Filmen innledes med en raftetur i skottland som kun ender opp i en brutal familietragedie da mannen og datteren til Sarah dør momentant i en blodig bilulykke. Et år senere drar hun sammen med en gjeng harbarka og sporty, unge kvinner til en huletur langt vekk fra sivilisasjonen i Appalachian-fjellene i USA for å oppsøke spenning og action. Ikke snakk om noe ølkonsumerende sydentur her, altså. Sarah sliter fremdeles med traumer og knasker den ene antideppepillen etter den andre og blir med de på jentetur for å forhåpentligvis få tankene vekk. Turen går sakte, men sikkert svært dårlig da egoen Juno lurer jentene til å entre en helt annen hule enn planlagt, en hule som viser seg å ikke ha blitt oppdaget før. Destod lenger ned de kommer, begynner ting å gå rett alvorlig til helvete da en av kvinnene ramler ned i et høl og brekker foten sin stygt, og må finne utgangen så snart som mulig blant de trange og klaustrofobiske gangene. Og når jentene oppdager at de ikke er alene i hulen, får de servert sitt verste mareritt i menneskets minne som selv ville fått Rambo til å pisse langt nedover buksa av skrekk.
Og noe mer bør egentlig ikke sies om denne hissige og svært brutale, klaustrofobiske grøsseren fra storbritannia, annet enn at dette er trolig en av de beste skrekkfilmene som har kommet i løpet av det siste tiåret da det hovedsaklig har vært glatte og tamme nyinnspillinger som har dominert sjangeren. Dette er en av de som fremstod som et dypt, friskt pust i forskjell da den kom for fem år siden, og gjør det fremdeles.
Filmen er skrevet og regissert av Neil Marshall, en mann som vet hva som skal til for å skremme vettet av folk uten å pøse på med unødvendige klisjeer og falske skvettescener, og går gjerne lengre enn de fleste for å gi oss det lille ekstra for å få hjertet til å pumpe litt forterere. Filmen er overraskende voldelig med tanke på at den også havnet på kino og er ikke redd for å strø saltet i såret. Et skummelt lydspor gjør også susen sammen med en stødig lyssetting og en passende kameraføring som setter den nifse stemningen godt på plass. Set-designet er ganske imponerende satt sammen og destod lenger ned man kommer, ser hulene mer og mer fiendelige ut at de nesten fremstår som en egen karakter. Ikke et sted for pysor, nei.
Filmen bruker god tid på å bygge opp spenningen og den klaustrofobiske stemningen og enkelte scener er så trange at folk som sliter med alvorlig klaustrofobi helst bør sette på en annen film. Den første delen fokuserer mye på disse kvinnene som i god tro stiger ned i denne hulen, men både god tro og den eplekjekke, tøffe holdningen deres får uventet en brutal vending. Vi kommer godt under huden på disse kvinnene og skuespillerne gjør en strålende jobb med å få frem angst, panikken og frykten for å miste livet, uten at de fremstår som hysteriske, skrikende fjortisdamer med silikonpuppene sprettende i øst og vest som har preget altfor mange useriøse tulleskrekkfilmer i de siste årene. Et annet pluss er at karakterene er såpass ulik hverandre, både personlighets og utseendemessig, som også gjør at man klarer å skille de nede i det trange hulemørket.
«The Descent» ble ingen revolusjonerende film da den kom og plottet er ikke det mest nyskapende, men filmen oppnår sitt formål med å skremme, sjokkere og få hjertet ditt til å hoppe, og er som sagt en av de beste, brutale, grimme og intense skrekkraidene i sjangeren i løpet av det siste tiåret som gir alt. Enkelt og greit. Så her det bare å sette i gang popcornet og sjekk ut!
- Regi: Neil Marshall
- Skuespillere: Shauna Macdonald, Natalie Jackson Mendoza, Alex Reid, Saskia Mulder, MyAnna Buring, Nora-Jane Noone, Oliver Milburn, Molly Kayll, Craig Conway, Leslie Simpson, Mark Cronfield
- IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0435625/
- Anmeldt av: Tom Richard Tokle
