Home? I have no home. Hunted, despised, Living like an animal! The jungle is my home. But I will show the world that I can be its master! I will perfect my own race of people. A race of atomic supermen which will conquer the world! Ha ha ha ha ha ha!

Dr. Eric Vornoff (Bela Lugosi) er en sprøyte gal vitenskapsmann som sammen med sin stumme tjener Lobo (Tor Johnson) eksperimenterer med atomkraft. Målet er å bruke atomkraften til å lage en hel hær av supersterke soldater som skal hjelpe ham med å oppnå verdensherredømme, som gale vitenskapsmenn flest. Han bor i en gammelt herskapsbolig med et hemmelig, klassisk laboratorium i kjelleren og har huset bevoktet av en kjempegummiblekksprut som spiser alle uvedkommende. Da avisjournalisten Janet Lawton (Loretta King) får høre om de mystiske dødsfallene som denne blekkspruten har foråsaket, blir hun nysgjerrig og drar til stedet for å finne ut mer om saken. Men som kvinnfolk flest kan hun ikke kjøre bil og raser rett i grøfta og havner like utenfor huset til Dr. Vornoff. Lobo får kjapt kloa i henne og tar henne med til kjelleren til Vornoff hvor hun blir holdt fanget.

Og før jeg nesten har oppsummert hele handlingen kan jeg avslutte med at det fortsetter med etterforsking og det å finne den forsvunnede Janet før Dr. Vornoff gjør noe skikkelig galt med henne.

«Bride of the Monster» var Ed Wood’s sjette film og den mer kjente etter den lille katastrofefilmen «Glen or Glenda». Denne gang fikk han sitt store idol, Bela Lugosi, i hovedrollen som den superklisjee gale vitenskapsmannen Eric Vornoff som ikke har andre intensjoner enn å ta over verden. Filmen starter i det minste litt lovende med et klassisk bilde av et småcreepy gammelt hus omringet av lyn og torden imens creditene ruller skjermen. Deretter ser vi to vimsete politimenn som løper i skogen og prater høl i hue på hverandre uten at man egentlig vet hvorfor, og jeg må skylde på den elendige lydkvaliteten at jeg ikke fikk med et kløyva ord av hva de prøvde å si. Og dessverre er det meste av filmen slik. Det er masse trøttende og slappe regisserte dialogscener som overhodet ikke virker et sekund viktige. Den tekniske kvaliteten på filmen er vel liten vits i å nevne, for i kjent Ed Wood-stil stinker den grassalt. Regien er overhodet ikke til stede, flere scener er så dårlig belyst at det er vanskelig å se hva som skjer, og omtrent midt i filmen blir en scene plutselig helt svart som om filmrullen tok slutt. Men man sitter ikke akkurat med følelsen av å gå glipp av noe vesentlig.

Skuespillet er stort sett elendig med alt fra stivt overspill til idiotiske grimaser. Vi møter blant annet den svenske wrestleren Tor Johnson i rollen som den stumme og kraftige skallemannen Lobo. Og ved første blikk kunne man tro at han var the monster, men der kan man tro om igjen. Hans eneste monstersminke er et arr på det ene kinnet som knapt synes med en gange som om  mannen hadde forstoppelse under hele innspillingen, gjør rare grimaser og brøler. Tor Johnson så kanskje ut som et monster og var mulig en god wrestler, men noen god skuespiller? Ikke på denne planeten. Han hadde også en rolle i Ed Wood’s neste film, «Plan 9 From Outer Space», da som en svært lite troverdig politimann.

Så har vi også gummiblekkspruten som Dr. Vornoff nådeløst kaster sine ofre til. Og for ordens skyld er da dette filmens  såkalte «monster». Vi ser to varianter av denne blekkspruten: et arkivklipp fra en ekte blekksprut og gummiblekkspruten. Det sier seg selv at disse to overhodet ikke matcher hverandre og det ser ikke mer troverdig ut at skuespillerne selv måtte gjøre bevegelsene til blekkspruten imens den liksom spiste de opp. Med det kan jeg si at ved en annen kalkun, kalt «Robot Monster» fra 1953, må dette være en av de verste monsterfilmene noensinne. Det blir heller ikke så dårlig at det blir bra, med mindre du klarer å le av en livløs gummiblekksprut.

«Bride of the Monster» ble laget før «Plan 9 From Outer Space« som ble Ed Wood’s store «mesterverk» og vant en rekke priser som tidenes verste film og kalkun. Denne fikk aldri noen spesiell utmerkelse og er så og si en glemt sak. Den finnes riktignok på flere DVD-utgivelser, men det er ikke den første filmen som kommer i tankene når man hører om Ed Wood. Ganske forståelig, egentlig, da denne ikke er i nærheten av den samme underholdingsverdien og kalkunfaktor som Plan 9. Filmen er svært så kjedelig, flust med som nevnt tørre dialogscener som varer i en evighet, og bortsett fra en opplagt Bela Lugosi er det ikke mye minneverdig å nevne her. Filmen varer i knappe 67 minutter, men det føles likevel 67 minutter for mye.

Det som redder filmen fra bunnen er Bela Lugosi som leverer de mange obskure replikkene sine med stor innlevelse og entusiasme blant amatørene. Lugosi er alltid koselig å se på skjermen og dette var hans siste speaking role før han takket for seg og ble begravd i Draculakappen sin. Og med tanke på at mannen var ganske på kjøret med null økonomi og slet med narkotikaproblemer i denne perioden hvor ingen andre regissører enn Ed Wood ville bruke ham, er det overraskende hvor mye han ga av seg selv, uansett hvordan manuset og betalingen måtte være. Det er vel det man kaller for en ekte skuespiller. Hans siste tid på lerrettet ble noen sekunder i «Plan 9 From Outer Space» hvor han lukter på en blomst utenfor huset sitt.

Men gir jeg denne filmen mer enn to hodeskaller må jeg jo være like gal som Dr. Vornoff..

• Regi: Edward D. Wood Jr.
• Skuespillere: Bela Lugosi, Tor Johnson, Tony McCoy, Loretta King, Harvey B. Dunn, George Becwar, Paul Marco, Don Nagel, Bud Osborne, John Warren, Ann Wilner, Dolores Fuller, William ‘Billy’ Benedict, Ben Frommer
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0047898/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle