Vi befinner oss i Paris på nyttårsaften hvor året har rundet 1900. Men det nye århundret starter alt annet enn bra for veslejenta Sonja som er blitt vitne til det blodige dobbeltmordet på foreldrene. Det eneste Sonja fikk med seg var at morderen gikk med hatt, svart frakk og hadde en jernhånd som kunne rive ut hjerter og knekke lemmer på sekundet. I ren Jack the Ripper-stil ble morderen aldri tatt. Flere år senere har Sonja vokst seg til ei svært vakker, men beskjeden dame som søker jobb på et anerkjent voksmuseum i Roma, eid av Boris Volkoff. En eksentrisk perfeksjonist som har spesialisert seg på å rekonstruere brutale mord som har skjedd rundt om i Europa. Men dette museet viser seg å ha skitnere korridorer enn hva det kan se ut til. Mystiske drap begynner å skje på museet som får journalisten Andrea til å snike seg inn en natt for å utforske museet nærmere, og ikke lenge etter ser Andrea og Sonja en kobling mellom de nye drapene og drapet på Sonja’s foreldre.

«Wax Mask» skulle være det første samarbeidet mellom Italias store sønner Dario Argento og Lucio Fulci. Dario Argento stod for historien og produseringen, mens Lucio Fulci skrev manuset og skulle stå for regien. Men etter en langvarig sykdom av diabetes, døde han. Erstatningen ble debutanten Sergio Stivaletti som hovedsaklig jobber som effektmaker i en rekke italienske skrekkruller, blant annet «Phenomena», «Demons», «Opera» og Argento’s siste film «Giallo». Historien er basert på en roman av Gaston Leroux (Phantom of the Opera), og resultatet her er faktisk overraskende bra.

«Wax Mask» er en utsøkt film i giallo-sjangeren hvor det meste stemmer. Skuespill, regi, stemning, effekter, musikk, spenning, underholdning og tempoet sitter akkurat der det skal, og for min del ble dette en svært positiv overraskelse da forventningene lå på null. Det er en svært spennende, grotesk og en visuelt lekker film vi har med å gjøre hvor Sergio Stivaletti gjør en utsøkt jobb med å holde spenningen, mystikken og stemningen oppe. Kameraføringen imponerer gang på gang og lyssettingen er svært bra gjennomført på de mørkere scenene hvor sterke kontraster mellom lyst og mørkt gjør seg perfekt, og at Stivaletti har lært en del av Argento, synes godt. Og dette er merkelig nok den eneste filmen han har laget, men dessverre er denne ganske så ukjent med bare 809 stemmer på IMDb sammen med 13 kommentarer og en svært ufortjent lav rating. Så denne filmen kan kvalifiseres som en forbigått klassiker.

Musikkbruken her er av den utradisjonelle sorten hvor det er brukt pompøst orkestermusikk og klassisk musikk som gjør mange av scenene klissvåte av stemning og gir en ekstra slagkraft. Og blant de gamle, historiske bygningene i Roma hvor filmen er spilt inn, er det meste en visuell nytelse og se på. Effektene er også nydelig gjennomført og smakfulle som er laget på den gamle oppskriften, og her får til og med små barn gjennomgå.  Voksdukkene er også mektig bra gjennomført som ser såpass realistiske ut at man ikke unngår å få ståpels. Noen få banale og malplasserte CGI-effekter trekker litt ned, men takk og lov er Stivaletti ganske bevisst på at slikt latskap stinker og lar heldigvis CGI-scenene ha svært liten skjermtid. Alt i alt er dette en liten, glemt klassiker som fortjener å bli sett av alle som liker stemningsgrøss.

• Regi: Sergio Stivaletti
  
• Skuespillere: Robert Hossein, Romina Mondello, Riccardo Serventi Longhi, Gabriella Giorgelli, Umberto Balli, Valery Valmond
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0119588/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle