Fuck your mama, fuck your sister, fuck your grandma, but most of all – fuck YOU!
«House of 1000 Corpses» er Rob Zombie’s første helaftens exploitationfilm, en film som fikk den ene utsetningen etter den andre da filmstudioet ikke lenger ville ha noe med filmen eller Rob Zombie å gjøre da resultatet viste seg å bli langt mer voldeligere enn akseptabelt. Heldigvis ble den saken ordnet ganske kjapt og forventningene steg høyere da horrorfreaks endelig fikk se hva Rob Zombie har snekret sammen. Og resultatet er slettes ikke dårlig.
Året er 1977 og det er dagen før Halloween. En gjeng dumme tenåringerer er på gjennomreise i USA’s sandete hillbilleland som neppe er merket på kartet og svinger innom «Captain Spauldings Museum of Monsters and Madmen», en klovn med en del løse skruer man ikke skal kødde for mye med. Etter litt uskyldig skitprat tar Spaulding en tur i spøkelsestoget sammen med ungene hvor de får en rask historikk om amerikas kjente seriemordere igjennom tidene. En tur som snur seg til et mer levende helvete i huset til familien Firefly hvor de blir invitert til en middag som utvikler seg til alt annet enn hyggelig.
Rob Zombie, som også er kjent som musiker og sangtekster, henter masse inspirasjon fra kjente til obskure skrekkruller fra igjennom tidene og ikke minst skrekkfilmens gudfar «The Texas Chain Saw Massacre» som skinner klart igjennom til denne sprutgale Firefly-familien. Han eksperimenterer mye med kamerabruken, kanskje litt vel mye, men klarer å holde fokusen på å underholde og levere varene, og den fargerike Halloween-stemningen som gjennomsyrer filmen passer inn meget godt. Han legger aldri skjul på at han elsker 70-tallet som man klart kan se på den kompromissløse og håndholdte registilen hans, og både kulissene og Set-designet kler denne morbide syretrippen svært godt på sin måte. Alle effektene er laget i old school-oppskriften og har nok kjøtt på beina til det metter, og på slutten tar det fullstendig av med en hel tunnel av råtne lik med selveste Dr. Satan i enden av det hele.
Skuespillet er stort sett grei, men dessverre er de fleste karakterene totalt dybdeløse, spesielt filmens ofre. Her har Zombie lagt all sin vekt og entusiasme på Firefly-familien og vil deretter at publikum skal heie på dem og torturere så mange som mulig. Det hele ville hatt en større effekt og slagkraft om ofrene hadde hatt langt mer personlighet og sjel slik at det hadde vært mulig å sympatisere, en sak som fungerte langt mer i oppfølgeren «The Devil’s Rejects», men det ble kun underholdningen og effektene. Men filmens stjerner er utvilsomt Sid Haig som psychoklovnen Spaulding med en karisma som stråler på lang vei, som gjerne kunne hatt litt mer skjermtid, og Bill Moseley som Otis, to karakterer som ble skrekkikoner på rekordtid. Sheri Moon, Zombie’s kone, er stort sett kun irriterende med en latter og holdning som skriker fjortis på lang vei, men gjør en langt bedre jobb med rollen sin i oppfølgeren.
Resultatet er langt ifra noen dypsindig film, men som ren hjernedød popcornunderholdning funker det svært bra, og er en passelig film å snurre rundt Halloween-tider. Som debutfilm er dette uansett forseggjorte saker. Oppfølgeren «The Devil’s Rejects» som har en langt mer seriøs og realistisk tone enn denne, anbefales også en titt.
- Regi: Rob Zombie
- Skuespillere: Karen Black, Erin Daniels, Joe Dobbs III, Sid Haig, Bill Moseley, Sheri Moon, Chris Hardwick, Ken Johnson
- IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0251736/
- Anmeldt av: Tom Richard Tokle
——————————————————————————————————————————————————————————————-
Neste innlegg: Happy Birthday to Me (1981) Forrige innlegg: Paranoia Agent (2004)
