Ooooh, I’m a happy camper, I love the summer sun. I love the trees and forest, I’m always having fun! Ooooh, I’m a happy camper, I love the clear blue sky, and with the grace of God, I’ll camp until I die!

(OBS: Dersom du ikke har sett den første filmen, gjør vi oppmerksom på at denne anmeldelsen inneholder alvorlige, stygge spoilere!)

Historien i «Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» foregår to år etter hendelsene i den første filmen. Angela er nå blitt klinisk frisk, ifølge en gjeng inkompetente leger og psykiatere, og har nå fått en jobb som rådgiver hos sommercampen Camp Rolling Hills, logisk nok. Og camperne ser ut til å storkose seg med å fortelle skrekkhistorier rundt bålet, slikke sol, drikke seg full og ha sex i skogen, som tenåringer flest. Dette liker selvfølgelig ikke den surmaga Angela som straffer en etter en ved å drepe de så blodet spruter.

Allerede i åpningsekvensen blir vi vitne til overspill og replikker som er så dårlig skrevet at man blir flau. Vi blir presentert for både camperne og Angela som leser replikkene umotivert rett fra manuset hvor det første drapet inntreffer som pent oppsummerer resten av hele filmen (i samme stil som den møkkdårlige remaken av «Friday The 13th», for å gi et godt eksempel). Man skulle ønske det var over allerede da, men det blir verre. Ingen av karakterene i denne leiren oppfører seg som normale folk og fremstår som langt mer ustabile enn morderen selv. Men inntrykket sier at dette kan bli grei, campy og cheesy 80-talls underholdning. Nei, bare glem det, for her vil man titte mer på klokka enn i en dryg mattetime.

Og som du nå har skjønt har ikke denne oppfølgeren noe som helst nytt å by på. Det aller meste her er temmelig slappe saker fra start til slutt. Rævva skuespill på «Troll 2»-nivå, rævva manus, rævva musikk og rævva regi. Bortsett fra produsent Jerry Silvia er ingen av originalcrewet fra den første filmen på plass her, noe man lett kan forstå så tragisk manuset er. Filmen har tatt en helt annen vinkel fra den første og pøst på med flau highschool-humor for å fylle ut spilletiden og flust med ukreative drapscener som sliter med hastverksarbeid. I rollen som Angela finner vi denne gang en ukarismatisk Pamela Springsteen (Bruce Springsteen’s datter) og rollefiguren har fått litt av en personlighetsforandring siden sist. Da hun var ekstremt sky og innadvent er hun her det rakt motsatte. Her er hun sprudlende sosial med alltid smilet om munnen, tar gjerne en trall på gitaren i full offentlighet (hvor hun viser at hun verken kan spille gitar eller synge som faren sin), og har også tatt førerkortet siden sist – alt dette på to år på psykiatrisk. Jadda,  vi er dumme nok til å kjøpe det..

Den første Sleepaway Camp var heller ingen mesterverk, men den hadde “the shocking ending” som gjorde at den skilte seg glatt ut fra de andre titalls slasherne fra 80-tallet, og en dose mystikk da man aldri visste hvem morderen egentlig var. Her spiller filmen på twisten helen rullen igjennom som overhodet ikke funker. Det hele er kun meningsløst, drepende kjedelig og bortkastet tid. En flau hyllest til Freddy Krueger gjør ikke saken stort bedre.

• Regi: Michael A. Simpson
• Skuespillere: Pamela Springsteen, Renée Estevez, Tony Higgins, Valerie Hartman, Brian Patrick Clarke, Walter Gotell
• Oppfølger av: Sleepaway Camp (1983)
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0096118/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

——————————————————————————————————————————————————————————————-

Neste innlegg: 1408 (2007) Forrige innlegg: Snart klart for Hostel: Part III