You know the legends… Now learn the truth.

Elvis lever, men ikke akkurat i beste velgående. Han er blitt en sengeliggende og godt polstret grinebiter som ligger og råtner på et lite nedslitt  gamlehjem ett sted Texas med en kreftkul på snurrebassen sin. Og hvis ting ikke var ille nok allerede, er det ingen som tror at han er den virkelige Elvis. For å bla litt i historieboka brakk nemlig Elvis hoften på sin siste konsert som resulterte i at han måtte legge dansefoten på hyllen, og ga jobben videre til hans stand-in Sebastian Haff, som var hans dobbeltgjenger. Imens Sebastian stod på scenen kunne Elvis grave seg under jorda og leve et rolig og anonymt liv, ihvertfall for en stund. For da Sebastian dør av overdose som alle trodde var Elvis, blir den virkelige Elvis fanget i Sebastian’s liv og identitet. Han blir selvsagt ikke trodd av noen på gamlehjemmet, bortsett fra en hyggelig og senil neger som påstår at han er John F. Kennedy. Vel, en mager trøst.. Imens Elvis hovedsaklig ligger i sengen og svever mellom hallusinasjoner og virkelighet, har heldigvis denne John F. Kennedy bevisstheten mer oppe. For da dødsfallene på gamlehjemmet begynner å stige i høy hastighet, får Kennedy for seg at en egyptisk mumie ved navn Bubba Ho-Tep står bak som suger ut sjelen deres. Men for å stanse denne mumien trenger han hjelp, og den eneste «oppegående» blant de svake og senile, er Elvis. Da Elvis ikke har bedre å bruke tiden sin på tar han på seg sin velkjente drakt, tar tak i sin gåstol og gjør seg klar for å sparke mumie-rumpe.

«Bubba Ho-Tep» er skrevet og regissert av Don Coscarelli, regissør av blant annet «Phantasm»-serien. Filmen er basert på en novelle av Joe R. Lansdale og i hovedrollene møter vi Bruce Campbell som Elvis (og Sebastian Haff) og Ossie Davis som John F. Kennedy. Filmen blander mellom drama, thriller, komedie, surrealisme og skrekk. Og resultatet er jævlig bra.

Med et budsjett på en million beskjedne daler sier det seg selv at det var svært lite å rutte med, men Coscarelli har brukt pengene godt uten at budsjettet har gått ut over filmens kvaliteter. Filmens første halvdel fokuserer på Elvis  som forteller historier fra the good old days om alt fra da han brakk hofta til sin infiserte penis som er tom for krutt. Bruce Campbell gjør her sin beste rolleprestasjon noen gang som en stakkars og misforstått Elvis fylt med bitterhet, sorg og demoner, og man lurer på hvorfor mannen aldri har fått noen større rolle i en større film. Han har langt mer skuespillerevner enn å skrike til kamera med teaterbod klint over trynet sitt, som han viser her til fulle. Han har en helt unik måte å servere replikker og monologer på og mange av de er også av den svært perverse og grisete sorten som ikke akkurat passer for minstemannen i familien. Og selv om en svart John F. Kennedy heller er tvilsom, er Ossie Davis såpass god og troverdig i rollen at man nesten tror at han faktisk er John F. Kennedy. I motsetning til de fleste på gamlehjemmet er han en varm og forståelsesfull figur som er vanskelig å ikke bli glad i. Samspillet mellom Bruce og Ossie er strålende med sine mange vittige og morsomme replikker som gjør filmen aldri et sekund kjedelig.

«Bubba Ho-Tep» er heller ingen film for hvermann. De som forventer ADHD-splattstick ala «Evil Dead» kan like godt forlate denne anmeldelsen med det samme, så snakkes vi senere. Dette er hovedsaklig en dialogdrevet film som kan virke treg og langsom for de fleste, men har et helt usannsynlig plott med masse humor og sjarm som er vanskelig å ikke la seg underholde av. Don Coscarelli er en dyktig regissør som vet hva han driver med og har fått med seg to av de dyktigste skuespillerne som vet å håndtere et slikt sært manus. Vi møter også Reggie Bannister fra «Phantasm» i en liten cameo imens man møter stuntmannen Bob Ivy bak mumiesminken. Den tekniske delen er ingenting å klage på hvor både det flotte fotoarbeidet og lyssettingen skaper den mørke , isolerende og mystiske stemningen inni dette gamlehjemmet. God filmmusikk av Brian Tyler må også nevnes som passer filmen som hånd i handske. Filmen er sparsom for blod og gørr, men det lille som er klesset på er laget av gamleskolen og godt utført. Make-upen på mumien er detaljrikt gjennomført som gjør han svært guffen å se på.

Filmen ble straks en kult-klassiker og har fått sin solide fanbase. En oppfølger har vært annonsert i flere år nå under den hysteriske tittelen «Bubba Nosferatu: Curse of the She-Vampires». Denne gang får vi tvilsomt noen Bruce Campbell tilbake i rollen som Elvis da Ron Perlman nå er oppført, men heldigvis returnerer Don Coscarelli i registolen. Liker man Bruce Campbell og setter pris på noe sært og annerledes, kan «Bubba Ho-Tep» anbefales. Selv har jeg sett filmen flere ganger nå og setter mer pris på den for hver gang jeg ser den. Filmen er klart noe helt for seg selv som er både underholdende, velregissert og ekstremt velspilt.

• Regi: Don Coscarelli
• Skuespillere: Bruce Campbell, Ossie Davis, Ella Joyce, Heidi Marnhout, Bob Ivy, Edith Jefferson, Larry Pennell, Reggie Bannister, Daniel Roebuck, Daniel Schweiger, Harrison Young, Linda Flammer, Cean Okada
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0281686/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle