Jeg klarer ikke å komme. Det er som å ha sex med et lik!

Rape-revenge som er en subsjanger av exoploitation rakk aldri å bli helt stueren da den ble helt oppbrukt på 70-tallet og forsvant under jorda i lengre tid. Det var sjangeren alle vondmaga filmkritikere elsket å totalslakte så ørene flagret og gjerne deretter brenne filmrullene som sankthansbål. En sjanger man enten elsker eller hater da den ikke vil annet enn å fremprovosere sterke følelser i seeren og vekke avsky med bruk av grafisk vold i form av voldtekt og hevn slik at seeren nærmest føler seg skyldig når man ser det. Andre så på dette som rent verdiløst søppel, mens andre (blant annet undertegnede) smiler av sadistisk fornøyelse da det kommer til hevndelen. Sjangeren var aldri redd for å gni sannheten i såret med å fortelle oss at det finnes for mange voldtektsmenn der ute som fortjener samme behandling som de gir til sine ofre. En fin oppfordring til undertykte kvinner som er redd for å ikke vise muskler og slå sadistene tilbake så det svir, for å si det slik.

De fleste inngrodde i sjangeren kjenner oppskriften utenat, men for de uvitende: Et hunkjønn blir voldtatt av en gjeng kåte møkkamenn, gjerne gjentatte ganger og merker henne for livet. Hunkjønnet våkner deretter som en hevnlysten drapsmaskin og setter i gang med sin jakt for å drepe drittsekkene en etter en på brutale vis. Noe mer komplisert  formel enn det er det ikke. Ikke en sjanger for tørre filmsnobbere, med andre ord..

For litt kjapp historikk startet det hele spetakelet med Ingmar Bergman’s «Jungfrukällan» fra 1960 som tok for seg nysjangeren som Wes Craven lot seg inspirere av noen år etter og lagde den banebrytende «The Last House on the Left» som ble bannlyst i England i 30 år. Så fikk vi  «Thriller – en grym film» fra Sverige som brøt grensene enda lengre med autentiske hardcorescener, «I Spit on Your Grave » og Ruggero Deodato’s semioppfølger til The Last House med «The House on the Edge of the Park», for å nevne noen. På 2000-tallet prøvde Quentin Tarantino å gjennopplive sjangeren med «Kill Bill» hvor han blant annet hentet sin inspirasjon fra «Thriller – en grym film», men ellers har sjangeren ligget i undergrunnen hvis vi skal se bort fra den nylige remaken av «The Last House on the Left». Så sent som i 2009 fikk altså lillenorge sin aller første og vaskeekte film i sjangeren med tittelen «Hora», skrevet og regissert av den 27-årige ildsjelen Reinert Kiil fra Hammerfest. En like stor begivenhet  i norge som da Tommy Wirkola slo til og overrasket med landets første Zombiefilm  «Død Snø» i fjor. Det begynner jammen å komme seg med skrekkruller i det ellers konservative og knasktørre filmnorge, og det er bare å skåle høyt for. Mer av dette, takk!

Så til filmen: Den unge forfatteren Rikke drar til sin avdøde mors hytte på en liten plass på landet som heter Dokka. Her skal hun være helt for seg selv for å samle inspirasjon til sin nye bok. Men hun får lite gjort da en sikring er gått og hun er uten strøm til laptopen sin. Hun ringer en elektriker, noe hun ikke skulle ha gjort. Elektrikeren viser seg å være en kjenning fra Rikke’s barndom som har vokst opp til å bli en skikkelig syk og samvittighetsløs jævel med all mangel av sunn fornuft. Sammen med sine to kamerater, en dansking og en tilbakestående stakkar som ikke vet bedre, bestemmer de seg en dag for å buse inn i hytta hennes og gruppevoldta henne. Etter grusomheten får hun innrisset Hora i panna og er deretter merket for livet. Hva som skjer deretter har du vel skjønt for lenge siden: hun tar en herlig hevn hvor ingenting lenger er hellig, og ingen bør komme i Rikke’s vei for å knerte mannesvina.

For å være tro mot sjangeren er filmen spilt inn kjapt og billig med lite ressurser. Helt fra de første sekundene ser vi at «Hora» ligger på et svært beskjedent budsjett. Vi snakker kun om 200.000 norske kroner som regissør Kiil brukte to år på å spare, pluss at han måtte låne 100.000 ekstra for å få skutt ferdig de siste opptakene. Det starter med en scene i mørket med et uklart bilde hvor to stakkars jenter blir drept og voldtatt i deres egen blodpøl som viser oss rett på sak om hvilken hissig film vi har med å gjøre.   Filmens mørke scener lider en del av budsjettet med en lysetting som sliter, men heldigvis foregår resten av filmen hovedsaklig i dagslys hvor den gjør seg bra blant det norske rødnakkmiljøet. Og med en innspillingstid på 10 dager filmet på DV, som er en latterlig kort periode på å spille inn en langfilm, kan skepsisen fort få utløp, men jeg må faktisk bøye meg i støvet og si meg både overrasket og imponert over ferdigresultatet. Selv om filmen er svært treg i sin oppbygging med lange tagninger i ren 70-talls stil, imponerer regissør Kiil med flott fotoarbeid, kreativt kameraføring og spennende bruk av perspektiv og vinkler, og en kjørescene hvor kamera er plassert mot forhjulet mens bilen raser mot riksveien som fikk meg til å tenke på «The Hitcher». Kult. Den obligatoriske voldtekstcenen har Kiil fått til veldig bra og er svært tunge saker som røsker skikkelig kombinert med en passende og forstyrrende lydspor.

Filmen har fått masse svi og pepper på grunn av brutale etterligninger av filmer som «I Spit On Your Grave» og «Thriller – en grym film». Jo, likhetene er nesten som to dråper vann, spesielt når det gjelder «I Spit On Your Grave», og mange har av den grunn skreket plagiat og slaktet filmen i øst og vest, men «Hora» er mer hyllest til sjangeren spekket med to håndfulle referanser fra ukjente filmruller til mer kjente filmer som «Planet Terror». Vi må jo aldri glemme at Quentin Tarantino gjør dette selv støtt og stadig som er en av klodens mest respektable filmskapere. «Fritt Vilt» hentet også sin dose inspirasjon av «The Shining» mens «Fritt Vilt II» ikke var så veldig ulik «Halloween II». Så man kan kalle «Hora» en fanfilm av en fan til fansen laget av ren lidenskap og kjærlighet for sjangeren. Resultatet er et kompromissløst lekeprodukt som har sine gode stunder og sure oppstøt som kunne vært forbigått. Noen gags blir litt for tåpelig og kan til tider frontkollidere skikkelig med den seriøse stemningen filmen ellers får fint frem. Jeg tenker spesielt på sekvensen med manglende filmrull som Kiil åpenbart har hentet fra «Planet Terror». I Hora henger ikke dette på grep i det hele tatt og blir kun tullete og veldig malplassert. Filmen skifter også fra farger til svart/hvitt, noe som ikke har noen som helst effekt for historien, men det er mulig det er en referanse til «Jungfrukällan» siden den er i svart/hvitt, fra alt jeg vet.

Skuespillet er fremført av amatører, men de gjør så godt de kan at det blir akseptabelt. De som gjør den beste innsatsen er hovedrolleinnehaver Isabel Vibe som voldtektsoffer Rikke og han som spiller retarden (sorry, jeg har ikke navnet på ham i farten). Kiil hadde problemer med å finne riktig skuespiller i Rikke-rollen da han ville ha ei skuespiller som var komfortabel med å være naken foran kamera. Flere kvinner fra pornobransjen ristet på hodet og mente rollen var nedtrykkende, men da han fant pornostjernen Isabel Vibe (som nå har trukket seg fra bransjen) var hun veldig klar for rollen. Hun utfyller den såpass bra at det hadde vært umulig å se for seg ei annen norsk skuespillerinne i denne rollen, og har mange scener som er verdt filmen alene. Slettes ikke verst for ei debutant i en slik krevende rolle, får man si. Men jeg skulle ønske at skuespillerne kunne snakke litt mer tydelig, eller lydsporet kunne vært mer skjerpet. Ved unntak av Isabel som snakker tydelig nok med sin østlandskrøst, høres det mer ut som mumlig på mange områder. En snakker i tillegg dansk men som like greit kunne vært gresk, men heldigvis får man velge undertekster på DVD’ens hovedmeny. Ellers gjør skuespillerne en fin jobb når det kommer til kroppspråk og ansiktsutrykk. Man ser tydelig hvem som er de slemme svina her.

«Hora» ender opp som et lite friskt pust i filmnorge og vi får håpe det kommer flere slike norske filmer. Reinert Kiil skal også ha all den kudos han kan få for å ta initiativet og gå den tunge og lange veien for å realisere drømmen og nå målet med å lage en slik film. I følge intervjuet i bookleten som følger med DVD’en hadde han verken noen DVD-utgivelse eller kinovisning i planene, han ville bare følge den store lidenskapen sin og lage filmen, som det står all respekt for.  La oss håpe at «Hora» åpner dørene for flere unge norske filmskapere som drømmer om å lage tilsvarende filmer og vise at det faktisk går an hvis man har mot og viljestyrke nok. Det skal bli spennende å se hva Kiil’s neste filmprosjekt blir og ifølge Triviaen på DVD’en er «Hora» starten på en trilogi hvor neste film skal ta for seg  slashoramaen fra 80-tallet og siste del avslutte med kannibalisme. Kan vi vente oss en norsk «Cannibal Holocaust»? Man får bare vente i spenning.

Jeg virker kanskje litt for positiv til denne filmen, men dette er langt i fra perfekt med mye hull og en del logiske brister i seg som kan framkalle litt ufrivillig komikk og scener som ikke alltid flyter helt bra, spesielt de uklare mørkescenene som filmen hadde klart seg veldig bra uten. Men filmen er først og fremst underholdende og mer enn det skal du ikke forvente når du legger «Hora» inn i DVD-spilleren. Er man fan av sjangeren har filmen alle ingrediensene som skal til for å tilfredstille deg. Ta filmen for det den er og kos deg.

• Regi: Reinert Kiil
• Skuespillere: Isabel Vibe, Kenneth Falkenberg, Eik Ommedal, Gaute Næsheim, Cassandra Jacobsen, Jørgen Langhelle, Minken Tveitan
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1501658/
• Også kjent som: The Whore
  
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle