I 1922 skulle den tyske og ambisiøse filmskaperen F.W. Murnau filmatisere Bram Stoker’s «Dracula». Problemet var at han ikke fikk opphavsretten fra Stoker’s enke, Florence Stoker, til å overføre boka til film. Men løsningen var lekende lett ved å bare forandre tittelen til «Nosferatu» og bytte ut navnene til karakterene, så slapp man jo billig unna- trodde man. Filmen ble ferdig innspilt, men Murnau ble deretter saksøkt av enken for brudd av opphavsrett og måtte møte i rettsalen. Enken vant selsvagt saken og alle filmrullene av «Nosferatu» ble deretter brent på bålet. Det var bare en rull som slapp unna flammene, som var godt gjemt et sted i Frankrike. Og hadde det ikke vært for den, hadde ikke dette mesterverket eksistert i dag.

Historien starter i den tyske (og fiktive) byen Wisborg. Den unge mannen John Hutter er en suksessfull boligselger som får et spesielt oppdrag fra sin eksentriske sjef, Knock (som her er løst basert på Renfield) om å pakke sakene og dra til Transylvania for å treffe en klient ved navn Count Orlok (også kjent som Dracula), og tilby ham en bolig i Wisborg. Etter en lang reise igjennom skog og fjell ankommer han en overnattingsplass hvor han får klar beskjed om å holde seg unna slottet til denne Orlok. Han tror nemlig ikke på røverhistorier om vampyrer og den slags tull og drar videre med et flir. Etter å ha kommet til slottet til Orlock går det meste etter planen, helt til under en middag hvor han uheldigvis skjærer seg selv i tommelen, og møtet går mildt sagt rett til helvete. Synet av blod gjør Orlok vill i barten og overfaller ham for å smake litt, og innser deretter at han er langt mer interessert i noe annet enn å kjøpe hus. For da han får øye på et bilde av den vakre Ellen, Hutters kone, setter han straks kursen rett mot Wisborg for å bite henne i nakken og suge blodet hennes. Med seg tar han en hel hær av pest-rotter som skaper dødssykdom og epedimi i byen. Det blir straks et kappløp om å komme seg til Ellen og bringe henne i trygghet før Orlok finner henne. Spørsmålet er bare hvor lenge Hutter klarer å holde seg stabil nok da han selv har fått to hoggemerker i nakken.

Her har vi altså filmhistoriens første vampyrfilm i stumfilmformat som skulle starte en av skrekkfilmens mest kjente karakterer på filmrull på godt og vondt, nemlig vampyren. En ekstremt viktig film i historisk sammenheng og en av de mest kjente innen tysk ekspresjonisme som er et visuelt mesterverk å regne. Filmen har så mange detaljer i seg at man kan se filmen om igjen hundre ganger og likevel legge merke til nye ting. Murnau brukte meget spesielle innspillingssteder i filmen ved unik bruk av lys og skygger og brukte blant annet locations i Slovakia som Transylvania. Måten naturen og fjellene er filmet på under ferden til Transylvania er usedvanlig vakker å se på, og scenene i slottet til Orlok begynner å føles mer som et mareritt som ikke har tenkt å slippe taket med det første. Bare det lille klippet hvor Orlok går sakte mot soveromsdøra til Hutter med lange, spisse fingre og et blikk som understreker at mannen er i alvorlig deep shit, er noe man aldri glemmer. Som flere stumfilmer kan lide av, føles Murnau’s fortellerteknikk aldri uklar eller kryptisk. Han visste hva han drev med og har en enkel, men svært effektiv måte å fortelle historien igjennom nydelig detaljerte og gotiske, stemningsfulle bilder som aldri gjør filmen kjedelig å se på.

Tatt i betraktning at filmen er snart 90 år gammel, er skuespillet svært bra. Gustav von Wangenheim i rollen som John Hutter har tendensen til å overspille og kan bli litt vel teatralsk i formen, men ved tanke på at dette er en stumfilm hvor det eneste internasjonale språket var å snakke med kropp og ansiktsuttrykk, er det akseptabelt. Han gjør spesielt en mektig god jobb i slottet til Orlok hvor han ser tydelig vettskremt ut. Og der kommer også filmens stjerne i bildet, nemlig Max Schreck i rollen som Orlok. Dette er blitt sagt tusen ganger allerede, men hans tolkning av vampyren er creepy som faen og er den dag i dag den mest troverdige vampyren som er festet på film.  Han er verken noen Bela Lugosi eller Christopher Lee, men kjører sin helt egen stil og uttrykk som greven. Jeg synes regissør Werner Herzog, som lagde nyinnspillingen i 1979, beskriver karakteren best: «He’s more like an insect». Vi kommer selsagt ikke unna ryktene om at Max Schreck forsvant såpass inn i rollen at folk begynte å tro at han faktisk var en vampyr. Vel, for alt vi vet – who knows. Det finnes også en glimrende film basert på dette ryktet ved navn «Shadow of the Vampire» fra 2000 som er en fiksjonsfortelling basert rundt innspillingen av «Nosferatu». Den vakre Greta Schröder i rollen som Ellen må også nevnes, som gjør en svært bra jobb med å få frem frykten når vår venn Orlok stikker uforbredt innom.

Til slutt vil jeg ta et tak for DVD’en som filmen er anmeldt ut ifra som er en to-disk utgave fra Eureka Video, utgitt i 2001. Her finnes filmen i en skikkelig restaurert utgave på den ene disken og i den originale svart/hvitt-utgaven i den andre. I den restaurerte utgaven er det lagt på sepia fargetoner som gjør seg bra på bildene, men det som gjør denne utgaven til en skikkelig vinner er det fantastiske musikksporet til det franske progrock-bandet Art Zoyd. Det dystre musikksporet kler bildene mer enn noen gang og krydrer den gotiske stemningen opp så mange hakk at man får balsam for øyene og øreonani på samme tid. De lagde også musikkspor til andre stumfilmer som «Faust» fra 1926 (også regissert av Murnau), Fritz Lang’s «Metropolis» og den svenske «Häxan». Denne DVD-utgaven er out of print på de fleste butikker, men kan skaffes hos tyske amazon.de. For de mindre kresne finnes det et lass av andre utgaver å velge imellom. Og med en full pott på karakteren er det meste dermed sagt. Å anbefale en slik film til kidsa som blir skremt vekk bare ved ordet stumfilm, er vel bare å glemme med en gang, men for oss som vet å verdsette ekte filmkunst i en spennende historisk sammenheng, er det bare å snurre film og kose seg gløgg ihjel.

• Regi: F.W. Murnau
• Skuespillere: Max Schreck, Gustav von Wangenheim, Greta Schröder, Alexander Granach, Georg H. Schnell, Ruth Landshoff, John Gottowt, Gustav Botz, Max Nemetz, Wolfgang Heinz, Albert Venohr, Eric van Viele
• Også kjent som: Nosferatu: A Symphony of Horror
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0013442/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
• Denne anmeldelsen er også publisert på skrekkfilm.com