Den stakkars unge og vakre Alex (Monica Bellucci) blir brutalt voldtatt en natt i en trang tunnel etter en fest  av en klin gal sadist. Dette setter straks kjæresten hans, Marcus (Vincent Cassel), rett på sporet av gjerningsmannen for å få sin hevn.

«Irréversible» er en film jeg har vært nysgjerrig på å se i en del år nå, men skuffelsen var enorm. Denne er omtalt som en meget kontroversiell, brutal, provoserende, og kvalm sak som setter sitt publikum på prøve hva magen tåler og deres lengde på smerteterskel, men denne franske rape-revenge-filmen feiler grovt på de fleste plan, med mindre man er helt nybegynner i sjangeren og ikke har sett mye. En av grunnene til at denne faller helt mageplask er at Gaspar Noé er en talentløs regissør som skyggelegger det hele med en fullstendig rotete og rent irriterende kameraføring som likner på noe man ser fra en karusell for å dekke alle svakheter i inkompetansen sin – og  ikke minst at filmen faktisk er en stygg rip-off og direkte plagiat av Christopher Nolan’s «Memento» som kom to år tidligere, noe som gjør meg milevis langt mer provosert og forbanna enn volden som vi får servert her. I likhet med «Memento» er handlingen fortalt bakvendt med at filmen starter hvor den slutter og slutter hvor den starter, og hvis ikke det var ille nok, har filmen klin lik «twist» som i «Memento».

«Irréversible» blir også skrytt opp i skyene og omtalt som en av de mest voldelige filmene noensinne. Eh…HÆ? Bortsett fra den omdiskuterte voldtektscenen som varer i hele ti minutter, som er guffen og ille nok å se på, er det ikke mye vold her i det hele tatt, og jeg skjønner ikke hva folk helt sikter til her når det kommer til denne grusomme volden alle snakker om, bortsett fra det lille vi får se i starten på homoklubben og den nevnte voldtektscenen. Skuespiller Monica Bellucci spiller den stakkars offerrollen sin med stor troverdighet så det holder, men det redder langt ifra filmen i sin helhet med det den prøver å banke inni trynet til publikum. Jeg setter alltid pris på en god og grimm rape-revenge-film, og franskmennene er jo kjente for å ikke spare på kruttet når det gjelder ekstremiteter på film, men dette er nemlig noe av det mest tammeste og uengasjerende pisset jeg har vært vitne til hvor nerven klippes vekk like fort som navlestrengen til en nyfødt baby. Dette er rett og slett gørr kjedelig og mangler alt som heter stil og spenningskurve. Om denne vinglete kameraføringen, som er til å bli båtsyk av, er et forsøk på å være «artistic» er det like mye kunst for meg å se noen som har klint avføringen sin utover lerettet og kalt det for kunst. Jeg klarer heller ikke å sympatisere med denne Marcus når han springer full og dopa på kokain rundt som en psykopat i nattmørket og truer med å drepe gud og hvermann han treffer på gata hvis de ikke gir han et spor hvor denne voldtektsmannen befinner seg. Nei, nei, nei, gå hjem og legg deg, din tulling.

Ikke la hypen av denne filmen la deg lure, for dette er kort oppsumert tvers igjennom dritt og bortkastet tid. Men joda, jeg skjønner det store poenget her: vold er ikke en kul greie og alle publikum som sitter og sikler og storkoser seg under  voldtektscener burde heller vurdere sitt eget liv og servere seg en kule mellom øynene. Men dette budskapet har kommet så mye bedre frem i andre filmruller, deriblant «Cannibal Holocaust», «American History X», «Thriller – en grym film» «Lilja 4-Ever» og den nyere «Martyrs», for å nevne noen. Deretter ender denne tamme plagiatmøkka  for meg rett i glemmeboken.  À deux balles!

• Regi: Gaspar Noé
• Skuespillere: Monica Bellucci, Vincent Cassel, Albert Dupontel, Jo Prestia, Philippe Nahon, Stéphane Drouot
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0290673/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle