«Paranormal Activity», Oren Peli’s mer eller mindre suksessfulle dypdykk inn i det overnaturlige, gjorde opp ild i buksa hos flere regissører som tydeligvis følte de måtte slenge seg på samme tog. Først ute var det velkjente plagiat-filmselskapet «Asylum» på holdeplassen, med sin «Paranormal Entity», regissert av Shane Van Dyke. Senere ville til og med Japanerne være med på reisen, og kom med sin «Paranormal Activity 2: Tokyo Night» av Toshikazu Nagae, som på sett og vis både er en slags tributt og en selvlaget «oppfølger» til filmen. Men hvordan klarer disse filmene å stå på egne ben? Har de noe brukbart å tilby? Vi har tatt en titt på disse tre filmene og presenterer her en gjennomgang og sammenlikning.

PARANORMAL ACTIVITY (2007)

Selv om det skulle ta noen år før Oren Peli’s skrekkfilm fikk noe oppmerksomhet (den ble laget i 2007, men havnet ikke på kino før i 2009), ble den en av årets mest suksessfulle grøssere. Vi følger det unge paret Katie og Micah som opplever rare ting i hjemmet, og bestemmer seg for å sette opp kamera som fanger alt som eventuelt skulle skje mens de sover. De finner raskt ut at det er overnaturlige krefter på ferde, noe som bare gjør Micah mer nysgjerrig, mens Katie helst vil la hele greia ligge.

«Paranormal Activity» klarer å holde på uhyggen hele filmen igjennom, og den «hjemmelagde» kvaliteten med to skuespillere som ser ut som to helt vanlige mennesker (og ikke botox-sprøyta Hollywood-skuespillere) gjør det hele destod mer troverdig. Den klarer å skremme med egentlig svært lite, og det gamle uttrykket «less is more» gjør seg ganske godt her. Det skal ikke alltid så mye til.

Se forøvrig Skrekkmania’s anmeldelse av filmen her: Paranormal Activity anmeldelse

PARANORMAL ENTITY (2009)

«Paranormal Entity» kom samme år som «Paranormal Activity» kom på kino, og er laget av filmselskapet «Asylum». Dette er et filmselskap som hele tiden lager «sin» versjon av kjente blockbustere. De står bl.a. bak titler som «Transmorphers», «Snakes on a train», «The day the Earth stopped», osv. Med andre ord: et filmselskap man ikke skal ta spesielt alvorlig, og heller ikke forvente noe minneverdig av, bortsett fra kanskje en god latter?

«Paranormal entity» er foreløpig den eneste «Asylum»-filmen jeg har sjekka ut. Men jeg skal være ærlig og innrømme at, rip-off til tross, så er den langt ifra så ille som jeg hadde forventet. Den klarer å spinne litt rundt sin egen historie: her følger vi en gutt som bor sammen med sin mor og søster. Søsteren blir plaget av forstyrrelser om natten, og broren begynner å filme hva som skjer. Samme konsept, med en litt annen vri. Den hadde faktisk noen smågufne scener og klarte å finne på et par nye ting, men det er klart: den kommer selvsagt ikke opp til PA’s nivå.

PARANORMAL ACTIVITY 2: TOKYO NIGHT (2010)

Ja, så har vi jo denne her da. 2′eren i denne tittelen må altså ikke forveksles med å være en oppfølger til originalen – dette er en «liksom» oppfølger til originalen (PA har jo sin egen PA2 som ikke har noe med denne å gjøre).

Regissert av Toshikazu Nagae blir altså denne en slags Japansk «Paranormal Activity». Når amerikanerne gang på gang har laget remake av japanske og asiatiske skrekkfilmer, burde det jo omsider bli deres tur til å gjøre det samme, ikke sant? Vel. Historien dreier seg om at studinen Haruka kommer hjem fra USA til Japan etter en ulykke som brakk begge beina hennes og har ført til at hun må tilbringe en god stund i rullestol fremover. Ulykken ble forårsaket av at hun kjørte på Katie (fra originalen) og at Haruka dermed tok med seg det paranormale hjem til Japan.

Dessverre klarer ikke filmen å finne på noe nytt, det er ikke noen skikkelige gufs her, og det hele ender opp med å bli kjedelig. Det blir aldri forklart noe mer om demonen/spøkelset annet enn at det måtte ha fulgt henne fra USA til Japan, og det bygger seg aldri opp. Istedenfor å lage noe eget ble det bare en slags slapp remake hvor de samme skremselseffektene blir brukt, og tildels mye av de samme scenene med sterkt nedsatt effekt.

Konklusjon: dersom du likte «Paranormal Activity» er det en viss sjanse for at du vil like «-Entity» og «-Tokyo Night» også, men det kan dessverre virke noe oppbrukt når man allerede har sett førstnevnte. Hvis du fikk nok av «Paranormal Activity 2″, bør du nok derimot skippe begge disse, for det er ikke mer å hente enn det som allerede har blitt gitt fra Oren Peli.

Rent avslutningsvis kan det jo også nevnes at «Paranormal Activity» har sin tredje film gående på kino akkurat nå. Man kan selvsagt lure på hvor lenge denne kua skal melkes før den har blitt tørr, men det blir vel gående en stund til før noen finner noe på noe annet nytt og spennende som kan tekke skrekkfilmfansen…

Det starter på 70-tallet hvor drapsmannen fra de to forrige filmene, som her er guttunge, blir slått og innestengt i et mørkt rom av sin sadistiske stefar mens moren ser likegyldig på. Foreldrene blir drept med en kjøttkniv så snart gutten kommer seg løs og blir aldri sett igjen. Så hopper vi rett til 80-tallet med Kim Wilde’s «You Keep Me Hanging On» på radioen sånn at vi skal skjønne at vi er i neste tiår. Vi følger en gjeng ungdommer som skal slappe av i skauen med bading i tjern, øl og overnatting under åpen himmel. Men at vi befinner oss på 80-tallet i resten av filmen, glemmer man fort da hovedkarakterene verken går i 80-tallsklær eller typiske frisyrer for perioden. Vel, ungdommene ankommer dette nedlagte og folketomme fjellhotellet hvor grusomhetene skjedde ti år tidligere, og har vett nok til å heller satse videre på turen utendørs. Så snart to av karakterene ramler ned i en felle hvor den ene blir halvveis spiddet, starter kampen om å overleve i skogen fra en viss morder som har tilknytning til hotellet. Joda, vi alle vet jo hvem som står bak.

Førsteinntrykket er slettes ikke verst. Filmen er ganske flott fotografert med en kompetent regi av debutanten Mikkel Brænne Sandmose, men at hovedkarakterene er pappfigurer allerede før de åpner kjeften, får vi bare leve med. Her snakker vi de vanlige stereotypene som går igjen i alle slasherfilmer hvor det er å bare starte gjettingen om hvem som dør først og evt overlever. Ungdommene spilles av helt ukjente fjes, noe som alltid er et friskt pust i norsk film, men bærer det stive teatralske preget over seg hvor replikkene leses rett fra manus uten noe som helst improvisasjon som ikke blir annet enn ufrivillig komisk. Vel, la oss nå håpe at filmen i det minste er blodig og underholdende.

Filmen klarer å bygge opp stemningen og holde et visst engasjement, men etter den første halvtimen skjønner man at dette er en helt vanlig, standard og middelmådig slasherfilm med null overraskelser man har sett tusen ganger allerede. Derfor er det også så synd at det hele er så tamt og tannløst at man får lyst til å heller sette på «Død Snø», hvis man vil se en hissig norsk skrekkis som ikke er redd for å dra’n helt ut. Filmen våger ikke å ta en eneste sjanse, kjører like safe som i 30 på motorvei og nøyer seg heller med å vise oss skog atter skog og ungdommer som blir jaget fra den ene plassen etter den andre til vi sitter med den siste overlevende hvor man allerede vet hvor det går. Det er ikke en smule skummelt eller spennende. Historien blir for dybdeløs og svært diffust på flere steder uten at vi får noen spesiell forklaring på hvorfor morderen ble som han ble. Skal man føle en viss sympati for ham, eller heie på ungdommene? Nei, si det.

Og med det har vi fått vår første og helnorske horrortrilogi, uten at den vil bli spesielt husket med årene. Dersom du verken har sett den forferdelige toeren eller denne, så ta heller et gjensyn med den første.

• Regi: Mikkel Brænne Sandemose
• Skuespillere: Ida Marie Bakkerud, Kim S. Falck-Jørgensen, Pål Stokka, Julie Rusti, Arthur Berning, Sturla Rui
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1464535/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Den fjerde Resident Evil, med en historie tynnere enn en episode av Tom & Jerry og så mange feil at dette er den verste filmen i den ellers haltende serien så langt.

Handlingen kan oppsummeres i en setning: Alice (Milla Jovoich) rømmer med et fly fra Alaska og styrtlander på toppen av et fengesl i et ødelagt Los Angeles hvor hun slår seg sammen med en gjeng for å overleve fra tusenvis av zombier som har omringet hele bygningen.

Her er alt rent og pent med ødelagte byer i bakgrunnen som skal minne oss på at vi er i en post-apokalyptisk verden. Glatt og polert. Like rene og pene er karakterene med hvite tenner, alltid nybarbert, nydusjet og alt som minner oss på at vi overhodet ikke befinner oss i en post-apokalyptisk verden. Seriøst. Karakterene har ikke en eneste skramme på seg, bortsett fra litt på slutten, og Alice må ha verdens sterkeste maskara på seg som varer gjennom hele filmen som nekter å blø en millimeter. Hvem i all verden bryr seg om maskara i en helt totalødelagt verden hvor folk ikke kunne gitt faen i annet enn å overleve og skaffe seg mat? «The Road», noen? Det beste eksempelet må være sekvensen hvor Alice er i Alaska hvor hun støter på et ungt kvinnfolk (jeg ikke husker navnet på) som er den eneste som gir inntrykk av at hun har slitt med hygienen. Men så fort hun setter seg i flyet til Alice, hvor det kun er plass til to, er hun mirakuløst helt nyvasket og stivsminket som om hun er klar for fest. Dette alene satt tonen klar over hva slags film man skal kave seg gjennom i de neste 70 minuttene.

Filmen er stolt skutt i 3D, som alle blockbuster-regissører i Hollywood har forelsket seg helt i nå. Selv er jeg ikke fan av 3D. Det er kun den billigste unnskyldning for å lage en film hvor alt annet er uviktig, som for eksempel en historie. Og her har Paul W.S. Anderson lagt all sin vekt på 3D’en og gitt faen i resten. Klesser på noen bleke pappfigurkarakterer her og der for å tilsette litt cheesy dialog og flaue one-liners med Milla Jovovich i fronten på auto-pilot, så har vi en kjempeunik og god historie. Men det som hovedsaklig dominerer her er misbruk av slow-motion på sitt verste hvor man også får fattigmannsversjonen av «The Matrix». Det er her det meste av 3D-effektene er lagt til og de er så treg som sirupp at det er åpenbart at de er lagt til for å fylle inn spilletiden til 90 minutter. Hadde man speedet opp disse scenene til normal hastighet, hadde filmen endet opp på ca. 45-60 minutter, som hadde vært en langt mer passende spilletid.

Jeg har hatt en nøytral holdning når det gjelder RE-filmene, tatt de som grei og hjernedød underholdning, og klart å akseptere at vi aldri vil få en skikkelig RE-film som vil likne på spillene som vi fikk med «Silent Hill». Men dette her var grusomt i alle ledd. Blottet for alt som heter stemning, like glatt og ren som en barnerumpe, og like underholdende som å se en snegle som krysser hagen i slow-motion. Og joda, filmen slutter selvsagt med en åpen slutt sånn at vi kan glede oss til nok en RE-film som skal ha undertittelen «Retribution».

• Regi: Paul W.S. Anderson
• Skuespillere: Milla Jovoich, Ali Larter, Kim Coates, Shawn Roberts, Sergio Peris-Mencheta, Spencer Locke, Boris Kodjoe
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1220634/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Det lykkelig gifte paret Ethel (Kathleen Quinlan) og Bob Carter (Ted Levine) feirer sin bryllupsdag med gjennomreise i USA med hele familien med sin bobil. Selv begge hundene og pippippen er med for å feire denne begivenheten som får en bråstans da de entrer ørkenen i New Mexico. Etter en bensinpåfyll på en røten og falleferdig bensinstasjon, blir de tipset av en fordrukken og tvilsom bestyrer å ta til venstre ved hovedveien noen kilometer fremme for å ta en snarvei ut av ørkenen. Aldri et godt tegn. Dessverre er de dumme nok til å høre på ham og får en spikermatte slengt ute på veien som foråsaker at de kræsjer og haverer på et område som neppe er merket på kartet. For å ikke panikke helt drar pappa Bob, eller «Big Bob» som han kalles, og svigersønnen Doug (Aaron Stanford) i hver sin retning for å få skaffe hjelp, men kun Doug kommer tilbake på kveldingen. De er selvsagt ikke alene i området, og det er bare sekunder før en gjeng muterte galninger stormer bobilen for å slakte hele familien.

Franskmannen Alexandre Aja gjorde seg bemerket verden over med den brutale og friske 70-talls-hyllesten «Haute tension» i 2003, et startskudd som skulle bli den nye bølgen av «French Extreme Horror» som herjet videre utover 2000-tallet. Wes Craven likte filmen såpass godt at han hyrte Aja og manusforfatter Grégory Levasseur (som skrev manuset til «Haute tension») for å lage nyinnspillingen til hans egen film «The Hills Have Eyes» med helt frie tøyler. Siden har Aja holdt seg i USA og forstsatt med nyinnspillinger med «Mirrors» og «Piranha», noe som er litt synd, men i motsetning til de bleke og tannløse nyinnspillingene til Platinum Dunes og Michael Bay, har han på rekordtid skapt et eget uttrykk og er ikke redd for å gi publikumet det lille ekstra som er i grenseland for hva som er akseptert å vise på kino. Og sånt må man jo like.

Når det kommer til plottet, følges det på originalen tett på med noen egne vri på slutten. At vi ikke får se Michael Berryman her, som gjorde seg ikonisk i originalen med sitt autentiske monster-ytre, er en skuffelse, men likevel er det en ganske intens film man får servert her. Plottet i seg selv er ikke i nærheten av nyskapende da denne oppskriften med en gjeng uskyldige og sivile folk som roter seg inn i ingenmannsland og blir terrorisert av en gjeng sadistiske galninger, er blitt en egen klisjè. Det er bare å se på filmer som «Wrong Turn» (2003), «Wolf Creek» (2005), «Severance» (2006), «Rovdyr» (2008), «Snarveien» (2009), også videre som kom på rekke og rad det siste tiåret som er så like at de kunne vært samme film. Derfor kunne dette blitt en ganske så forglemmelig utvannet og tam nyinnspilling som kunne sklidd rett i glemmeboken, men grunnen til at «The Hills Have Eyes» fungerer så bra er at Alexandre Aja er en jævlig god regissør og 110 % dedikert til en sjanger han har peiling på imens han spytter PG-13 rett i fleisen og gir horrorfansen det de vil ha, som andre pysete aktører i Hollywood ikke engang tør å tenke på. Derfor er det ekstra moro å se denne franskmannen tråkke enda lengre i hans siste film «Piranha», som også bør ses.

På den tekniske delen er det ikke noe å sette fingeren på. Regien er stilfull hele veien gjennom med spreke kameraføringer som krydrer bra på den fandenivoldske stemningen i et grusomt ørkenmiljø som gradvis bygger seg opp med gufne mutanter og skuespillet er habilt fra alle involverte. Slutten kan virke noe overheroisk med et musikkbruk som blir småkomisk og malplassert i forhold til resten, men som ren skrekkfilm i sin helhet, fungerer det utmerket og er en av de langt bedre nyinnspillingene som ellers spydde ut på 2000-tallet. Anbefaler også med samme å sjekke ut originalen til Wes Craven fra 1977 som heller ikke er så verst.

• Regi: Alexandre Aja
• Skuespillere: Aaron Stanford, Kathleen Quinlan, Vinessa Shaw, Emilie de Ravin, Dan Byrd, Tom Bower, Billy Drago, Robert Joy, Ted Levine
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0454841/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Vi befinner oss i en mørk bar i Hollywood på 50-tallet hvor den unge skuespillerinnen Scarlett May sliter med å få sin drømmerolle og drukner seg i sine sorger med onkel martini. En ung mann som kaller seg regissør plukker henne opp og tilbyr henne å prøvespille for hans nye film, og tar henne med til et stort mørkt rom med en stol og et kamera. Imens kamera ruller blir Scarlett hugget i småbiter. Morderen blir aldri tatt og saken forsvinner i mengden som de mange «Hollywood-mysteriene».

Så hopper vi i nåtid hvor vi blir introdusert for skrekkfilmelskeren Adam Waltz (Edward Furlong) som vimser rundt i Hollywood og gjerne vil prøve seg som skuespiller. Så heldig som han er vinner han en statistrolle i en B-film, finsansiert at sleipingen Connor Pritchett (Lance Henriksen) , som har produsert en rekke billige søppelfilmer som ikke har fått en eneste god kritikk. Vel, sånn går det når man starter en innspilling før man har begynt på manus. Men så begynner det å skje drap på filmsettet med en maskert gærning (som prøver å likne på en dragqueen-utgave av Leatherface), som lenker tilbake til det uoppklarte drapet på Scarlett May. Deretter hives vi innpå en svært rotete og ulogisk who-dunnit historie hvor så og si ingenting henger på grep.

«Dark Reel» er en type film med en handling som kunne blitt oppsummert på en X-Files-episode på tre kvarter. I såfall hadde det vært en jævlig dårlig episode. Men her er det hele en time og femti minutter man skal holde ut. Og det er femti minutter for mye som er svært krevende å slite seg gjennom uten å trykke på fast-forward-knappen. Historien, hvis det i det hele tatt kan kalles for en, er rotete fortalt med langdryge og drepende kjedelige scener og verre sideplotter som ikke har noe som helst driv, karakterer man ikke bryr seg et døyt om, og selv stakkars Lance Henriksen, som er den eneste ålreite skuespilleren man kan trekke fram her, stinker. Hva som fikk ham til å være med på dette dødfødte filmprosjektet, kan man spørre seg. Filmen stinker like mye som de møkkafilmene han liksom finansierer i denne med en morder som er så dårlig gjennomført at det ikke er morsomt engang. I hovedrollen finner vi bråkebøtta Edward Furlong som ikke har vært med i en eneste god film siden «American History X» (?), og her gjør han ikke store prestasjonen med sitt konstante bakrustryne. Mannen ser ut som han kunne trenge samarin og to paracet i hver scene han dukker opp i.

Ironisk nok handler dette om noen som lager en dårlig film og forsøker å gjøre en slags komedie ut av det med karakterer som overspiller, gjør rare replikker som gir null mening og oppfører seg som alt annet enn normale folk, men humoren treffer ikke hos meg. Vitsene er like dårlige som en norsk sitcom av Tore Ryen og man kan ikke annet enn å bli flau på skuespillernes vegne. Som spiker på kisten får vi en tafatt twist som ikke er gjennomført i det hele tatt slik at man bare sier til seg selv: «jaha, det var ham? Hvem var nå han der igjen..? Akk, hvem faen bryr seg, for nå er denne skjitfilmen endelig ferdig..»

• Regi: Josh Eisenstadt
• Skuespillere: Lance Henriksen, Daniel Wisler, Edward Furlong, Tiffany Shepis
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0883398/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

En morder med en verktøykasse vandrer rundt i et boligkompleks, bryter seg inn i leilighetene og dreper den ene etter den andre med sine verktøyredskaper, alt fra hammer til spikerpistol. Da han kidnapper en av beboerne, settes jakten på å finne denne morderen og den forsvunnede.

Dette er altså handlingen til «The Toolbox Murders», en slasher/explotation-film fra 70-tallet som er regnet som en legendarisk klassiker, en direkte suspens- og tannløs møkkafilm som overhodet ikke fortjener den slags status, eller å få vise sin eksistens på DVD i det hele tatt. Det verre er at filmer som dette havner på den oppskrytte Video-nasty-lista, og vips, så er filmen  en klassiker. Video-nasty meg i rævva!

Filmen velger å gå rett på sak uten noe som helst oppbygging med hele fire drap på under 20 minutter hvor denne morderen går fra det ene offeret etter det andre, og det er skremmende nok kun i disse 20 minuttene hvor slasher/exploitation-elementene ligger.  Vel, legg på litt pupper og kjønnshår krydret med litt blod, så har du exploitation. Men  drapscenene er langt ifra oppfinnsomme som gjør denne sekvensen til et heller likegydlig kapittel. Etter det første drapet drar morderen en finnlandshette skjevt over hodet uten at det skjuler fjeset godt nok til at man ser i neste akt at det er boligkompleksets bestyrer som er ute og herjer. Au, da.. Dette er ikke akkurat Hitchcock, for å si det sånn.

Jeg spoiler fint lite med at morderen viser sitt sanne ansikt i filmens midtparti, spilt av Cameron Mitchell. Og han gjør heller ikke mye for å gjøre denne sovepillen mindre slående. Hans prestasjon er direkte livløs, har ikke et snev av karisma og er den type skuespiller som man kunne tro var dradd rett ut fra en såpeopera. Og det verre er at han har en haug med trøttende monologer som varer i en evighet, og de er drepende kjedelig å høre på. Men det som er litt morsomt er at han sovner midt under en annen monologscene som gir inntrykk av at han kjeder seg like mye som seeren. Man skulle ønske han heller kjedet seg selv til døde slik at filmen endelig kunne blitt ferdig.

Det er null karakterer å finne her, både stemning og nerve er helt borte vekk, regien er anonym og pregløs så det holder, og filmen bommer også stygt på suspensen når man vet etter de første 15-20 minuttene hvem morderen er. Så da kan man spørre seg hvorfor i helvete filmen kaster bort tiden vår på et drygt, substansløs og totalt uspennende whodunit-mysterium som er like spennende som en episode av Scooby Doo. Og et like meningsløst sideplott med to unge menn som ikke tilføyer saken noe mer, gjør ikke akkurat susen heller. Noen greie effekter i de 15 første minuttene er å nevne, ellers er resultatet såpass tannløst, møkk kjedelig, uspennende, langdrygt og så tilbakestående at jeg ser heller «Manos: The Hands of Fate» tre ganger på rad enn å lide meg igjennom denne sovepillen igjen.

• Regi: Dennis Donnelly
• Skuespillere: Cameron Mitchell, Pamelyn Ferdin, Wesley Eure, Nicolas Beauvy
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0078405/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Sommeren 1958 i en stille forstad i USA. Blant naboene finner man The Chandlers som består av tanten Ruth, et par nevøer, og to adopterte jenter som mistet foreldrene sine i en bilulykke. Men denne tanten Ruth viser seg straks å være ei iskald, sprøyte gal sadist med ikke annet imellom ørene enn rein skjær ondskap. Den 12 år gamle David blir venner med denne familien og får god kontakt med eldstejenten Megan, ei smått tilbakestående stakkar som lever under strenge regler av tanten, og forelsker seg i henne. Men romansen blir kort da tanten binder Megan fast i kjelleren og oppfordrer nevøene til å kle av henne, torturere henne, voldta henne og utsette henne for alt mulig fandenivoldskhet. Bare sånn uten videre. Opp i alt dette blir David et maktesløst vitne.

«The Girl Next Door» har vært litt småhypet en stund nå og med sitatet «The First authentically shocking american film I’ve ever seen since Henry: Portrait of a Serial Killer» klint på coveret, signert Stephen King, så blir man jo litt nysgjerrig på å se hva slags faenskap dette egentlig er.

Filmen er basert på boka med samme navn av Jack Ketchum som er veldig løst basert på den sanne historien om Sylvia Likens som ble torturert til døde av Gertrude Baniszewski i 1965. Her er både navn og tiår endret og historien i seg selv er både en trist og rørerende sak, men dessverre klarer ikke de hele tre manusforfatterne som er ansvarlig for historien her og regissør Gregory Wilson å fastsette det særlig godt på film. Selv om det tekniske ikke er mye å klage over, er det noe falskt med hele greia og skuespillet er til tider svært stivt, spesielt av Blanche Baker, som spiller vår gale tante Ruth. Historien er svært uengasjerende fortalt med lite rom for karakterutvikling, noe som gjør tortursekvensen kun til et likegyldig kapittel da det ikke er lett å føle maksimalt sympati for en person som blir fremstilt som en pappfigur.

En annen sak som trekker ned betraktelig, er mangel på troverdighet. Det er også en god del logiske brister her som ikke hører hjemme i en slik historie. Selv om David, som forelsker seg i Meg, og er den normale karakteren seeren skal relatere til, er helt klar over hva Meg blir utsatt for, stikker han gjerne innom for å besøke henne i kjelleren hvor hun forfaller. Og det uten å prøve å tilkalle den nærmeste politi for å sette en stopper for elendigheten? Beklager, men denne idiotien kjøper man ikke. Sperr heller David inne bak gitter sammen med resten av Ruth-klanen, vær så snill. Opp i det hele serverer filmen flere liksom-rørende scener som har null effektivitet, men blir heller både langdrygt og kjedelig når innpakningen ellers mangler det som skal til. Som finale får vi en såpass rushet antiklimaks at man bare spør seg deretter: «Jaha, det var det, liksom?»

• Regi: Gregory Wilson
• Skuespillere: William Atherton, Blythe Auffarth, Blanche Baker, Kevin Chamberlin, Dean Faulkenberry, Gabrielle Howarth, Benjamin Ross Kaplan, Spenser Leigh, Daniel Manche.
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0830558/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
• Denne anmeldelsen er også publisert på skrekkfilm.com

På 70-tallet flyttet ekteparet Jack og Janet Smurl, en lykkelig middelklassefamilie, til et stort hus i West Pittston, Pennsylvania sammen med Jacks foreldre som bodde i den ene delen av huset. Husets frue og hjemmemor, Janet, er den første til å oppleve rare ting i huset som skumle lyder som kun hun hører, moren som roper etter henne selv når hun er helt alene i huset og en mørk, guffen skikkelse som viser seg foran henne en dag da hun gjør husarbeid. I kjent stil blir Janet mer og mer psykisk nedbrutt av opplevelsene mens den skeptiske Jack som stort sett er på jobb ikke tror et ord på henne, helt til en natt han får oppleve noe av de samme tingene selv. Moren til Janet opplever også skumle ting som å høre Janet og Jack krangle høylytt med den groveste språkbruk selv når Jack er på jobb. Hendelsene ser ikke ut til å gi seg og til det punktet det hele begynner å virke på barna og utvikler seg langt mer aggressivt, oppsøker de et par prester som tydeligvis nekter å tro på ekte demoner og råder heller familien å komme seg til en familieterapeut. I ren desperasjon oppsøker Janet de profilerte paranormale etterforskerne Ed og Lorraine Warren, som har en lang erfaring bak seg med å gjøre hus rene for den slags. Krigen mot det paranormale og ukjente har så begynt.

«The Haunted» er basert på sanne hendelser som denne Smurl-familien opplevde fra 1979 til 1989. Borte i USA er denne en av de mer kjente og omfattende spøkelses/demon-sakene i landet sammen med blant annet Connecticut-hendelsen (bedre kjent som “A Haunting in Connecticut”) til Amityville-saken hvor de nevnte Ed og Lorraine Warren var innblandet i alle disse. Huset til denne familien var hjemsøkt av tre spøkelser som var ganske harmløse, men ble holdt fanget av en demon som var langt ifra harmløs. Ingen visste hvem denne demonen var og hvorfor den var ute etter akkurat denne familien, men Warren-paret antok at det var mye negativ energi i huset da Smurl slet med dårlig økonomi og en svigermor med veldig dårlig hjerte, og brukte all denne energien på å gjøre husets frue, Janet, alvorlig paranoid mot ektemannen og ødelegge familien. Saken fikk etterhvert stort fokus i media, faktisk i så stor grad at huset deres ble omringet av et hav av innpåslitne og masete journalister, nyhetsreportere til rent nysgjerrige naboer som gjerne ville se disse spøkelsene dag og natt til hjemsøkingen ga seg i 1989. Om denne hendelsen var en stor forseggjort spøk eller virkelig skjedde, debatteres fremdeles i dag.

Denne filmatiseringen av hendelsene er basert på boka “The Haunted: The True Story of One Family’s Nightmares”, skrevet av Robert Curran, Ed Warren og Lorraine Warren, og Smurl-ekteparet. Historien skal følge boka ganske tett på. Men da selve saken ikke er den mest ukjente, er denne TV-filmen ganske obskur som ikke er sett av veldig mange, verken her til lands eller andre steder. Ganske synd, for til TV-produksjon å være er denne ganske forseggjort gjennomført, selv om den har sine feil som kunne vært unngått. Først og fremst er manuset habilt skrevet med dyktige skuespillere som utfyller hverandre ganske bra, spesielt da Sally Kirkland som den nevrotiske og livredde husmoren, og Jeffrey DeMunn i rollen som Jack som også får gjennomgå litt av hvert i huset, alt fra å bli paralysert under nattesøvnene til å bli voldtatt av demonen (jeg kommer tilbake til akkurat denne scenen). Filmen har en seriøs tone over seg som hovedsaklig spiller på det psykologiske, det vi ikke ser ved hjelp av skremmende lydspor som virkelig klarte å kravle under huden min og gi ståpels på enkelte områder. Dette er snakk om svært enkle scener som ikke viser noe som helst, men likevel skikkelig creepy. I likhet med «Paranormal Activity» er det en del soveromsscener her hvor ekteparet er i deres mest sårbare tilstand, og disse scenene er ganske gufne.

I følge boka ble Jack Smurl angrepet og voldtatt av denne demonen i stua da han var alene. Den sekvensen er med her, en scene som filmen hadde klart seg veldig fint uten og heller overlatt saken til seerens fantasi. Denne scenen er utrolig malplassert og fjollete gjennomført som knuser en del av troverdigheten og den seriøse tonen filmen ellers klarer å få frem. Her er det tilsatt både rosa lyssetting og røykmaskin under hele scenen mens demonen skifter utseende fra ei ung dame med et sadistisk glis til stygge, feite og latterlige middelaldrende kvinnfolk som ser ut som en miks av troll og de damene som Jokke støter på i tegneserien Pondus (!). Nei, jeg kødder ikke. Tre ord kan vel beskrive scenen pent best: Cheesy as hell. Spol gjerne over for her er det ingenting å gå glipp av med mindre du vil få deg et flir.

Mitt første møte med denne filmen var på tidlig 90-tallet da den ble vist på TV3 under tittelen «Hjemsøkt av djevelen». Nattesøvnen var deretter ødelagt for en ukes tid, og dette er fremdeles en av de skumleste filmene jeg har sett. Jeg har søkt både høyt og lavt, i mange år, men nei, filmen finnes ikke på DVD, og er helt umulig å oppdrive på VHS. Til slutt fant samboeren min en fin bootleg-utgivelse som filmen er anmeldt ut ifra, men om filmen vil få en ordentlig DVD-utgivelse, er heller tvilsomt. Vi kan da alltids håpe for tiltross for sine små sure oppstøt er dette likevel god spøkelsesfull grøss som vil falle i smak til oss som liker slikt materiale av den gammeldagse oppskriften, og kan settes i samme hylle som «The Changeling», «The Entity», «The Woman in Black» og den nevnte «Paranormal Activity».

