«Transylvania, land of dark forests, dread mountains and black unfathomed lakes, still the home of magic and devilry as the nineteenth century draws to its close. Count Dracula, monarch of all vampires is dead but his disciples live on to spread the cult and corrupt the world».

Den unge og vakre skolelæreren Marianne Danielle er på tur i Romania for å tilbringe en stund i slottet til den eksentriske baronessen Meinster. Den første natten begynner merkelige ting å skje da Marianne vitner fra soveromsvinduet sitt en ung mann som prøver å begå selvmord ved å hoppe fra verandaen noen etasjer nedenfor. Sympatisk løper hun ned til rommet hans for å redde ham, men mannen viser seg å være festet til lenker og Meinster’s sønn. I uvitenhet om at denne mannen er en blodtørstig vampyr, setter hun ham fri (selv om han kunne forvandlet seg til en flaggermus og kommet seg fri for lenge siden) til Meinsters store fortvilelse da Marianne ikke er klar over hva slags ondskap hun har satt fri. Samtidig stiger en hær (cirka tre stykker)  av kvinnevampyrer fra gravene sine for å spre ondskap og røre i Transylvania. Vår helt Abraham Van Helsing må børste støvet av krusifikset sitt, fylle på flaska med vievann og fullføre arbeidet ved å stikke en stake i brystet til Dracula’s disipler.

Her har vi oppfølgeren til Hammerklassikeren «Horror of Dracula» som videre fortsatte med hele syv filmer i serien. I denne filmen returnerer ikke Dracula i Christopher Lee’s skikkelse da Van Helsing brente ham i asker i den første filmen, men Peter Cushing gjentar rollen sin som vampyrjegeren.

Terence Fisher som også stod for regien i den første filmen gjør også her en god jobb og de flotte kulissene  med de kontrastfylte fargene fremhever som vanlig den særegne Hammer-stemningen. Men historien er ikke så fryktelig spennende med sine scener som føles både langdryge og unødvendige, og med latterlige logiske brister. Jeg kan blant annet nevne filmens sjefsvampyr som i starten er lenket fast i veggen og som senere forvandler seg til flaggermus da han uheldigvis blir satt fri, og filmens skjønnhetsoffer som i det ene øyeblikket frykter for sitt liv for sjefsvampyren og i det andre hodestups forelsker seg. Beklager, men jeg kjøper det ikke.

Det er også masse dialog hvor flere av skuespillerne fremfører replikkene sine stivt som pappfigurer at man skulle tro de hadde en gaffel trødd mellom beina. Jeg kan blant annet nevne Martita Hunt som sliter med troverdigheten sin og til stadig skriker en overdreven ond latter som hører mer hjemme i en tegnefilm. Og tydelige gummiflaggermuser hvor tråden godt vises blir kun ufrivillig komisk og skriker hastverkarbeid. Christopher Lee’s erstatter, David Peel, er heller ikke store saken å skryte av som ser mer ut som en skolegutt som har kledd seg ut til halloween som ikke engang når Lee til anklene. Men akkurat det skal også mye til. Jeg virker kanskje for streng da filmen nå er femti skjøre år gammel, men…allikevel.

Men så har vi også mannen som gjør filmen verdt å se: Peter Cushing i storform som spiller en av rollene han er født til og utfyller den som vanlig med god innlevelse og karisma da han gjør sitt for å avslutte Dracula’s verk. Filmen er stort sett visuelt flott å se på og grei å få med seg i filmhistorisk sammenheng med et mer gjennomarbeidende klimaks enn forgjengeren, men er fare for å være glemt dagen etter.

• Regi: Terence Fisher
• Skuespillere: Peter Cushing, Martita Hunt, Yvonne Monlaur, Freda Jackson, David Peel, Henry Oscar, Mona Washbourne
• Oppfølger av: Horror of Dracula (1985)
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0053677/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle