It’s time to play.
Det starter med en arkeolog som roter inne i en gruve i Mexico hvor en mystisk kiste skal befinne seg. Han åpner en port hvor en vanvittig dårlig animert røyk eser ut, som mulig skal forestille en ond ånd, og som finner veien til nærmeste dukkehus ved en stor villa. Deretter er vi på flyet hvor en amerikansk familie er på vei til Mexico hvor faren skal starte egen dukkefabrikk og produsere den nye populære dukken Dolly Dearest. Minstejenta i familien, en bortskjemt snørrunge som straks blir filmens ufrivillige hatobjekt, eier naturligvis en slik dukke selv, men så fort de flytter inn, merker hushjelpen at onde makter er til stede. Ånden vi så i starten tar bo i Dolly Dearest og skaper et helvete for familien.
«Dolly Dearest» er en av de filmene jeg så vidt husker å ha sett på VHS fra barndommen, men da jeg «endelig» tok gjensynet på DVD’en etter alle årene som jeg heldigvis ikke kastet bort mer enn tjue lusne kroner på i en bruktsjappe, skjønner jeg godt hvorfor jeg ikke husker en døyt fra denne svært drøye og forglemmelige møkkafilmen. Det er ikke stort å si om «Dolly Dearest», bortsett fra at det er en svak fattigmannskopi av den mer suksessfulle og effektive «Child’s Play» som kom noen år tidligere. Jeg har ikke stort imot billige blåkopier så lenge det er underholdende nok med en viss seerverdighet, men det er alt annet enn det man får her. Historien er rotete, effektene elendige, skuespillet tafatt, regien slapp som dau fisk, null rom for nifs stemning og resultatet er et stort, stort gjesp. Noen minneverdige drapscener er heller ikke å finne. Vi får heller et langdrygt og uinteressant sideplott som ikke henger på grep i det hele tatt og attpåtil prøver filmen å være så seriøs som mulig, men faller magaplask på alle områder. Jeg kan nevne en scene hvor en kar får indre blødninger og blod rennenede ut av munnen etter å ha fått skjært hånda si på symaskin (!), som alene forteller hvor elendig gjennomført og voldtatt for logikk dette er. Og Dolly Dearest har en av de verste stemmegivningene jeg har hørt som høres ut som en full papegøye på helium hvor filmen nesten havner på grensen til å bli så dårlig at det blir morsomt. Men det holder seg til kun dårlig. Og kjedelig. Og enda mer kjedelig.
Maria Lease står for både regi, manus og historie for denne filmen, og hva hun egentlig ville oppnå med «Dolly Dearest» får bli ubesvart, men jeg tipper det var et sleipt forsøk på å tjene på suksessen til «Child’s Play». Et mislykket forsøk. Dette ble naturligvis hennes første og siste film. Hvis jeg skal trekke frem noe positivt er dukkedesignet til Dolly ikke så verst. Hun ser tidvis småcreepy ut i enkelte scener når hun tusler rundt med kniven og det sadistiske gliset sitt, men det redder langt ifra denne traurige filmen fra søppeldynga hvor den kan holde seg.
- Regi: Maria Lease
- Skuespillere: Denise Crosby, Sam Bottoms, Rip Torn, Chris Demetral, Candace Hutson, Lupe Ontiveros
- IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0104119/
- Anmeldt av: Tom Richard Tokle