• Regi: Robert Mandel
• Skuespillere: Sally Kirkland, Jeffrey DeMunn, Louise Latham, George Wallace, Joyce Van Patten, William O’Connell, Stephen Markle, Diane Baker
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0102007/
• Også kjent som: Hjemsøkt av Djevelen
  
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
• Denne anmeldelsen er også publisert på skrekkfilm.com

Vi befinner oss på et privat sinnsykehus der sykepleieren Dr. Stewens ikke tror på det tradisjonelle «lege/pasient»-forholdet. Så istedenfor å lenke dem til sengen og sperre dem inne på rommene sine, går de helt helt fritt og gjør akkurat hva de vil for å skape et mer «one big happy family»-miljø. Og her finner vi alt slags mulige galninger med blant annet ei dypt forstyrret voksen dame som behandler en dokke som om den var et virkelig barn til ei ung sprutgal nymfoman som går helt bananas hvis hvert mannfolk hun møter ikke elsker henne. Så klok som denne Dr. Stevens er oppfordrer han en av de farligste pasientene til å hogge vilt på en trestamme med en øks. Hva som skjer i neste øyeblikk, kan man gjette seg selv. Han hugger ned Dr. Stewens, selvfølgelig, og samtidig går en annen pasient løs på husets eneste sykesøster med en koffert. Den arrogante sjefen for dette galehuset, Dr. Geraldine S. Masters, tar null lærdom av dette og velger å overse hele situasjonen. Hun ansetter straks den unge sykepleieren Charlotte Beale som skal ta over Dr. Stewens stilling. Og her har vi de eneste ansatte på dette huset. Ingen resepsjonist, ingen vakter, ingen vaktmester, ingen renholdere. Kun sjefen og denne sykesøsteren. Man burde allerede skjønne tegningen med at det er noe muffens med dette stedet. Hun sover vegg til vegg med pasientene og støter på den eldste kvinnelige pasienten på huset da hun skal ta et dobesøk som råder henne til å komme seg vekk så fort som mulig. Hører hun på henne? Selvfølgelig ikke. Men det burde hun, for ikke så lenge etter våkner denne stakkars pasienten med tungen sin kappet av.

«Don’t Look In the Basement» er en av de to kjente lurvete, lavbudsjett Drive-In-rullene til regissør S.F. Brownrigg (eller så «kjente» de kan bli i undergrunnen). Den andre han er kjent for er «Don’t Open the Door» som ble laget to år etter denne. Denne filmen er de med flere alternative titler som «Death Ward #13″, «Don’t Go in the Basement «og videotittelen «Don’t Look in the Basement», mens den offisielle tittelen er «The Forgotten». Sistnevnte er kanskje den mest passende tittelen da denne haltende, dritkjedelige og smakløse suppa ikke er noe stort å huske i det hele tatt. Men jeg vet ikke hva som er verst her, om filmen stinker eller om coveret på en av DVD-utgivelsene lyver med å si «From the makers of The Last House on the Left» og attpåtil stjele dens kjente tagline. I motsetning til «Don’t Look in the Basement» er «The Last House on the Left» en klassiker, om ikke et mesterverk i forskjell, som ikke burde assosieres med denne på noen som helst måte.

Det er litt synd å si at den mest underholdende delen med denne filmen, er menydesignet på DVD-en. Filmen velger likevel å gå rett på sak i åpningscenen med å servere oss hele to drap: øksemordet på Dr. Stewens, som vi har glemt rett etterpå, og en scene hvor en av pasientene dreper husets sykesøster med en koffert. Men disse drapscenene er ikke gjennomført i det hele tatt som verken er noe å gi applaus for eller smile sadistisk av. I en annen øksedrapscene ser vi ikke verken en blodskvett eller en skramme på offeret, og det burde snakke for seg selv hvor slapt gjennomført denne saken er. Filmen prøver også å spille på det psykologiske siden vi befinner oss på sinnsykehus, naturligvis, men feiler så det griner.

Når vi tar en titt på skuespillet, er den delen den eneste saken å si noe som helst positivt om. Flere gjør jobben sin med en viss innlevelse slik at det ikke er vanskelig å få oss til å tro at vi er på et galehus, men filmen er like langtekkelig som å springe en to-mil på kvikksand og drepende kjedelig med et driv med null krutt. Det er masse dialogscener her, og de er langt ifra interessante. Regien er slapp med ekstrem close-ups som kun ser idiotisk ut og musikken så malplassert og trøttende å høre på at den gjør flere scener ekstra krevende å slite seg igjennom. Den siste halvtimen er et eneste rot hvor scenene haster seg sånn til slutten at de kun snubler oppå hverandre med et klimaks som ikke gjør stort for å prøve å mette publikum. Litt blodskvett her og der, men noe annet er bare å glemme. Og der var filmen endelig slutt, ja. Takk og lov.

• Regi: S.F. Brownrigg
• Skuspillere: Bill McGhee, Jessie Lee Fulton, Robert Drac, Harryette Warrenup
• Originaltittel: The Forgotten
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0069994/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
• Denne anmeldelsen er også publisert på skrekkfilm.com