Hva skal man si om en film hvor Gud er blitt myrdet og jorda er blitt til en grå og livløs underverden der Gud’s energi er blitt frigjort og forvandlet alle mennesker til profeter og guddommelige? Vel, resultatet er en kompromissløs art-house-grøsser der tre kappekledde kvinner skal bestige et digert industribygg hvor Gud’s morder skal befinne seg, og gjøre kål på ham/hun/eller hva det måtte være. Mange har prøvd å komme på toppen for å ta denne morderen, men problemet er at dess lenger oppe man kommer, eldes man ti gange raskere til man blir så svak at man like gjerne kunne prøvd å bestige disse trappene i sin livs verste bakrus. Og hvis ikke det var nok ender man å rive ut øyeeplene med sine egne hender. Ikke en lett sak, med andre ord.

Dette er den kanadiske undergrunnsregissøren Karim Hussain’s andre langfilm etter tre kortfilmer og den hissige debutfilmen «Subconscious Cruelty» i 1999. Hussain er av mange blitt regnet som den nye David Lynch og David Cronenberg, en ambisiøs ung mann som slettes ikke er redd for å gå sine egne veier, provosere og lage filmene sine på sin helt egne premisser langt unna det mainstreame. Slike holdninger står det jo respekt av, men om filmene hans er gode, er en annen sak. «Ascension» ble laget i 2002, men ble ikke sett av noen før den fikk sin distribusjon i 2009 da det danske selskapet Another World Entertainment plukket opp filmen og slapp den ut på markedet. Til dags dato har ingen turt å slippe den ut i USA.

Dette er ingen lett film å forholde seg til. Filmen varer i 103 minutter med en handling som spinner rundt tre kvinner som går sakte opp en bygning. Den ene er til og med høygravid som venter på at vannet skal gå hvert øyeblikk. I hver etasje tar de seg en sittepause hvor de serverer kvasifilosofiske dialoger som varer i en evighet. Og der har du hele filmen. Slik fortsetter det til de kommer til toppen. I lengden blir ikke dette så veldig engasjerende. Så hvis du liker gåing, trapper og kryptiske dialoger som setter langt mer spørsmål enn svar til det begynner å svi i hodet, så kan det hende at dette er en film du vil sette mer pris og engasjement på enn undertegnede. Dette er en svært særegen og blytung film, alt annet enn mainstream og slettes ingen film man setter på under et forschpeil, for å si det enkelt. Og selv om Karim Hussain har fått sin fanbase der ute, er det likevel et fåtall som virkelig vil like denne filmen.

Når det gjelder den visuelle delen, har filmen sine interresante øyeblikk. Karim Hussain som også står for kinematografien her, får frem en svært tung, kald og til tider en grusom stemning akkopagnert med et dystert lydspor igjennom hele filmen som er vanskelig å ikke like. Rent teknisk er det også stødig håndtverk bak som kompetent lyssetting og kreativt bruk av perspektiver og kameraføring. Men allerede etter de første ti minuttene understrekes det at denne filmen er slettes ikke laget for å underholde, men å få seeren til å tenke, gruble seg ihjel og til slutt komme opp med sin egen konklusjon.  Og mye tenking blir det da det sannelig ikke er lett å skjønne hva Karim Hussain ønsker å fortelle oss med «Ascension». Slikt materiale blir som regel hit and miss mens andre vil la seg engasjere, flere kjede seg til døde, og ramle av lasset etter de første tjue minuttene. Hos meg havner det midt imellom. Interessant å få sett, men ikke den enkleste filmen å anbefale.

• Regi: Karim Hussain
• Skuespillere: Marie-Josée Croze, Barbara Ulrich, Ilona Elkin
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0297745/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Det var en gang en middelaldrende mann ved navn Fred Krueger som bodde i en liten by kalt Springwood i Ohio. Han hadde jobb som gartner i en barneskole og var attpåtil en pedofil som ikke klarte å holde fingrene av småpodene. De kom ofte hjem med stygge kloremerker på ryggen som til slutt fikk foreldrenes mistanke over til denne Fred. En kveld bestemte foreldrene seg for å samle seg og jage Fred til et nedlagt industriområde for å brenne ham levende. Flere år etter, med et forbrent utseende, er han tilbake i spøkelsesform med sin kjente knivhanske for å hevne seg på alle tenåringsbarna i deres drømmer. Den som får slite mest er den unge Nancy som gjerne vil finne ut hvem denne mystiske, forbrente mannen er som alle drømmer om.

Her har vi altså nyinnspillingen av «A Nightmare on Elm Street». Borte er Wes Craven, borte er Robert Englund. Så hva er det vi får isteden? Si hallo til Jackie Earle Haley som vår mann Freddy Krueger, den ukjente musikkvideoregissøren Samuel Bayer i registolen imens Michael Bay står for produsent. Og resultatet er slettes ikke bra.

Jackie Earle Haley vs Robert Englund
Det tok ikke lange tiden før jeg satt med nøyaktig samme følelse som under visningen av nyinnspillingen av «Black Christmas» fra 2006. Denne fjernet absolutt alt som gjorde originalen så fordømt bra og erstattet det med en komplett rotete og uengasjerende historie med null slagkraft, stemning og kjøtt på bena som ikke henger på grep. Mye her er så malplassert og surrete kokt sammen at man sitter med følelsen av at manuset ble rablet ned på en skikkelig blå søndagskveld. Persongalleri som man ikke får noen tid til å bli kjent med, består kun av bleke og karakterløse pappfigurer som man ikke bryr seg en døyt om. Vi blir ikke kjent med noen som helst og karakterene er så rotete presentert her at jeg datt av før filmen hadde kommet midtveis. Vår hoved-protagonist, Nancy, er her spilt av en haltende og totalt umotivert Rooney Mara som ser ut til å holde på å kjede seg til døde i rollen sin. Og Jackie Earle Haley som Freddy? Nei takk. Jeg skal ikke kalle mannen for noen dårlig skuespiller, for det er han ikke, men han når ikke engang opp til Englunds ankler. For hvem på denne planeten kan vel egentlig det? Her blir det kun en sjelløs etterlikning da Haley verken har stemmen, karismaen eller de karakteristiske trekkene som gjorde Freddy til Englunds egen karakter som han selv klarte å forsvinne rett inn i uten sminken, og likevel var creepy som fanden. Og angående sminken hans her…han ser jo ut som en svidd hot-dog. Latterlig.

Michael Bay – en av tidenes verste produsenter
Samuel Bayer står som nevnt for regien imens to talentløse manusforfattere er ansvarlig for historien som hvem som helst kunne ha gjort bedre. Her er ikke Freddy noen gal og kaldblodig barnemorder, men en pedofil som ikke har drept noen som helst, som om vi skal få en viss sympati for karakteren. Det funker svært lite bra når vi har blitt foret opp i hele åtte filmer at han kidnappet alle barna i Springwood og drepte de. Nivået er så hårreisende lavt, tannløst, tamt og glattpolert i hver eneste kant at man rett og slett blir kvalm. Navnet til produsent Michael Bay, en av Hollywoods mest kyniske møkkamenn som tydeligvis godter seg med å tjene sine dollars ved å ødelegge hver eneste skrekk-klassiker der ute, er klint over hele produksjonen. Og har man sett den like tragiske nyinnspillingen av «Friday the 13th», har man allerede sett denne. Samuel Bayer gjør heller ikke noe som helst for å gjøre denne filmen seerverdig og burde holde seg til musikkvideoer. Filmen har sine referanser til originalen med Freddy-regla og temamelodien her og der, men uten at det trekker særlig opp. Dette er rett og slett drepende kjedelig hvor man nesten blir litt imponert over hvordan man kan gjøre en så ikonisk skrekkfigur som Freddy Krueger så uinteressant og forglemmelig. De spekulative og groteske over-the-top drapscenene fra originalen med blant annet en ung Johhny Depp som blir sugd ned i senga hvor alt blodet hans fosser ut opp til taket, en scene som forøvrig satt seg rett i hornhinnen og tok pusten til de fleste, kan man selvfølgelig bare glemme her. For her kjøres det safe og forsiktig med den fæle PG 13-ratingen hvor alt skal være så utvannet til de grader slik at filmen skal gli rett inn i kinosalen. Det alene sier jo det meste.

«A Nightmare on Elm Street» anno 2010 ble ikke satt opp på kinoer i Norge, og det er like greit, for dette er ikke noe å kaste bort tiden sin på. Poenget med nyinnspilling er jo å forbedre, men det kommer Hollywood aldri til å registrere inn i nøtta si. Dette er kun en fornærmelse mot oss som vokste opp med den originale Freddy på 80- og 90-tall og burde bli forbigått i all stillhet. Nei, gjør deg selv en real tjeneste og heller ta en fuktig maraton med de gode gamle som fremdeles røsker like bra i dag som de gjorde dengang.

• Regi: Samuerl Bayer
• Skuespillere: Jackie Earle Haley, Kyle Gallner, Rooney Mara, Katie Cassidy, Thomas Dekker, Kellan Lutz, Clancy Brown, Connie Britton, Lia D. Mortensen
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1179056/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
• Denne anmeldelsen er også publisert på skrekkfilm.com

Vitenskapsmannen Charles og Marissa mottar noen objekter og en hodeskalle fra en gammel indiansk kirkegård. Plutselig blir de angrepet og drept av et mystisk kappekledd vesen, kalt Skeleton Man. Deretter hiver vi oss rett i skogen hvor en militærgruppe ledet av Leary (Michael Rooker) er på jakt etter to savnede soldater. Letingen viser seg straks å bli en vanskelig sak når de blir terrorisert av denne Skeleton Man som dreper de en etter en. Og det skal mer enn kuler til for å kverke denne skapningen.

«Skeleton Man» er en komplett inkompetent liksom-grøsser av en ren hastverkproduksjon hvor absolutt ingen ting stemmer, regissert i blinde av stuntmannen Johnny Martin. Filmen er laget for TV av Sci Fi Channel som også ga oss blant annet den forferdelige «Dracula 3000» samme år, så da har man jo all grunn til å bli skeptisk.

Johnny Martin er en aktiv stuntmann som har medvirket i et titalls filmer, deriblant «Zombieland» og «The Expendables». Han er muligens en god stuntmann, men noen god filmregissør? Aldri i verden. Filmen setter sin standard i åpningscenen hvor denne Skeleton Man gjør sin sjanglende inntreden, og det er godt mulig en av de aller verste «villains» på film i manns minne. Han ser ut som en fattigmannskopi av rytteren i «Sleepy Hollow» med et utrolig billig kostyme som kun er til å le høyt av imens man dasker seg på låret og spør seg om denne filmen er ment som en barnslig spøk. Kappen hans ser ut som en eller annen plastikkfrakk og skjelettsminken hans består av en liten troverdig maske man kan kjøpe i Halloweensjappa rett rundt hjørnet for 19,90 kroner. Hvem i alle dager kan ta noe sånt seriøst? Så snart vi ser ham i profil kan man tydelig se nesen hans som kun er tildekket av svart maling. Filmen har bare vart i drøye fire minutter, men allikevel: finnes det noe håp her?

Regien til Johnny Martin er kun elendige saker hvor både bruk av klønete kameraføring og klipping overhodet ikke henger på grep, idiotisk bruk av slowmotion og et stillbilde av månen ser kun amatørmessig ut. Da det aller meste foregår i skinnende dagslys er det ikke noe stemning å finne, og en fullstendig tonedøv musikk som bare repeterer seg hjelper fint lite. Det er null form for fortellerteknikk, flyt og actionscenene er et eneste surr hvor man ramler av og lurer på hva som egentlig skjer imens feilene kommer på rekke og rad. En scene å nevne er når Skeleton Man kommer ridende på sin hest og skal til å kaste et spyd på ett av ofrene sine, men idet han kaster spydet står han plutselig på bakken, og i neste klipp er han tilbake på hesten sin. Og for å fylle ut spilletiden er flere klipp resirkulert som ikke gjør saken stort bedre. Skuespillet til denne skjelettmannen er heller ikke noe stort å nevne da han virker like umotivert i kalkunkostymet sitt som resten av skuespillerne. Man får inntrykket av at han er bevisst på at dette er en møkkafilm og er bare glad for å skjule trynet sitt bak en latterlig maske.

Frederick Bailey står for det grusomme manuset hvor man verken finner noe handling, driv eller noe som helst personlighet på karakterene. 90 prosent av filmen består av elendig regisserte actionscener hvor man aldri klarer å skjønne at kuler verken biter skjelletmannen eller hesten hans. Denne militærgruppen består av fem-seks personer, spilt av totalt livløse skuespillere som ser ut til å kjede seg like mye som seeren. Men når de har fått like kjedelige replikker å fremføre, kan man heller ikke klandre dem for mye. Karakterene, eller rettere sagt pappfigurene, virker kun slengt på slik at vår kappekledde venn skal ha noen å drepe. Militærgruppen møter også på en indianer som er spilt av en helt vanlig mann som kun har fått en billig parykk på hue. Joda, vi seere er dumme nok i knotten til å kjøpe det. Det neste blir vel en neger som skal spille en kineser? Casper Van Dien og Michael Rooker har navnene sine klint på coveret, og Rooker, som er for god til å bli sløst bort i en produksjon som dette, er uten tvil den eneste som gjør en brukbar jobb med det lille han har.

Du har nå sikkert skjønt tegningen, hvis ikke: styr unna denne forferdelige møkkafilmen, for her er det ikke noe som helst positivt å finne. Dette verdiløse makkverket blir for kjedelig i lengden til å havne på so-bad-it’s-good-kategorien, og er ikke noe å kaste bort tiden sin på.

• Regi: Johnny Martin
• Skuespillere: Jackie Debatin, Eric Etebari, Jonathon Klein, Sarah Ann Schultz, Robert Miano, Timothy V. Murphy, Maurice Nehru, David E. Ornston, Lisa Olivas, Carlos Rodriguez, Michael Rooker
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0372832/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
• Denne anmeldelsen er også publisert på skrekkfilm.com

Ekteparet Daniel (Brian Boland) og Kristi (Sprague Grayden) får seg en utrivelig overraskelse en morgen da de våkner i hjemmet sitt som ser ut til å ha blitt rasert av innbruddstyver. Merkelig nok har de ikke stjålet noe, men for å få opp sikkerheten for sin tenåringsdatter Ali (Molly Ephraim) og deres to år gamle sønn, installerer de fem overvåkingskameraer rundt i huset og ett ved bassenget utenfor. Men deres spanske hushjelp er klok nok til å skjønne at her er det «bad spirits» på ferde som ikke lar seg fjerne så lett. Husets frue Kristi begynner også å kjenne at det er ett eller annet guffent i huset imens hushjelpen begynner å utføre sine egne demonutdrivelser med røkelser som får den skeptiske familiefaren til å gå såpass på nervene at han til slutt sparker henne. Da far i huset nekter å tro på spøkelser og denslags, forteller Kristi til sin søster Katie (Katie Featherston) om de uforklarlige opplevelsene hun har hatt i huset, men etter barndomstraumer de har hatt sammen hvor demoner der også er innblandet, vil hun verken huske eller snakke om det. Da er det bare opp til opptakene i huset å overbevise familiefaren om at det er noe helt annet enn innbruddstyver til stede, før en psykisk nedbrutt Kristi ramler over vippepinnen.

«Paranormal Activity 2» er en prequel som viser oss hva som skjedde før hendelsene i den første og etter.Da den første filmen hadde et latterlig budsjett på bare $11,000 å rutte med, har denne hele $2,750,000. Det setter klart skepsisen opp da man nesten forventer seg å se dataanimerte spøkelser, men filmen har bevart både den samme realistiske tonen og kvaliteten, så det er bare å slappe av. Filmen er laget på samme måte som forgjengeren hvor vi ser hendelsene i «autentiske» opptaker fra kameraene rundt om i huset. Mye her er det samme vi så i første film, og det er der problemet ligger. Vi får servert samme greia med standard oppbygging til småskumle saker begynner å skje. Dører som åpner seg av seg selv, stekepanner som detter ned på kjøkkengulvet, lys som slår seg av og på av seg selv, dunkelyder og så videre. Da den første filmen hadde sin klaustrofobiske og trykkende stemning med noen originale ideer som gjorde den til en effektiv liten skremmefant, har ikke denne noe som helst nytt å komme med. Her snakker vi melking av ku av verste sort. Hele tre manusforfattere er ansvarlig for historien her og de har ikke engang prøvd å gi oss noe ekstra enn en kjapp konklusjon. Som i forgjengeren spiller filmen på det vi ikke ser, men her er vekten hovedsaklig lagt på skvettescener og bruk av kraftig lydspor for å få de lettskremte fjortisene i kinosalen til å hoppe i setet og søle hele popcornet sitt over den stakkars tilskueren foran. Når det føles som å se en mildere versjon av den første filmen, blir det til tider ganske kjedelig, og spesielt når enkelte scener skal drøye det ut såpass lenge at man kun sitter og venter på at en skvettesekvens skal dukke opp for å bli ferdig med saken.

Det som trekker opp her er gode skuespillere som gjør jobben sin. Vi møter også hovedrolleinnehaverne fra første film, Katie og Micah, men her er det altså Katies søster som får gjennomgå, stødig spilt av Sprague Grayden, som gjør en god jobb med å få frem angsten, hjelpeløsheten og frustrasjonen om å ikke bli trodd på. Kudos for filmens toåring som gjør en god jobb med å få oss til å tro at han ser noe som ikke andre ser.

Som spøkelsesfilm er dette middelmådige saker. Slutten kan nok komme litt uventet for de fleste, men noen ny dør til nok en oppfølger er det ikke denne gang, som er like greit. Noen vil hyle, skrike, le, skvette seg ihjel og more seg imens andre vil sitte med en helt likegyldig holdning til man kanskje dupper av og slever på låret sitt. Helt ok tidstrøye, men ikke noe jeg kommer til å se igjen. Da tar jeg heller et gjensyn med den første.

• Regi: Tod Williams
• Skuespillere: David Bierend, Brian Boland, Molly Ephraim, Katie Featherston, Seth Ginsberg, Sprague Grayden, William Juan Prieto, Jackson Xenia Prieto, Micah Sloat, Vivis Cortez
• Oppfølger av: Paranormal Activity (2007)
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1536044/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
• Denne anmeldelsen er også publisert på skrekkfilm.com

I 1922 skulle den tyske og ambisiøse filmskaperen F.W. Murnau filmatisere Bram Stoker’s «Dracula». Problemet var at han ikke fikk opphavsretten fra Stoker’s enke, Florence Stoker, til å overføre boka til film. Men løsningen var lekende lett ved å bare forandre tittelen til «Nosferatu» og bytte ut navnene til karakterene, så slapp man jo billig unna- trodde man. Filmen ble ferdig innspilt, men Murnau ble deretter saksøkt av enken for brudd av opphavsrett og måtte møte i rettsalen. Enken vant selsvagt saken og alle filmrullene av «Nosferatu» ble deretter brent på bålet. Det var bare en rull som slapp unna flammene, som var godt gjemt et sted i Frankrike. Og hadde det ikke vært for den, hadde ikke dette mesterverket eksistert i dag.

Historien starter i den tyske (og fiktive) byen Wisborg. Den unge mannen John Hutter er en suksessfull boligselger som får et spesielt oppdrag fra sin eksentriske sjef, Knock (som her er løst basert på Renfield) om å pakke sakene og dra til Transylvania for å treffe en klient ved navn Count Orlok (også kjent som Dracula), og tilby ham en bolig i Wisborg. Etter en lang reise igjennom skog og fjell ankommer han en overnattingsplass hvor han får klar beskjed om å holde seg unna slottet til denne Orlok. Han tror nemlig ikke på røverhistorier om vampyrer og den slags tull og drar videre med et flir. Etter å ha kommet til slottet til Orlock går det meste etter planen, helt til under en middag hvor han uheldigvis skjærer seg selv i tommelen, og møtet går mildt sagt rett til helvete. Synet av blod gjør Orlok vill i barten og overfaller ham for å smake litt, og innser deretter at han er langt mer interessert i noe annet enn å kjøpe hus. For da han får øye på et bilde av den vakre Ellen, Hutters kone, setter han straks kursen rett mot Wisborg for å bite henne i nakken og suge blodet hennes. Med seg tar han en hel hær av pest-rotter som skaper dødssykdom og epedimi i byen. Det blir straks et kappløp om å komme seg til Ellen og bringe henne i trygghet før Orlok finner henne. Spørsmålet er bare hvor lenge Hutter klarer å holde seg stabil nok da han selv har fått to hoggemerker i nakken.

Her har vi altså filmhistoriens første vampyrfilm i stumfilmformat som skulle starte en av skrekkfilmens mest kjente karakterer på filmrull på godt og vondt, nemlig vampyren. En ekstremt viktig film i historisk sammenheng og en av de mest kjente innen tysk ekspresjonisme som er et visuelt mesterverk å regne. Filmen har så mange detaljer i seg at man kan se filmen om igjen hundre ganger og likevel legge merke til nye ting. Murnau brukte meget spesielle innspillingssteder i filmen ved unik bruk av lys og skygger og brukte blant annet locations i Slovakia som Transylvania. Måten naturen og fjellene er filmet på under ferden til Transylvania er usedvanlig vakker å se på, og scenene i slottet til Orlok begynner å føles mer som et mareritt som ikke har tenkt å slippe taket med det første. Bare det lille klippet hvor Orlok går sakte mot soveromsdøra til Hutter med lange, spisse fingre og et blikk som understreker at mannen er i alvorlig deep shit, er noe man aldri glemmer. Som flere stumfilmer kan lide av, føles Murnau’s fortellerteknikk aldri uklar eller kryptisk. Han visste hva han drev med og har en enkel, men svært effektiv måte å fortelle historien igjennom nydelig detaljerte og gotiske, stemningsfulle bilder som aldri gjør filmen kjedelig å se på.

Tatt i betraktning at filmen er snart 90 år gammel, er skuespillet svært bra. Gustav von Wangenheim i rollen som John Hutter har tendensen til å overspille og kan bli litt vel teatralsk i formen, men ved tanke på at dette er en stumfilm hvor det eneste internasjonale språket var å snakke med kropp og ansiktsuttrykk, er det akseptabelt. Han gjør spesielt en mektig god jobb i slottet til Orlok hvor han ser tydelig vettskremt ut. Og der kommer også filmens stjerne i bildet, nemlig Max Schreck i rollen som Orlok. Dette er blitt sagt tusen ganger allerede, men hans tolkning av vampyren er creepy som faen og er den dag i dag den mest troverdige vampyren som er festet på film.  Han er verken noen Bela Lugosi eller Christopher Lee, men kjører sin helt egen stil og uttrykk som greven. Jeg synes regissør Werner Herzog, som lagde nyinnspillingen i 1979, beskriver karakteren best: «He’s more like an insect». Vi kommer selsagt ikke unna ryktene om at Max Schreck forsvant såpass inn i rollen at folk begynte å tro at han faktisk var en vampyr. Vel, for alt vi vet – who knows. Det finnes også en glimrende film basert på dette ryktet ved navn «Shadow of the Vampire» fra 2000 som er en fiksjonsfortelling basert rundt innspillingen av «Nosferatu». Den vakre Greta Schröder i rollen som Ellen må også nevnes, som gjør en svært bra jobb med å få frem frykten når vår venn Orlok stikker uforbredt innom.

Til slutt vil jeg ta et tak for DVD’en som filmen er anmeldt ut ifra som er en to-disk utgave fra Eureka Video, utgitt i 2001. Her finnes filmen i en skikkelig restaurert utgave på den ene disken og i den originale svart/hvitt-utgaven i den andre. I den restaurerte utgaven er det lagt på sepia fargetoner som gjør seg bra på bildene, men det som gjør denne utgaven til en skikkelig vinner er det fantastiske musikksporet til det franske progrock-bandet Art Zoyd. Det dystre musikksporet kler bildene mer enn noen gang og krydrer den gotiske stemningen opp så mange hakk at man får balsam for øyene og øreonani på samme tid. De lagde også musikkspor til andre stumfilmer som «Faust» fra 1926 (også regissert av Murnau), Fritz Lang’s «Metropolis» og den svenske «Häxan». Denne DVD-utgaven er out of print på de fleste butikker, men kan skaffes hos tyske amazon.de. For de mindre kresne finnes det et lass av andre utgaver å velge imellom. Og med en full pott på karakteren er det meste dermed sagt. Å anbefale en slik film til kidsa som blir skremt vekk bare ved ordet stumfilm, er vel bare å glemme med en gang, men for oss som vet å verdsette ekte filmkunst i en spennende historisk sammenheng, er det bare å snurre film og kose seg gløgg ihjel.

• Regi: F.W. Murnau
• Skuespillere: Max Schreck, Gustav von Wangenheim, Greta Schröder, Alexander Granach, Georg H. Schnell, Ruth Landshoff, John Gottowt, Gustav Botz, Max Nemetz, Wolfgang Heinz, Albert Venohr, Eric van Viele
• Også kjent som: Nosferatu: A Symphony of Horror
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0013442/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
• Denne anmeldelsen er også publisert på skrekkfilm.com

You know Jeff, I’ve gotten a lot of use out of chainsaws over the years. Killed a lot a zombies, saved a lot of lives, but at the end of the day when push comes to shove… they’re just too damn heavy.

En gjeng ungdommer, deriblant Jeff som er megafan av Bruce Campbell, drar for å herje på en kirkegård. Der finner de et gammelt skur hvor de klarer å vekke en lokalkjent og ildsint, kinesisk demon som man ikke vil kødde med. Det skapes raskt stor frykt i den lokale landsbyen Gold Lick da den begynner å kappe huet av innbyggerne, men for å stanse denne demonen har vår unge Jeff en super ide: å tilkalle selveste Bruce Campbell, som vi har lært i «Evil Dead»-filmene at det er mannen som kan sparke monster-ræv. Noen her har tydeligvis ikke skjønt forskjell mellom fantasi og brutal virkelighet. For i virkeligheten er Bruce en stakkars og underbetalt b-filmskuespiller som spiller inn den ene billige crapfilmen etter den andre for å få penger til å kjøpe seg sprit. Han bor sammen med sin bikkje i en røten og trang bobil i skauen hvor han drikker seg full hver kveld og ringer ekskona si klokka fire om morgenen for å tigge henne tilbake. Poor dude. Etter da Jeff ikke klarer å overbevise en full og ranglete Bruce, slår han Bruce i bakhodet med en baseballkølle, lemper ham i bagasjerommet og trår gass. Framme i Gold Lick tror Bruce at det hele er en bursdagspøk fra agenten sin (som forøvrig er utro med kona hans) og er med på leken og sjekker opp den unge moren til Jeff, Kelly, i full ubevissthet om at han snart skal stå ansikt til ansikt med en ekte demon.

Mye rart kan sies om Bruce Campbell, men alle vi som elsker skrekkfilm vet at han er en god skuespiller som vet å gi alt. Dessverre har det stort sett gått downhill etter «Evil Dead»-filmene hvor han stort sett måtte takke seg til småroller i filmer som «Congo» til billig trekkplaster i megakalkunen «Alien Apocalypse» hvor det eneste virkelige lyspunktet må være den glimrende «Bubba Ho-Tep» hvor mannen virkelig får slå seg løs. Han kan enkelt og greit regnes som skrekkfilmens Steven Seagal som må ta til takke med de tvilsomme rollene han får for å holde karriæren sin sånn noenlunde unna det endelige stupet. Og heldigvis er Bruce helt bevisst på dette som det ironiseres med i «My Name Is Bruce». Så man skal heller ikke komme her og si at Bruce mangler selvironi, for det er ikke grenser på hva mannen gjør narr av seg selv her. Attpåtil har han selv regien imens tegneserieforfatteren Mark Verheiden står for manus.

I kjent stil er også «My Name Is Bruce» en b-film hvor det meste ser billig ut, men her med større mening. Filmen gjenskinner Bruce sin karriere på flere måter med latterlig billige effekter og flere sider i manus med sitatverdige replikker som til tider er til å flire høyt av. Dette er overhodet ingen smart og dyp film, men det prøver den heller ikke å være som heller tar seg best ut sammen med en sekspakning og grandiss. Dette er heller ingen splatter i «Evil Dead» stil da den er langt mer mild i kantene som fokuserer mest på komedien og gags. Filmen har et passende og fargerikt tegneseriepreg over seg som kler det hele svært bra og har nok med artige scener for å holde underholdingsverdien oppe. Stor pluss for en gjeng ålreite med skuespillere også, da spesielt Taylor Sharpe som Jeff og nykommeren Grace Thorsen som Kelly. Se også opp for Ted Raimi som her spiller hele tre roller.

• Regi: Bruce Campbell
• Skuespillere: Bruce Campbell, Grace Thorsen, Taylor Sharpe, Ted Raimi, Ben L. McCain, Ellen Sandweiss, Timothy Patrick Quill, Dan Hicks, Logan Martin, Ali Akay, Ariel Badenhop, James J. Peck, Jen Brown, Kurt Rauf, Michael Kallio
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0489235/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

I warned you not to go out tonight

I 1980 kom en skrekkfilm fra intet ved tittelen «Maniac», en hissig tittel som pent sier det meste. Filmen var regissert av den unge og ambisiøse William Lustig, som i senere tid serverte oss «Maniac Cop»-trilogien, «Son of Sam» og startet opp det flotte distribusjonsselskapet Blue Underground. Filmen ble kjent for å være en kvinnehatende film som fikk stor refs så øra flagra  fra feministgrupper som malte over filmplakatene hvor man så en tydelig ereksjon hos drapsmannen og protesterte høyt om å få filmen fjernet på kino. Det hjalp som kjent lite for i ettertid er filmen blitt en kultklassiker som regnes som en av de mest troverdige seriemorderfilmene som kan settes i samme hylle som blant annet «Henry: Portrait of a Serial Killer».

«Maniac» handler om den middelaldrende mannen Frank Zito (Joe Spinell). Filmen innledes i den slitte og triste leiligheten hans som er omringet av kvinnedukker man normalt sett ser i utstillingsvinduer. Han kler på seg og gjør seg klar til å ta en kveldstur rundt i Brooklyn’s søplete og mørke bakgater. Han finner straks en hore som han tar med opp til bordellet. Dårlig valg av kunde da Frank kun er ute etter å kvele henne og deretter skalpere henne. Han tar med topplokket hennes hjem for å pynte det på en av dukkene hans. I mellomtiden konverserer han med dukkene og svarer med sin egen stemme som understreker at vi har med en skikkelig syk person med å gjøre. Han gjentar ugjerningene hver kveld som skaper store overskrifter i avisene og skremmer livet av kvinnene. Men vår venn Frank har også en lys og vennlig side ved seg selv som han en dag får vist frem til den vakre motefotografen Anna (Caroline Munro). Spørsmålet er hvor lenge Frank klarer å holde den morderiske siden unna.

I følge regissøren selv er «Maniac» en samling av kjente seriemordere, deriblant Son of Sam som terroriserte New York på midten av 70-tallet. Joe Spinell, som bidro i manusskrivingen, gjør en troverdig og skremmende tolkning av Frank Zito med sine ville ansiktsuttrykk. En glimrende skuespiller som ga alt, uansett hvor liten rollen måtte være, men som dessverre døde for tidlig og aldri fikk den anerkjennelsen han fortjente. Historien fortelles fra hans perspektiv hvor seerne blir ufrivillige vitner til de grusomme ugjerningene hans, i samme stil som den nevnte «Henry: Portrait of a serial Killer» som kom 6 år etter denne. Det var ellers lite erfaring på settet og William Lustig hadde kun to små pornofilmer på CV’en før denne. Noen tillatelse til å spille inn filmen i New Yorks gater hadde han heller ikke, men det stoppet ikke produksjonen. Med tanke på det trange budsjettet hvor vi snakker om kun 550,000 dollar rett fra regissørens egen lommebok, er pengene brukt riktig, og lugger ikke stort på troverdigheten. Kameraføringen er fin hele filmen igjennom med en kald, mørk og skitten stemning som kler historien godt. Gatene i Brooklyn ser ikke trivelige ut å vandre i her og spesielt med tanke på at en gærning er på frifot.

Tom Savini står for effektene og de er som vanlig svært gode som røsker hardt fremdeles. Mannen har også en cameo her som får et tragisk og blodig endelikt. Vi får også et innblikk i Frank’s myke side der han skifter fra gal morder til en velkledd gentlemann som dater bond-piken Caroline Munro, noe som går så som så.  Denne delen er ikke den mest spennende som kan bli i det langtekkelige laget og en skranglende kirkegårdscene som sliter med det tekniske, ser ikke fint ut. Men heldigvis ødelegger det ikke mye av helheten da både Lustig og Joe holder entusiasmen oppe hele filmrullen igjennom. Filmens klimaks er også verdt å nevne hvor det går ganske så vilt og blodig for seg hvor Savini nok en gang får vise hva han er god for. Filmen åpner også rom for en oppfølger som kom i 1986 med tittelen «Maniac 2: Mr. Robbie», denne gang som en obskur liten kortfilm på åtte minutter. Joe Spinell gjentok rollen imens undergrunnsregissøren Buddy Giovinazzo, som er mest kjent for sin «Combat Shock», satt i registolen. Selv mente Lustig at filmen klarte seg best på egne ben og så ingen vits i å lage oppfølger, noe man kan si seg enig i. Filmen har en klar anbefalning fra min side som nylig fikk sin Blu-ray-utgivelse. Den er også utgitt i Norge av Another World Entertainment i to disker spekket med masse ekstramateriale.

• Regi: William Lustig
• Skuespillere: Joe Spinell, Caroline Munro, Abigail Clayton, Kelly Piper, Rita Montone, Tom Savini, Hyla Marrow, James Brewster, Linda Lee Walter, Tracie Evans, Sharon Mitchell, Carol Henry, Nelia Bacmeister, Louis Jawitz
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0081114/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

You know the legends… Now learn the truth.

Elvis lever, men ikke akkurat i beste velgående. Han er blitt en sengeliggende og godt polstret grinebiter som ligger og råtner på et lite nedslitt  gamlehjem ett sted Texas med en kreftkul på snurrebassen sin. Og hvis ting ikke var ille nok allerede, er det ingen som tror at han er den virkelige Elvis. For å bla litt i historieboka brakk nemlig Elvis hoften på sin siste konsert som resulterte i at han måtte legge dansefoten på hyllen, og ga jobben videre til hans stand-in Sebastian Haff, som var hans dobbeltgjenger. Imens Sebastian stod på scenen kunne Elvis grave seg under jorda og leve et rolig og anonymt liv, ihvertfall for en stund. For da Sebastian dør av overdose som alle trodde var Elvis, blir den virkelige Elvis fanget i Sebastian’s liv og identitet. Han blir selvsagt ikke trodd av noen på gamlehjemmet, bortsett fra en hyggelig og senil neger som påstår at han er John F. Kennedy. Vel, en mager trøst.. Imens Elvis hovedsaklig ligger i sengen og svever mellom hallusinasjoner og virkelighet, har heldigvis denne John F. Kennedy bevisstheten mer oppe. For da dødsfallene på gamlehjemmet begynner å stige i høy hastighet, får Kennedy for seg at en egyptisk mumie ved navn Bubba Ho-Tep står bak som suger ut sjelen deres. Men for å stanse denne mumien trenger han hjelp, og den eneste «oppegående» blant de svake og senile, er Elvis. Da Elvis ikke har bedre å bruke tiden sin på tar han på seg sin velkjente drakt, tar tak i sin gåstol og gjør seg klar for å sparke mumie-rumpe.

«Bubba Ho-Tep» er skrevet og regissert av Don Coscarelli, regissør av blant annet «Phantasm»-serien. Filmen er basert på en novelle av Joe R. Lansdale og i hovedrollene møter vi Bruce Campbell som Elvis (og Sebastian Haff) og Ossie Davis som John F. Kennedy. Filmen blander mellom drama, thriller, komedie, surrealisme og skrekk. Og resultatet er jævlig bra.

Med et budsjett på en million beskjedne daler sier det seg selv at det var svært lite å rutte med, men Coscarelli har brukt pengene godt uten at budsjettet har gått ut over filmens kvaliteter. Filmens første halvdel fokuserer på Elvis  som forteller historier fra the good old days om alt fra da han brakk hofta til sin infiserte penis som er tom for krutt. Bruce Campbell gjør her sin beste rolleprestasjon noen gang som en stakkars og misforstått Elvis fylt med bitterhet, sorg og demoner, og man lurer på hvorfor mannen aldri har fått noen større rolle i en større film. Han har langt mer skuespillerevner enn å skrike til kamera med teaterbod klint over trynet sitt, som han viser her til fulle. Han har en helt unik måte å servere replikker og monologer på og mange av de er også av den svært perverse og grisete sorten som ikke akkurat passer for minstemannen i familien. Og selv om en svart John F. Kennedy heller er tvilsom, er Ossie Davis såpass god og troverdig i rollen at man nesten tror at han faktisk er John F. Kennedy. I motsetning til de fleste på gamlehjemmet er han en varm og forståelsesfull figur som er vanskelig å ikke bli glad i. Samspillet mellom Bruce og Ossie er strålende med sine mange vittige og morsomme replikker som gjør filmen aldri et sekund kjedelig.

«Bubba Ho-Tep» er heller ingen film for hvermann. De som forventer ADHD-splattstick ala «Evil Dead» kan like godt forlate denne anmeldelsen med det samme, så snakkes vi senere. Dette er hovedsaklig en dialogdrevet film som kan virke treg og langsom for de fleste, men har et helt usannsynlig plott med masse humor og sjarm som er vanskelig å ikke la seg underholde av. Don Coscarelli er en dyktig regissør som vet hva han driver med og har fått med seg to av de dyktigste skuespillerne som vet å håndtere et slikt sært manus. Vi møter også Reggie Bannister fra «Phantasm» i en liten cameo imens man møter stuntmannen Bob Ivy bak mumiesminken. Den tekniske delen er ingenting å klage på hvor både det flotte fotoarbeidet og lyssettingen skaper den mørke , isolerende og mystiske stemningen inni dette gamlehjemmet. God filmmusikk av Brian Tyler må også nevnes som passer filmen som hånd i handske. Filmen er sparsom for blod og gørr, men det lille som er klesset på er laget av gamleskolen og godt utført. Make-upen på mumien er detaljrikt gjennomført som gjør han svært guffen å se på.

Filmen ble straks en kult-klassiker og har fått sin solide fanbase. En oppfølger har vært annonsert i flere år nå under den hysteriske tittelen «Bubba Nosferatu: Curse of the She-Vampires». Denne gang får vi tvilsomt noen Bruce Campbell tilbake i rollen som Elvis da Ron Perlman nå er oppført, men heldigvis returnerer Don Coscarelli i registolen. Liker man Bruce Campbell og setter pris på noe sært og annerledes, kan «Bubba Ho-Tep» anbefales. Selv har jeg sett filmen flere ganger nå og setter mer pris på den for hver gang jeg ser den. Filmen er klart noe helt for seg selv som er både underholdende, velregissert og ekstremt velspilt.

• Regi: Don Coscarelli
• Skuespillere: Bruce Campbell, Ossie Davis, Ella Joyce, Heidi Marnhout, Bob Ivy, Edith Jefferson, Larry Pennell, Reggie Bannister, Daniel Roebuck, Daniel Schweiger, Harrison Young, Linda Flammer, Cean Okada
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0281686/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Cara (Julianne Moore) er en psykiater som ikke tror på at syndromet «splittet personlighet» eksisterer. Hennes far bestemmer seg for å introdusere hans skeptiske datter overfor en av hans egne pasienter, Adam, som forandrer mellom to personligheter: han selv, og en handikappet person som heter David. Når Cara finner ut at David var en ekte person: en handikappet ung mann som ble drept i skogen mens Adam ikke var eldre enn 5 år gammel, prøver hun å forklare det hele gjennom å studere Adams oppvekst og konkluderer med at han med stor sannsynlighet hørte om hendelsen som barn og deretter skapte denne nye personligheten hos seg selv. Men når enda en personlighet dukker opp hos Adam, og hun finner ut at også denne nye personligheten tilhører nok en person som har dødd på mystisk vis, blir det vanskeligere å forklare det hele. Er Adam besatt av de døde, eller er det noe annet på gang?

«Shelter» begynner ganske lovende, med gradvis oppbygging av stemning og spenning mens vi følger Cara og hennes intervjuer og samtaler med den mystiske Adam og hans personligheter. Det er mystisk og spennende en stund, og man får på følelsen av av dette kan bli en ganske grei psykologisk grøsser, men det dabber deretter kraftig av. På flere måter minner den faktisk litt om en annen film Julianne Moore’s hadde hovedrollen i, nemlig «The Forgotten» fra 2004. Her begynte det også med en spennende og mystisk oppbygging, men endte opp med litt mye rols og vas. Men «The Forgotten» er en langt bedre film enn «Shelter», bare så det er sagt.

Filmens absolutte svakhet er når mysteriet om denne «Adam» blir forklart, for dette ble rett og slett litt for tullete, i tillegg til at den egentlig ikke gir noe godt svar på hvorfor han har forskjellige personligheter. Og ikke minst, hvorfor i alle dager de kun dukker opp om noen ringer til ham og spør etter den andre. Det er enten svært dårlig forklart eller rett og slett dårlig gjennomtenkt, og det virker som om de prøvde å slenge inn for mange tvister og vridninger slik at det hele ble et rot istedenfor, og gikk fra å være en okay psyokolgisk thriller til å bli en klønete skrekkfilm om det overnaturlige. Det er hele to regissører bak denne filmen, svenske Måns Mårlind og Björn Stein, og det kan nesten virke som om de begge ville lage to forskjellige filmer. For mange kokker fører til for mye søl, som man sier…for det virker nesten som om filmen selv lider av splittede personligheter.

«Shelter» begynte med ok potensiale, men endte dessverre opp som en slags langdryg X-Files episode med litt for mye tull og fjas mot sluttpartiet.

• Regi: Måns Mårlind, Björn Stein
• Skuespillere: Julianne Moore, Jonathan Rhys Meyers, Jeffrey DeMunn, Frances Conroy, Nathan Corddry, Brooklynn Proulx, Brian Anthony Wilson, Joyce Hurring, Steven Rishard, Charles Techman
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1179069/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

Pay to get in. Pray to get out!

Amy og hennes venninne Liz drar til et tivoli som nylig har ankommet byen for å dobbeldate. Det spares ikke på hasjen, men for å krydre opp spenningen enda mer, bestemmer de seg for å gjemme seg i tivoliets spøkelseshus (også kalt The Funhouse) og tilbringe hele natten der. Ikke alt går helt etter planen da ungdommene blir vitne til at en av tivoliets ansatte, som går rundt med en Frankenstein-monster-maske, gjerne vil ha seg en omgang med tivoliets spåkone. Det hele ender med at hun blir drept og bak monster-masken viser denne mystiske karen seg for å (spoilers ahead) være et ekte monster som har gått helt berserk. Kidsa skjønner straks at dette var en heller dum ide, og vil gjerne komme seg vekk. Men så var det å komme seg ut av dette spøkelseshuset uten å bli tatt, da..

Her har vi en slasherfilm fra mannen som ga oss «The Texas Chain Saw Massacre». Mye negativt er blitt sagt om filmene hans etter knallsuksessen med «Poltergeist» fra 1982, men en ting er likevel sikkert: Filmene hans var mest interresante på 70- og tidlig 80-tall før det sklei helt på ræva.

Filmen innledes i et gutterom flust med skrekkfilmplakater og dukkemonstre med to klare referanser til «Halloween» og «Psycho» som skal understreke at man ser på en skrekkfilm. Lillebroren til Amy gjør en dårlig imitasjon av Norman Bates ved å skremme flettene av henne i dusjen med en pappkniv, noe hun selvsagt ikke tar med et flir. Og nede i stua ser foreldrene på «The Bride of Frankenstein» (bra film, forøvrig), bare for å minne oss på at vi fremdeles ser på en skrekkfilm. Og deretter blir det ganske tregt og kjedelig. Oppbyggingen er i det lengste laget med platte og forutsigbare karakterer man har sett altfor mange ganger, og til en slasherfilm å være er dette ganske tamt. «The Texas Chain Saw Massacre» hadde som kjent ikke mye blod i seg heller, men spilte på en grim og nifs stemning i dokumentarisk filmstil akkompagnert med skremmende lydeffekter som satt hele filmrullen igjennom. Tobe Hooper har ikke vært i nærheten av å overgå seg selv i den filmen og «The Funhouse» mangler det meste av nerve og den visuelle slagkraften. Mye av skremselsfaktoren, og ikke minst troverdigheten, forsvinner også rett ut av vinduet da denne morderen fjerner maska si da masken under der igjen, som liksom skal være hans virkelige form, også ser ut som en maske som noen kunne hatt på seg på Halloween. Det fjerner mye av mystikken og det er ikke bra.

En annen ting å nevne er de idiotiske beslutningene til disse karakterene, spesielt Amy. Med fare for å spoile mer enn hva jeg har gjort kan jeg heller si at man løper fra monsteret, ikke til den. Men uten dumme karakterer hadde man heller ikke fått noen skrekkfilm, hadde man vel? Litt mer oppfinnsomhet på manussiden hadde også gjort seg. «The Funhouse» er ikke tvers igjennom på trynet og er klart en av de bedre fra Hooper etter TCSM. Den har sine øyeblikk med sin balanserte regi og fungerer som grei underholdning, men bismaken er svært så likegyldig som man kjapt vil glemme.

• Regi: Tobe Hooper
• Skuespillere: Elizabeth Berridge, Shawn Carson, Jeanne Austin, Jack McDermott, Cooper Huckabee, Largo Woodruff
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0082427/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle