film laget med et nullbudsjett av filmskole-studenten Johan Vandewoestijne. Da filmen ble sluppet på VHS i Belgia i sin tid ble filmen en av landets mest kontroversielle filmer, men sammenlignet med en haug andre exploitationfilmer i dag er ikke dette mye å rope hurra for. Og det er kun en liten brøkdel av dere som vil finne denne filmen underholdende. Blander man William Lustig’s «Maniac» og Jörg Buttgereit’s «Nekromantik», så havner man i samme gate som Lucker, men miksen smaker ikke spesielt bra av den grunn. Dette luktar bajs på lang vei og er ikke engang på grensen til å kunne kalles filmkunst, langt der ifra.
Det tar ikke mange sekundene før du vet at du må være en sucker for amatørskrekk for å like dette uinspirerende sølet. Fargene er blasse, regien er patetisk og og klippingen er kun et rot. Dette er ingen smart film, men jeg har – utrolig nok – sett verre amatørfilmer enn dette. Hele filmen utspiller seg rundt den sprutgale Lucker som dreper damer og kliner til med tabuer som voldtekt og en laaaaang nekrofilscene for å gjøre denne illeluktende suppa så avskyelig og banebrytende som mulig, og man trenger ikke mange hjernecellene for å følge med i handlingen. Men så hardt filmen prøver å sjokkere med sitt grafiske innhold, er det den amatørmessige produksjonen som ødelegger, og filmen mangler særegenheten som skal til. Lucker er også svært flat og dybdeløs som en muggen pepperkakemann som aldri blir noen interessant figur som seriemorder. Verre går det når regissør Johan Vandewooju-ett-eller-annet trør til med meningsløse scener som dras ut i det uendelige for å fylle ut ekstra spilletid som gjør det hele kun drepende kjedelig. Dette er bare tull og fjas.
Innvolls-effektene ser langt ifra realistiske ut og lyssettingen på flere scener er dempet ned flere hakk for å skjule svakhetene. Det sier sitt. Effektmakerne, hvis det i det hele tatt var noen, har ikke mye greie på anatomi og det er ikke alltid lett å se hva ting egentlig skal forestille, som hjelper svært lite når man lager denne type film. En avkappet hånd ligner mer på en gren osv. Realisme er overhodet ikke nøkkelordet her. Men blodet er heldigvis rødt og det er det masse av. Skuespillet er ellers stort sett kun ynkelige saker fra start til slutt, og som salt på såret er filmen dubbet så ubegripelig dårlig at det kun blir hysterisk komisk å høre på, som om skuespillerne leste replikker rett fra manus med en gaffel i rompa. Jeg og samboeren lo flere ganger med fare for å svelge snopet i spiserøret så snart noen åpnet kjeften sin og leverte dubbedialogene sine med total mangel på innlevelse.
Dette fjøsballet er ikke noe å anbefale. Se heller «Maniac», «Henry: Portrait of a Serial Killer» og «The Devil’s Rejects» hvis du er sulten etter langt mer interessante og troverdige seriemorderportretter.
- Regi: Johan Vandewoestijne
- Skuespillere: Nick Van Suyt, Helga Vandevelde, Let Jotts, Marie Claes, Martine Scherre
- IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0091446/
- Anmeldt av: Tom Richard Tokle
