«Nekromantik» er skrevet og regissert av den tyske provokatøren Jörg Buttgereit, en mann som gjorde seg kjent i undergrunnskrekken på tidlig nittitall med sine filmatiske ekstremiteter som «Der Todesking» (1990), «Schramm» (1993) og oppfølgeren «Nekromantik 2» (1991). Men mest kjent ble filmene hans da Buttgereit hadde en Oslotur på nittitallet da politiet stormet inn i kinosalene og beslagla filmrullene hans som tydeligvis var strengt forbudt å vise for Ola Nordmann. Det gjorde saken bedre for Buttgereit da dette ble kjent blant  sære skrekkhunder som ble mer og mer interessert i å finne ut hva  denne myteomspunnede «Nekromantik» var, og vips så var filmen blitt en kultfilm verden over. All reklame er god reklame, som det heter. Men det var da..

Så til handlingen: Rob jobber for et firma som rydder opp etter brutale bilulykker, og er en nekrofil som daglig stjeler små organer fra dødsofrene som for eksempel et øye, lever eller kanskje et hjerte som han plasserer i glass i leiligheten sin. Han bor sammen med kjæresten Betty som han deler samme legning med og overrasker henne gjerne med en avkappet penis enn smykker. En dag slår Rob på stortromma og bestemmer seg for å ta med seg et helt råttent kadaver hjem som skaper rene julaften for kjæresten med en heftig trekantscene utenom det vanlige på soverommet. Men da Rob en dag mister jobben sin og ikke lenger har de enkle mulighetene til å  skaffe Betty nye sexleketøy, stikker hun av i sinne sammen med kadaveret, som kommer som et dypt sjokk på Rob. For å fylle tomrommet i hverdagen skaffer han seg en katt som han putter inn i en søppelpose og denger løs på veggen til den kreperer. Deretter tar han seg et bad hvor han kliner blodet og innvollene til katten over kroppen og fjeset sitt. Så går han ut en kveld for å finne noe annnet å bruke tiden sin på.

Og her har du kanskje allerede skjønt at «Nekromantik» ikke er stort å skryte av. Konseptet i seg selv er interresant som kunne blitt et stykke filmkunst, men dessverre er Buttgereit en totalt inkompetent historieforteller som ikke klarer å gjøre noe som helst spennende eller estetisk med ideen sin. Kornete nærbilder av en penis som urinerer? Seriøst. At han er ute etter å sjokkere, brekke barrierer og overgå så mange sjokkscener som mulig mens han hånflirer av sensurloven hele veien igjennom, er det ingen tvil om, men det blir mer ufrivillig morsomt enn sjokkerende. Hadde bare effektene ikke vært så patetiske, historiefortellingen så fraværende og det tekniske så latterlig amatørmessig som får «Bad Taste» til å se ut som en Hollywood-film i forskjell. Filmen varer i knappe 70-minutter, men her pøses det på med meningsløse og skranglete scener som ikke har noen sammenheng overhodet, lange og dryge som kan være et slit å komme seg igjennom, og karakterene er like interessante som dopapir. Det hele blir svært lite engasjerende, men avsluttes med en scene som prøver å være så gravalvorlig og sjokkerende at det kun blir hysterisk morsomt på grunn av sine lite troverdige effekter som kan sitte i minnet en stund. Men det redder ikke filmen til at jeg anbefaler den videre. Kunstfilm eller ei, se heller Joe D’Amato’s «Buio Omega» (1989) som tar for seg samme tema, men som fungerer så utrolig mye bedre.

• Regi: Jörg Buttgereit
• Skuespillere: Daktari Lorenz, Beatrice Manowski, Harald Lundt, Colloseo Schulzendorf, Henri Boeck, Clemens Schwender
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0093608/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle