Vi befinner oss i en mørk bar i Hollywood på 50-tallet hvor den unge skuespillerinnen Scarlett May sliter med å få sin drømmerolle og drukner seg i sine sorger med onkel martini. En ung mann som kaller seg regissør plukker henne opp og tilbyr henne å prøvespille for hans nye film, og tar henne med til et stort mørkt rom med en stol og et kamera. Imens kamera ruller blir Scarlett hugget i småbiter. Morderen blir aldri tatt og saken forsvinner i mengden som de mange «Hollywood-mysteriene».
Så hopper vi i nåtid hvor vi blir introdusert for skrekkfilmelskeren Adam Waltz (Edward Furlong) som vimser rundt i Hollywood og gjerne vil prøve seg som skuespiller. Så heldig som han er vinner han en statistrolle i en B-film, finsansiert at sleipingen Connor Pritchett (Lance Henriksen) , som har produsert en rekke billige søppelfilmer som ikke har fått en eneste god kritikk. Vel, sånn går det når man starter en innspilling før man har begynt på manus. Men så begynner det å skje drap på filmsettet med en maskert gærning (som prøver å likne på en dragqueen-utgave av Leatherface), som lenker tilbake til det uoppklarte drapet på Scarlett May. Deretter hives vi innpå en svært rotete og ulogisk who-dunnit historie hvor så og si ingenting henger på grep.
«Dark Reel» er en type film med en handling som kunne blitt oppsummert på en X-Files-episode på tre kvarter. I såfall hadde det vært en jævlig dårlig episode. Men her er det hele en time og femti minutter man skal holde ut. Og det er femti minutter for mye som er svært krevende å slite seg gjennom uten å trykke på fast-forward-knappen. Historien, hvis det i det hele tatt kan kalles for en, er rotete fortalt med langdryge og drepende kjedelige scener og verre sideplotter som ikke har noe som helst driv, karakterer man ikke bryr seg et døyt om, og selv stakkars Lance Henriksen, som er den eneste ålreite skuespilleren man kan trekke fram her, stinker. Hva som fikk ham til å være med på dette dødfødte filmprosjektet, kan man spørre seg. Filmen stinker like mye som de møkkafilmene han liksom finansierer i denne med en morder som er så dårlig gjennomført at det ikke er morsomt engang. I hovedrollen finner vi bråkebøtta Edward Furlong som ikke har vært med i en eneste god film siden «American History X» (?), og her gjør han ikke store prestasjonen med sitt konstante bakrustryne. Mannen ser ut som han kunne trenge samarin og to paracet i hver scene han dukker opp i.
Ironisk nok handler dette om noen som lager en dårlig film og forsøker å gjøre en slags komedie ut av det med karakterer som overspiller, gjør rare replikker som gir null mening og oppfører seg som alt annet enn normale folk, men humoren treffer ikke hos meg. Vitsene er like dårlige som en norsk sitcom av Tore Ryen og man kan ikke annet enn å bli flau på skuespillernes vegne. Som spiker på kisten får vi en tafatt twist som ikke er gjennomført i det hele tatt slik at man bare sier til seg selv: «jaha, det var ham? Hvem var nå han der igjen..? Akk, hvem faen bryr seg, for nå er denne skjitfilmen endelig ferdig..»
- Regi: Josh Eisenstadt
- Skuespillere: Lance Henriksen, Daniel Wisler, Edward Furlong, Tiffany Shepis
- IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0883398/
- Anmeldt av: Tom Richard Tokle
