Etter et trasig forhold med alkoholisme har Sarah (Amy Seimetz) flyttet for å starte et nytt liv. Hun går jevnlig til Anonyme Alkoholikere-møter hvor hun treffer sin nye kjærlighet og ting begynner å ordne seg. Det hun ikke vet er at den voldelige eksmannen hennes Garrick (Aj Bowen) har rømt fra fengselet for å ta opp jakten på Sarah og dreper alle som måtte være i veien.

Dette er den tredje langfilmen til indieregissør Adam Wingard. Sammen har han med seg manusforfatter  Simon Barret som tidligere har stått for manus til «Dead Birds» og «Red Sands». Resultatet her er en blanding av drama og thriller som ikke fungerer så bra som man skulle ønske.

Vi blir godt kjent med karakterene og forholdet mellom Sarah og hennes nye flamme Kevin. Vi får  en usminket skildring av en sliten og angsfylt tørrlagt alkoholikers hverdag, og  Amy Seimetz gjør en troverdig figur som tydeligvis sliter med demoner fra fortiden, og dette ser ikke ille ut til å begynne med. Kameraet er stort sett håndholdt gjennom hele filmen som skaper mer realisme og liv i scenene. Men regien er ikke alltid helt stabil, for på enkelte steder må jeg bare sette ned foten å spørre hva i huleste kameramannen egentlig driver med. Det virker som om man plutselig bestemte seg for å overlate kameraarbeidet til en stakkar som aldri har holdt et kamera, eller som om man prøvde å filme midt i en orkan for her blir det shaky og skranglete på Blair Witch nivå. Det ser rett og slett ikke bra ut og ødelegger en del av den realistiske tonen filmen prøver å få frem.

Det begynner som sagt lovende, men «A Horrible Way to Die» lever ikke opp til  tittelen. Den er godt produsert til å være en indiefilm med habile skuespillere som gjør jobben sin med en lunken stemning hele filmen gjennom, men kan bli litt vel langdrygt med en ukonsentrert oppbygging og et klimaks som virker svært forhastende. Med en tittel som dette forventer man litt av hvert, men i dette tilfellet virker den litt misvisende, og filmen tør ikke å dra den såpass ut slik at dette er noe man husker i lang tid. Dette er rett og slett for tamt. Filmen har sine øyeblikk, men bismaken blir likegyldig og man føler at filmen kunne ha vært så mye mer. Mer driv og brodd hadde gjort seg og gjerne mer arbeid med manus og drapscenene som ærlig talt ser halvferdige ut. Men regissør Adam Wingard har absolutt potensialet til å utvikle seg som regissør i denne sjangeren og jeg vil gjerne se mer av ham.

Filmen er utgitt på DVD  i Norge av Another World Entertainment.

• Regi: Adam Wingard
• Skuespillere: AJ Bowen, Amy Seimetz, Joe Swanberg, Brandon Carroll, Lane Hughes, Melissa Boatright, Steven Buehler, Skip Harvey, Jen Huemmer, Whitney Moore, Holly Voges, Michael J. Wilson
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1617620/
  
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

«In your cocks rest the future of our civilization!»

To romvesener fra planeten Urin, sersjant Jack Off og menig Ass Hole, er blitt sendt til Jorda, tilfeldigvis i Hollywood, for å utføre deres livs oppdrag: å befrukte så mange jordkvinner som mulig for å sikre sin overlevelse av egen art. Iført kalkunkostyme fra en annen planet (bokstavelig talt) som ser alt enn ekte ut, har de også evnen til å bli usynlig, men foretrekker helst å vise seg fullt offentlig, selv når de vandrer gjennom Hollywood Boulevard midt på lyse dagen helt uten filmtillatelse med kameraet gjemt slik at de ufrivillige statistene åpenbart ikke aner at de er med i en snuskete sexploitation. Vel, i sin usynlige form innvaderer de alt fra bordeller, settet til en pornofilm, og til en tilfeldig voldtektsøkt for å teleportere kvinnene til romskipet deres hvor våre to spacemenn bruker sin lange penistunge for å befrukte kvinnene, gjort unna på cirka ti sekunder, før de blir teleportert tilbake helt uten å være klar over hva de akkurat ble utsatt for. Kanskje like greit. Så er det rett over til neste kvinne og neste kvinne.

Her har vi en sexploitationrull fra det hårete 70-tallet, regissert av William A. Levey og produsert av Grindhousekongen Harry H. Novak som her kommer med sitt klare og store budskap: Slutt med runkinga og få deg dame, for pokker! Dette er en uhøytidelig tøysefilm i nullbudsjett laget med et mål for å få folk til å le som ikke kunne ha tatt mer enn et par dager å spille inn. Joda, man ler, men man ler heller av filmen og ikke med, for her finnes det ikke grenser for hvor langt man kan strekke kalkunfaktoren. Hva som skal være den bevisste humoren og hva som skal være et seriøst resultat av innsats av kulissearbeid kan man klø seg i skallen til håret ramler av. Joda, det er en mykpornofilm vi snakker om og som i pornofilmer flest er kulisser langt ifra det viktigste, men ærlig talt, mann. Romskipinteriøret til disse spacemennene er ikke noe du har sett tidligere, selv romskipskulissene til «Plan 9 From Outer Space» har mer troverdighet. Her har man like gjerne tatt en masse krøllete sølvpapir som man bruker til å pakke inn kjøtt og liknende og klint det utover fire vegger i ren hast for å få en til å tro at dette er innenfor et romskip. Romkostymet er så billig det kan bli og man behøver ikke engang å se nøye for å se at øynene til skuespillerne bak kostymet synes tydelig bak de store hulrommene som skal være øynene til spacemennene som ikke sier oss annet enn ren likegyldighet. For å gjøre de enda mer troverdig har de en stusselig voiceover som snakker replikkene for dem, i akkurat samme stil som «Robot Monster», en skikkelig kalkun som i motsetning av denne ble laget i full seriøsitet. Men jeg tror det som tar kaka her av det som knapt kan kalles av spesialeffekter er globusen som skal illustrere jorda og noe som er ut som en appelsin som liksom skal være planeten Urin. Vel, den er jo i det minste gul.

Men som porno faller ikke dette særlig inn. Damene er jo slettes ikke ille å se på, her kan man blant annet se Ilsa-stjernen Dyanne Thorne i en rolle, mens man kunne ikke gitt mer faen i å la den kvinnelige seer få litt eyecandy. Nei, seriøst. Her har man kostet frem de mest lugubre og uattraktive mannfolk fra de skitneste gatehjørnene at man får lyst til å ta seg en lang dusj så raskt rulleteksten snurrer inn og skrubbe øynene grundig med såpe. Hårete, bleke halvgamle gubber med kviser på rumpa, er det noe damer vil se, selv når filmen ble laget på 70-tallet? De er ikke akkurat med på å krydre opp sexscenene, for å si det mildt. Ugh, takk for mat! Som handlingen i de fleste filmer i denne sjangeren går det over til den neste sexscenen til den neste. I lengden blir det repeterende og kjedelig. Her har man også lagt på helt malplasserte stønnelyder som overhodet ikke er i synkron med skuespillerne, slik vi også er vante med å se i blant annet tyske dubbete pornofilmer. Om dette er bevisst eller skyldes ren inkompetanse, aner jeg ikke. Skal jeg se porno, foretrekker jeg å se hele pakka, men de vanvittige sitatverdige replikkene skuespillerne snøvler ut her og der og ikke minst det ubegripelige tilbakestående skuespillet, gjør sin del av underholdingsverdien. Jeg kan nemlig ikke huske sist det var så morsomt å lese norske undertekster i en film. Jeg må også legge til at jeg var klin edru under visningen, noe som er svært, svært sjeldent under slike filmer. Så jeg kan tenke meg at dette er en vinner å snurre rundt på forschpiel sammen en halvfull vennegjeng som vil se noe å le seg halvt ihjel av, eller hvis du er såpass gal at du setter den på under en første date. Jeg tror jeg ville gått for det førstnevnte.

Filmen er utgitt på DVD  i Norge av Another World Entertainment.

Velkommen til Kina. Den unge Kit (Juno Mak) jobber som en ydmyket kioskselger i en liten landsby hvor hverdagen er alt annet enn spennende. En dag møter han den unge og vakre Wing (Sola Aoi) som viser seg å være tilbakestående. De finner likevel straks kjærligheten. En kveld etter at Wing’s verge har dødd, blir de begge invitert inn til en bekjent av Wing, som er prostituert. Hun forlater Kit og Wing i leiligheten sin mens hun selv går ut på «jobb», og Kit går en kjapp tur ut til sjappa si for å lage risboller til henne. Imens innvaderer en full og aggressiv politimann leiligheten som skal til å voldta henne. Kit redder henne i siste liten og begge havner i et svært anstrengt politiavhør hvor Wing blir gruppevoldtatt av en rekke politimenn da de forveksler henne med å være en prostituert. Deretter blir Kit torturert og slengt i cella hvor han slippes ut kort tid etterpå. Han finner så tilbake til sin Wing som ser ut til å ha glemt hele saken selv om hun er godt på vei gravid av resultatet av voldtektene. Kit bestemmer seg for at dette skal de ikke slippe unna med.

Her snakker vi om en Hong Kong-hevnefilm som virkelig røsker og tar oss med i en mørk reise i et brutalt undertrykt land hvor menneskerettigheter knapt eksisterer. Man føler virkelig for Kit og hans kjære og ønsker at de skal få sin hevn, spesielt med tanke på at det er en gjeng korrupte politifolk som står bak med innstillingen at man kan behandle prostituerte som en mannseiendom, noe som bare ikke er en kjent sak i Kina, men i de fleste deler av verden. At en gjeng politifolk får gjennomgå i denne type film er ikke noe man ser hver dag, men det er en absolutt velkommen samfunnskritikk.

Historien fortelles i et sprekt tempo nesten blottet for dødpunkter. Manuset er stabilt, regien oser av kvalitet og skuespillet er på topp. Hovedrolleinnehaver Juno Mak er en kjent pop-artist i Hong Kong, noe som overhodet ikke gjenspeiles i denne rasende og hevnlystne, kalde karakteren han spiller her, og bra er jo det. Han står forøvrig også for storyen her og har tydeligvis lagt mye av seg selv i prosjektet. Wing, spilt av Sola Aoi, har derimot en helt annen bakgrunn, nemlig som pornofilmskuespiller, som naturligvis forårsaket at hun fikk den største oppmerksomheten rundt filmen. Hun har ikke mange replikkene, men gjør det meste med kroppspråk og ansiktsuttrykk, som hun mestrer bra.

«Revenge: A Love Story» følger ikke den samme tradisjonelle formelen som de klassiske hevnefilmene, denne går litt andre veier som gjør at den hele tiden overrasker og underholder. Historien er uforutsigbar og spennende fortalt, og der man trodde at man hadde sett for seg hvordan scenen skulle ende, så tok man feil, gitt. Tommel opp!  Også en svært hard, nådeløs, mørk og brutal stykke film som slettes ikke er redd for å gni saltet i såret, alt fra kvinner som får fosterene sine revet ut til en direkte vond voldtektscene, iscenesatt med stort talent og mesterlige effekter. Her får man både for- og bakside av hevn, hvilken ond sirkel det kan føre, og det får en til å tenke.

Filmen er utgitt på DVD i Norge av Another World Entertainment.

• Regi: Ching-Po Wong
• Skuespillere: Juno Mak, Sola Aoi, Siu-hou Chin, Tony Ho, Tony Liu
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1778258/
• Originaltittel: Fuk sau che chi sei
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

I Trysil kan ingen høre deg skrike

Det er ikke en bra dag for tenåringsjenta Kimsy (Kirsten Jakobsen), for å si det mildt. Det starter med vanlig hverdagsdrama med at hun blir skjelt ut av mora si (Toril Skansen) som begynner å bli lei av at hun ikke vil skaffe seg jobb. Kimsy blir forbanna av maset, slamrer døra og tar seg en tur i Trysil-skogen med sin Ipod for å få ut litt steam. Nei, hvem kjenner seg vel ikke igjen av oss som en gang har vært tenåringer? Dramaet utvikler seg til et blodig mareritt da Kimsy får seg et kraftig kakk i hodet, våkner i skogen i kun trusa og bh’en og blir forfulgt av en sprøyte gal villmann med god appetitt for ungt kvinnekjøtt.

Lemlestelser, voldtekt, tortur, kannibalisme, avkapping av tunge, gale rednecks, lekre nakne damer klint i blod og gørr og litt mer. Nam, håper det smaker? Det er jo slettes ikke hverdagskost med en norsk reinspikka exploitation-film, med en fengende tittel som «The Thrill of a Kill», og fra Trysil av alle plasser.

Lars-Erik Lie har drevet med amatørfilmskaping siden 90-tallet med sitt selskap Violence Productions og laget en rekke kortfilmer i slashersjangeren opp gjennom årene. Og «The Thrill of a Kill» er hans første langfilm på 85 minutter, en produksjon som startet som en kortfilm men endte opp som en spillefilm som tok fire år å få i havn. Med et budsjett på 30.000 norske kroner er det imponerende hva man har fått til her. Det hele er gjort av entusiastiske amatører med både sjel og hjerte for sjangeren, alt gjort på fritiden. Lars-Erik Lie som står for både regi, klipp, story, effekter og det meste som har gått ham på helsa løs må få den ros han fortjener for å ha klart å gjennomføre et slikt krevende prosjekt med uvissheten i bakhodet om i det hele tatt å få filmen på markedet. Så her ser man at det absolutt går an hvis man har den brennende ambisjonen og filmskapergleden som skal til. Resultatet er blitt en saftig og underholdende godterpakke for exploitation-fans, og endte opp med en såpass voldelig trailer at ikke engang Filmweb.no turte å legge den ut. Bare det er jo en god reklame i seg selv.

Filmen nøler ikke et sekund, her starter det med et smell med to saftige innledningscener med et kraftig, dystert lydspor som bare er forsmaken på all terroren man har i vente. Og de senker ikke akkurat de videre forventningene heller. Historien fortelles i et behagelig tempo og spiller mer på suspense enn hva det gjør på blod og gørr, noe jeg ikke akkurat hadde forventet. Filmen har absolutt sine gørrete scener, og de er flott gjennomført som røsker, men etter å ha sett en god del hjemmelagde filmer i denne sjangeren, er man mest vant til å få  scener hvor effekter og gore er det eneste viktige som strekkes ut i det uendelige for å kun fylle ut spilletiden. Her har man gjort en bra miks med hele pakka slik at ingen scener føles mer viktig enn de andre, og det er alltid noe som skjer og underholder med en fin blanding av alvor og sort, morbid humor. En kraftpakke av et soundtrack  som krydrer den fandenivolske stemningen, er jo også et stort pluss.

En sterk side her er uten tvil den spreke og livlige kameraføringen som stort sett er håndholdt og konstant i bevegelse gjennom hele filmen som gjør en god driv i handlingen. Det skaper en mer realistisk tone, nærmest dokumentarisk, noe som slettes ikke er en uting. Hele filmen er spilt inn i Trysil som må være norges svar på Texas, bare langt mer grimmere. Landskapet er blitt utnyttet godt som skaper en helt egen stemning, selv når alle utendørscenene er spilt inn midt på lyse dagen, av åpenbare grunner. Lars-Erik Lie har tydeligvis lært mye siden han startet med amatørfilm på 90-tallet og slår seg virkelig løs med kameraarbeidet og eksperimenterer mye uten at det blir skranglete. Her er det både kreativ bruk av vinkler og komposisjoner som gjør mange scener flotte å se på. Og tilsatt en pupp og to, sier jo man ikke nei takk til.

Ellers er tortursekvensene bra iscenesatt med habil lysetting som skal til for å fremheve stemningen og hovedrolleinnehaver Kirsten Jakobsen gjør en bra innsats under disse scenene sammen med resten av de stakkars kvinnelige ofrene. Kimsy’s goth-kledde søster Camilla, spilt av Camilla Vestbø Losvik, gjør også en fin figur og trekker opp eye candy-faktoren blant det mannlige publikum. Linda Ramona Nattali Eliassen må også nevnes som fikk jobben med å spille «fittebikkje» i en av filmens mest ubehagelige scener. Toril Skansen gjør også en bra jobb som den bekymra og stressa moren til Kimsy og Camilla selv om dialogfremførelsen kan skrante her og der. Arve Herman Tangen kler rollen sin som filmens psycho, og gjør en herlig pervers, sleazy og skrudd karakter med flere sitatverdige replikker, en mann som tydeligvis ikke liker denne type filmer, i følge filmens presentasjonsvideo. Så da er det kudos for å stille opp i en slik rolle som den vanlige betalte  skuespiller skulle hatt en rekke overtalelser for å utføre. Nei, det er ikke akkurat Oscar-skuespillere vi snakker om her, bare for å få klarlagt det, men til amatørproduksjon å være er det noe av det bedre jeg har sett på en god stund.  Er det noe å pirke på når det gjelder den tekniske siden kan dialogene være vrien å få med seg da de er litt lave her og der i forhold til det ellers kraftige lydsporet.

Som man sikkert har skjønt var denne filmen midt i blinken for undertegnede, og jeg har ærlig talt ikke mye å klage over. Handlingen er slettes ikke revolusjonerende, men underholdingsverdien og utførelsen knuser det hele. Dette var moro, moro, moro, men selvsagt ikke en film for gud og hvermann, som exploitationfilmer sjeldent er, og de som får mer enn nok av PG-13-skrekkfilmer vil nok ligge skikkelig tynt an etter bare de første åtte minuttene. Dette er kompromissløse saker som en slik film skal være. Er man av den mer gamle skolen som helst foretrekker å grave litt dypere og vet å sette pris på sølete og skitne 80-talls slashere, da er det bare å notere seg mai månded for da kommer filmen ut på DVD av Another World Entertainment. Splat!

• Regi: Lars-Erik Lie
• Skuespillere: Kirsten Jakobsen, Arve Herman Tangen, Camilla Vestbø Losvik, Toril Skansen, Tom Lindgren, Sonja Bredesen, Carl Arild Heffermehl, Linda Ramona Nattali Eliassen, Raymond Bless, Camilla Bakke, Niclas Falkman, Veronica Karlsmoen, Madicken Kulsrud, Ann Kristin Lind, Linn Hege Sagen, Emilie Storli
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt2044888/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Vi introduseres for ekteparet Josh (Patrick Wilson) og Renai (Rose Byrne) Lambert som akkurat har flyttet inn i et flott hus i et rolig nabolag sammen med sine tre barn. Allerede etter noen knappe minutter i handlingen begynner husets frue Renai å oppleve rare ting i huset, som bøker som detter ned fra hyllene og hører rare lyder. Hun velger å overse dette inntil videre, men da eldstesønnen Dalton (Ty Simpkins) en morgen ikke våkner etter å ha havnet i koma i løpet av natten, begynner det virkelig å skje skumle ting i huset som antyder at det er hissige spøkelser til stede. Som om de ikke skulle slite nok med at sønnen deres ligger i koma, bestemmer de seg for å flytte. Allerede før de har rukket å komme over dørstokken i sitt nye hus viser det seg at det overnaturlige grumset har fulgt etter dem, og marerittet starter for fullt.

Og noe mer bør helst ikke røpes av handlingen, for filmen går i en helt annen retning enn hva man skulle forvente som både skremmer og overrasker.

Dette er den siste filmen til James Wan, mannen som først forbindes med den første Saw-filmen. Men for de som også har sett den stemningsfulle thrilleren «Dead Silence» og den hardkokte hevnfilmen «Death Sentence», vet at mannen absolutt kan sine saker og får til veldig mye ut av et stramt budsjett. Her snakker vi et budsjett på 1,500,000 daler som er skrøpelig lite til dagens standard i en amerikansk profesjonell filmproduksjon, men den tekniske delen her er så fordømt bra gjennomført at man aldri får noe inntrykk av å se på en lavbudsjettsfilm. Må også nevnes at skuespillerne gjør jobben sin.

James Wan har skjønt det med å lage spøkelsesfilm, ingen tvil om det. Historien er effektivt fortalt hvor etterhvert en kald og trykkende stemning er det viktigste helt fri for dødpunkter. Her er det flere scener som virkelig gir et støkk og bygger seg skikkelig opp med øyeblikk som vil sitte festet til minnet i lang, lang tid. Kan blant annet advare om en usedvanlig skremmende kvinneskikkelse som må være det skumleste spøkelset som er skutt på film siden Sadako Yamamura i «Ringu». Fun fact: Dette spøkelset ble spilt av en mann for å få henne til å se enda mer fæl ut.

• Regi: James Wan
• Skuespillere: Patrick Wilson, Rose Byrne, Ty Simpkins, Lin Shaye, Leigh Whannel, Angus Sampson, Barbara Hershey, Andrew Astor, Corbett Tuck, Heather Tocquigny, Ruben Pla, John Henry Binder, Joseph Bisara, Philip Friedman
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1591095/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

«Paranormal Activity», Oren Peli’s mer eller mindre suksessfulle dypdykk inn i det overnaturlige, gjorde opp ild i buksa hos flere regissører som tydeligvis følte de måtte slenge seg på samme tog. Først ute var det velkjente plagiat-filmselskapet «Asylum» på holdeplassen, med sin «Paranormal Entity», regissert av Shane Van Dyke. Senere ville til og med Japanerne være med på reisen, og kom med sin «Paranormal Activity 2: Tokyo Night» av Toshikazu Nagae, som på sett og vis både er en slags tributt og en selvlaget «oppfølger» til filmen. Men hvordan klarer disse filmene å stå på egne ben? Har de noe brukbart å tilby? Vi har tatt en titt på disse tre filmene og presenterer her en gjennomgang og sammenlikning.

PARANORMAL ACTIVITY (2007)

Selv om det skulle ta noen år før Oren Peli’s skrekkfilm fikk noe oppmerksomhet (den ble laget i 2007, men havnet ikke på kino før i 2009), ble den en av årets mest suksessfulle grøssere. Vi følger det unge paret Katie og Micah som opplever rare ting i hjemmet, og bestemmer seg for å sette opp kamera som fanger alt som eventuelt skulle skje mens de sover. De finner raskt ut at det er overnaturlige krefter på ferde, noe som bare gjør Micah mer nysgjerrig, mens Katie helst vil la hele greia ligge.

«Paranormal Activity» klarer å holde på uhyggen hele filmen igjennom, og den «hjemmelagde» kvaliteten med to skuespillere som ser ut som to helt vanlige mennesker (og ikke botox-sprøyta Hollywood-skuespillere) gjør det hele destod mer troverdig. Den klarer å skremme med egentlig svært lite, og det gamle uttrykket «less is more» gjør seg ganske godt her. Det skal ikke alltid så mye til.

Se forøvrig Skrekkmania’s anmeldelse av filmen her: Paranormal Activity anmeldelse

PARANORMAL ENTITY (2009)

«Paranormal Entity» kom samme år som «Paranormal Activity» kom på kino, og er laget av filmselskapet «Asylum». Dette er et filmselskap som hele tiden lager «sin» versjon av kjente blockbustere. De står bl.a. bak titler som «Transmorphers», «Snakes on a train», «The day the Earth stopped», osv. Med andre ord: et filmselskap man ikke skal ta spesielt alvorlig, og heller ikke forvente noe minneverdig av, bortsett fra kanskje en god latter?

«Paranormal entity» er foreløpig den eneste «Asylum»-filmen jeg har sjekka ut. Men jeg skal være ærlig og innrømme at, rip-off til tross, så er den langt ifra så ille som jeg hadde forventet. Den klarer å spinne litt rundt sin egen historie: her følger vi en gutt som bor sammen med sin mor og søster. Søsteren blir plaget av forstyrrelser om natten, og broren begynner å filme hva som skjer. Samme konsept, med en litt annen vri. Den hadde faktisk noen smågufne scener og klarte å finne på et par nye ting, men det er klart: den kommer selvsagt ikke opp til PA’s nivå.

PARANORMAL ACTIVITY 2: TOKYO NIGHT (2010)

Ja, så har vi jo denne her da. 2′eren i denne tittelen må altså ikke forveksles med å være en oppfølger til originalen – dette er en «liksom» oppfølger til originalen (PA har jo sin egen PA2 som ikke har noe med denne å gjøre).

Regissert av Toshikazu Nagae blir altså denne en slags Japansk «Paranormal Activity». Når amerikanerne gang på gang har laget remake av japanske og asiatiske skrekkfilmer, burde det jo omsider bli deres tur til å gjøre det samme, ikke sant? Vel. Historien dreier seg om at studinen Haruka kommer hjem fra USA til Japan etter en ulykke som brakk begge beina hennes og har ført til at hun må tilbringe en god stund i rullestol fremover. Ulykken ble forårsaket av at hun kjørte på Katie (fra originalen) og at Haruka dermed tok med seg det paranormale hjem til Japan.

Dessverre klarer ikke filmen å finne på noe nytt, det er ikke noen skikkelige gufs her, og det hele ender opp med å bli kjedelig. Det blir aldri forklart noe mer om demonen/spøkelset annet enn at det måtte ha fulgt henne fra USA til Japan, og det bygger seg aldri opp. Istedenfor å lage noe eget ble det bare en slags slapp remake hvor de samme skremselseffektene blir brukt, og tildels mye av de samme scenene med sterkt nedsatt effekt.

Konklusjon: dersom du likte «Paranormal Activity» er det en viss sjanse for at du vil like «-Entity» og «-Tokyo Night» også, men det kan dessverre virke noe oppbrukt når man allerede har sett førstnevnte. Hvis du fikk nok av «Paranormal Activity 2″, bør du nok derimot skippe begge disse, for det er ikke mer å hente enn det som allerede har blitt gitt fra Oren Peli.

Rent avslutningsvis kan det jo også nevnes at «Paranormal Activity» har sin tredje film gående på kino akkurat nå. Man kan selvsagt lure på hvor lenge denne kua skal melkes før den har blitt tørr, men det blir vel gående en stund til før noen finner noe på noe annet nytt og spennende som kan tekke skrekkfilmfansen…

En gruppe politimenn (og ei politidame) stormer en høyblokk for å finne en beryktet dopselger som stod bak drapet på deres kollega. Midt oppi dette bryter en zombieapokalypse ut som ikke gjør hevneaksjonen mindre vanskelig.

Coveret er jo råstilig som gir et inntrykk av at man kanskje snakker om det franske motsykket til «Planet Terror». Men «La Horde» tar seg selv for seriøst som gir oss en seig start, trått fremdrift og slapt midtparti med stort sett kjedelige karakterer som ikke krydrer særlig. Her har man spart all krutt, energi og godsaker til sluttpartiet hvor det tar ganske av, for å si det mildt, som alene gjør filmen verdt en titt. Men gjensynsverdien er slettes ikke høy og er langt i fra på samme høyde som de andre franske ekstremfilmene som har kommet det siste tiåret. En skuffelse.

• Regi: Yannick Dahan, Benjamin Rocher
• Skuespillere: Claude Perron, Jean-Pierre Martins, Eriq Ebouaney, Aurélien Recoing
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1183276/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Den middelaldrende mannen Héctor roter seg bort til en tidsmaskin og drar en time bak i tid. Når han møter seg selv starter det en rekke fatale følger hvor man mildt sagt kan si at man har en skikkelig dårlig dag.

Denne spanske filmen er slettes ikke ille. Dette er i hovedsak en Sci-Fi krydret med krim og horrorundertoner med 92 minutter som flyr unna i passende tempo. Plottet minner en god del om den britiske «Triangle», som kom to år etter denne, men begge står fint på egne ben. Manuset er stabilt, skuespillet likeså, stemningen lunken, og i alt en ganske spennende og smart stykke film hvor det ikke er lett å vite hvor det skal ende. Sterk syver.

• Regi: Nacho Vigalondo
• Skuespillere: Karra Elejalde, Candela Fernández, Bárbara Goenaga, Nacho Vigalondo
• Originaltittel: Los cronocrímenes
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0480669/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Foreldrene Louise og Patrick mister datteren Alice, deres eneste barn, da hun blir bitt i hjel av en bikkje. De flytter til den irske landsbyen Wake Wood for å starte et nytt liv, men sorgen blir kun hardere å takle og den vanlige hverdagen et slit å komme seg gjennom. Men Wake Wood er ikke som andre byer. Om natten utfører innbyggerne lukkede ritualer som bringer nylig avdøde tilbake til live i tre dager slik at pårørende kan ta et skikkelig farvel. Louise blir et tilfeldig vitne under et av ritualene og ser da muligheten til å få datteren tilbake.

«Wake Wood» var en liten positiv overraskelse, produsert av Hammer Horror som i disse dager har sin rennesanse. Dette er i hovedsak thriller med få skrekkelementer som man bør helst vite lite om før man ser, for dette er spennende saker. Tempoet er fint, regien habil og bruken av det irske landskapet setter en egen lunken stemning over det hele. Skuespillerne gjør også jobben sin da spesielt ungjenten Ella Connoly som Alice. Noe rotete slutt som drar det siste pustet i lengste laget  trekker ned, men i alt er denne verdt en titt.

• Regi: David Keating
• Skuespillere: Aidan Gillen, Eva Birthistle, Timothy Spall, Ella Connolly, Ruth McCabe, Brian Gleeson
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1296899/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Den unge nybegynner-piloten Jessica tar med seg fire venner på en flytur som ender i et uendelig, mørkt skydekke som styres av en overnaturlig kraft.

Og der har vi plottet for indiefilmen «Altitude». Når man ser på coveret ser ikke dette ut som seriøse sakene og jeg spoiler lite ved å nevne at det er et digert tentakkelmonster med i bildet. Men her er det ikke monsteret som er i fokus, men disse ungdommene som man skal føle for og synes synd på mens de svever mer og mer inn i uvitenheten. Men når manusforfatter overhodet ikke kan skrive inn en eneste interresant karakter, men heller så irriterende at man ender opp med å heie på monsteret sånn at han kan rive de ut av flyet for å få en slutt på filmen, er det ikke mye positivt å si om «Altitude». Dette er en av de verste filmene jeg har lidd meg gjennom og så grusomt kjedelig at nyheter på døvespråk blir mer interresant. Filmen prøver veldig hardt å kjøre en seriøs tone, men altfor mange latterlige logiske brister ødelegger så det griner. Filmen skal i det minste få kudos for å ha lagt til den absolutte verste twisten jeg har sett så langt at selv en «alt-var-bare-en-drøm»-slutt hadde passet bedre.

• Regi: Kaare Andrews
• Skuespillere: Jessica Lowndes, Julianna Guill, Ryan Donowho, Landon Liboiron, Jake Weary
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1407049/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle