En sadistisk drapsmann ved kallenavnet Yellow (som betyr Giallo på italiensk) herjer rundt i Roma på nattetiden og kidnapper unge, vakre modellkvinner. Inspektør Enzo Avolfi (Adrien Brody) tar saken.

Dario Argento’s siste film etter den ubegripelige kalkunen «The Mother of Tears» (2007) er ikke så ille som man skulle tro. Her har man et manus med både en fremdrift og spenningskurve, habil regi av Argento hvor Roma’s vakre arkitektur er utnyttet godt i filmen som gjør filmen flott å se på. En del gory scener får vi også. Adrien Brody som en ensom og bitter etterforsker trekker selvsagt en del opp, men det er ikke fullt så bra at han også spiller drapsmannen, en rolle han tydeligvis slet med å ta spesielt seriøst. Han er altfor igjenkjennelig under den falske huden og gjør en ganske cheesy karakter både verbalt og kroppspråkmessig som drar frem en del ufrivillig komikk og kveler suspensfaktoren.  «Giallo» ender opp som grei underholdning og tidtrøyte, men lever langt i fra opp til Dario’s eldre verker.

• Regi: Dario Argento
• Skuespillere: Adrien Brody, Emmanuelle Seigner, Elsa Pataky, Robert Miano, Valentina Izumi, Sato Oi, Luis Molteni
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1107816/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Det starter på 70-tallet hvor drapsmannen fra de to forrige filmene, som her er guttunge, blir slått og innestengt i et mørkt rom av sin sadistiske stefar mens moren ser likegyldig på. Foreldrene blir drept med en kjøttkniv så snart gutten kommer seg løs og blir aldri sett igjen. Så hopper vi rett til 80-tallet med Kim Wilde’s «You Keep Me Hanging On» på radioen sånn at vi skal skjønne at vi er i neste tiår. Vi følger en gjeng ungdommer som skal slappe av i skauen med bading i tjern, øl og overnatting under åpen himmel. Men at vi befinner oss på 80-tallet i resten av filmen, glemmer man fort da hovedkarakterene verken går i 80-tallsklær eller typiske frisyrer for perioden. Vel, ungdommene ankommer dette nedlagte og folketomme fjellhotellet hvor grusomhetene skjedde ti år tidligere, og har vett nok til å heller satse videre på turen utendørs. Så snart to av karakterene ramler ned i en felle hvor den ene blir halvveis spiddet, starter kampen om å overleve i skogen fra en viss morder som har tilknytning til hotellet. Joda, vi alle vet jo hvem som står bak.

Førsteinntrykket er slettes ikke verst. Filmen er ganske flott fotografert med en kompetent regi av debutanten Mikkel Brænne Sandmose, men at hovedkarakterene er pappfigurer allerede før de åpner kjeften, får vi bare leve med. Her snakker vi de vanlige stereotypene som går igjen i alle slasherfilmer hvor det er å bare starte gjettingen om hvem som dør først og evt overlever. Ungdommene spilles av helt ukjente fjes, noe som alltid er et friskt pust i norsk film, men bærer det stive teatralske preget over seg hvor replikkene leses rett fra manus uten noe som helst improvisasjon som ikke blir annet enn ufrivillig komisk. Vel, la oss nå håpe at filmen i det minste er blodig og underholdende.

Filmen klarer å bygge opp stemningen og holde et visst engasjement, men etter den første halvtimen skjønner man at dette er en helt vanlig, standard og middelmådig slasherfilm med null overraskelser man har sett tusen ganger allerede. Derfor er det også så synd at det hele er så tamt og tannløst at man får lyst til å heller sette på «Død Snø», hvis man vil se en hissig norsk skrekkis som ikke er redd for å dra’n helt ut. Filmen våger ikke å ta en eneste sjanse, kjører like safe som i 30 på motorvei og nøyer seg heller med å vise oss skog atter skog og ungdommer som blir jaget fra den ene plassen etter den andre til vi sitter med den siste overlevende hvor man allerede vet hvor det går. Det er ikke en smule skummelt eller spennende. Historien blir for dybdeløs og svært diffust på flere steder uten at vi får noen spesiell forklaring på hvorfor morderen ble som han ble. Skal man føle en viss sympati for ham, eller heie på ungdommene? Nei, si det.

Og med det har vi fått vår første og helnorske horrortrilogi, uten at den vil bli spesielt husket med årene. Dersom du verken har sett den forferdelige toeren eller denne, så ta heller et gjensyn med den første.

• Regi: Mikkel Brænne Sandemose
• Skuespillere: Ida Marie Bakkerud, Kim S. Falck-Jørgensen, Pål Stokka, Julie Rusti, Arthur Berning, Sturla Rui
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1464535/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Den fjerde Resident Evil, med en historie tynnere enn en episode av Tom & Jerry og så mange feil at dette er den verste filmen i den ellers haltende serien så langt.

Handlingen kan oppsummeres i en setning: Alice (Milla Jovoich) rømmer med et fly fra Alaska og styrtlander på toppen av et fengesl i et ødelagt Los Angeles hvor hun slår seg sammen med en gjeng for å overleve fra tusenvis av zombier som har omringet hele bygningen.

Her er alt rent og pent med ødelagte byer i bakgrunnen som skal minne oss på at vi er i en post-apokalyptisk verden. Glatt og polert. Like rene og pene er karakterene med hvite tenner, alltid nybarbert, nydusjet og alt som minner oss på at vi overhodet ikke befinner oss i en post-apokalyptisk verden. Seriøst. Karakterene har ikke en eneste skramme på seg, bortsett fra litt på slutten, og Alice må ha verdens sterkeste maskara på seg som varer gjennom hele filmen som nekter å blø en millimeter. Hvem i all verden bryr seg om maskara i en helt totalødelagt verden hvor folk ikke kunne gitt faen i annet enn å overleve og skaffe seg mat? «The Road», noen? Det beste eksempelet må være sekvensen hvor Alice er i Alaska hvor hun støter på et ungt kvinnfolk (jeg ikke husker navnet på) som er den eneste som gir inntrykk av at hun har slitt med hygienen. Men så fort hun setter seg i flyet til Alice, hvor det kun er plass til to, er hun mirakuløst helt nyvasket og stivsminket som om hun er klar for fest. Dette alene satt tonen klar over hva slags film man skal kave seg gjennom i de neste 70 minuttene.

Filmen er stolt skutt i 3D, som alle blockbuster-regissører i Hollywood har forelsket seg helt i nå. Selv er jeg ikke fan av 3D. Det er kun den billigste unnskyldning for å lage en film hvor alt annet er uviktig, som for eksempel en historie. Og her har Paul W.S. Anderson lagt all sin vekt på 3D’en og gitt faen i resten. Klesser på noen bleke pappfigurkarakterer her og der for å tilsette litt cheesy dialog og flaue one-liners med Milla Jovovich i fronten på auto-pilot, så har vi en kjempeunik og god historie. Men det som hovedsaklig dominerer her er misbruk av slow-motion på sitt verste hvor man også får fattigmannsversjonen av «The Matrix». Det er her det meste av 3D-effektene er lagt til og de er så treg som sirupp at det er åpenbart at de er lagt til for å fylle inn spilletiden til 90 minutter. Hadde man speedet opp disse scenene til normal hastighet, hadde filmen endet opp på ca. 45-60 minutter, som hadde vært en langt mer passende spilletid.

Jeg har hatt en nøytral holdning når det gjelder RE-filmene, tatt de som grei og hjernedød underholdning, og klart å akseptere at vi aldri vil få en skikkelig RE-film som vil likne på spillene som vi fikk med «Silent Hill». Men dette her var grusomt i alle ledd. Blottet for alt som heter stemning, like glatt og ren som en barnerumpe, og like underholdende som å se en snegle som krysser hagen i slow-motion. Og joda, filmen slutter selvsagt med en åpen slutt sånn at vi kan glede oss til nok en RE-film som skal ha undertittelen «Retribution».

• Regi: Paul W.S. Anderson
• Skuespillere: Milla Jovoich, Ali Larter, Kim Coates, Shawn Roberts, Sergio Peris-Mencheta, Spencer Locke, Boris Kodjoe
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1220634/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Vi følger en middelaldrende og haltende mann som vimser rundt og dreper unge damer. To politibetjenter tar saken med å få tak i denne morderen. Det er handlingen til «Blood Feast», også kjent som den første splatterfilmen, som varer i 67 (lange) minutter.

Det er to ting filmen skal ha og det er at bildekvaliteten fra Something Weird Video ser ganske klart ut til å være en slik skrøpelig sak fra 1963 og filmen er meget blodig for sin tid. Men selv om man ser på denne filmen i historisk perspektiv, er den likevel så vanvittig inkompetent laget, drepende kjedelig og stemningsløs at man ikke vet hvor man skal begynne. Skuespillet er på bunnivå, stivt som fjell og så følelsesløst at det er bein umulig å bry seg et sekund om karakterene. Regien er like svak som en mygg uten vinger, stillestående med stusselige små kulisser som kunne vært hentet rett fra en Ed Wood-film, som slettes ikke skaper noe eye-candy, akkurat, mens musikken er så tonedøv og uinspirerende at den alene fikk meg til å sovne av under første visning. Det verste er at den looper gjennom hele filmen hvor det innimellom popper opp rare lyder som får soundtracket til å høres ut som om den rett og slett promper. Er det egentlig nødvendig å nevne mer..?

• Regi: Herschell Gordon Lewis
• Skuespillere: William Kerwin, Mal Arnold, Connie Mason, Lyn Bolton
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0056875/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

«Rubber» starter med en introduksjon med en kar kledd som en sheriff som forteller at filmen vi skal se nå er en homeage til filmer som ikke gir noe mening. Så befinner vi oss ute i California-ørkenen hvor et gummihjul halvdekket av sand, reiser seg og ruller av gårde. Hvor eller hva hjulet kommer fra, vet vi ikke, men alt vi får vite er at hjulet har telekinetiske krefter som kan sprenge i småbiter det som måtte komme i sin vei.

«Rubber», eller rettere sagt «Rubbish», er type film som hadde passet perfekt som en kortfilm på 15 minutter, men med en slik borte vekk-historie med null rom for utbrodering på 79 minutter og  som føles mer som to timer med karakterer som ikke hører hjemme foran kamera, blir det uutholdelig. Og det verste er at vi har et stilig DVD-cover som indikerer at vi får en skikkelig splatterfilm med et hissig hjul som meier ned alt i sin vei, men her er det lite splattermoro å spore når hjulet kun bruker telekinetiske evner! Hva er egentlig konseptet her, og for å ikke snakke om den elendige humoren? Ikke er det spennende, ikke er det gory. Ikke se denne filmen.

• Regi: Quentin Dupieux
• Skuespillere: Stephen Spinella, Jack Plotnick, Wings Hauser, Roxane Mesquida
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1646973/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Det lykkelig gifte paret Ethel (Kathleen Quinlan) og Bob Carter (Ted Levine) feirer sin bryllupsdag med gjennomreise i USA med hele familien med sin bobil. Selv begge hundene og pippippen er med for å feire denne begivenheten som får en bråstans da de entrer ørkenen i New Mexico. Etter en bensinpåfyll på en røten og falleferdig bensinstasjon, blir de tipset av en fordrukken og tvilsom bestyrer å ta til venstre ved hovedveien noen kilometer fremme for å ta en snarvei ut av ørkenen. Aldri et godt tegn. Dessverre er de dumme nok til å høre på ham og får en spikermatte slengt ute på veien som foråsaker at de kræsjer og haverer på et område som neppe er merket på kartet. For å ikke panikke helt drar pappa Bob, eller «Big Bob» som han kalles, og svigersønnen Doug (Aaron Stanford) i hver sin retning for å få skaffe hjelp, men kun Doug kommer tilbake på kveldingen. De er selvsagt ikke alene i området, og det er bare sekunder før en gjeng muterte galninger stormer bobilen for å slakte hele familien.

Franskmannen Alexandre Aja gjorde seg bemerket verden over med den brutale og friske 70-talls-hyllesten «Haute tension» i 2003, et startskudd som skulle bli den nye bølgen av «French Extreme Horror» som herjet videre utover 2000-tallet. Wes Craven likte filmen såpass godt at han hyrte Aja og manusforfatter Grégory Levasseur (som skrev manuset til «Haute tension») for å lage nyinnspillingen til hans egen film «The Hills Have Eyes» med helt frie tøyler. Siden har Aja holdt seg i USA og forstsatt med nyinnspillinger med «Mirrors» og «Piranha», noe som er litt synd, men i motsetning til de bleke og tannløse nyinnspillingene til Platinum Dunes og Michael Bay, har han på rekordtid skapt et eget uttrykk og er ikke redd for å gi publikumet det lille ekstra som er i grenseland for hva som er akseptert å vise på kino. Og sånt må man jo like.

Når det kommer til plottet, følges det på originalen tett på med noen egne vri på slutten. At vi ikke får se Michael Berryman her, som gjorde seg ikonisk i originalen med sitt autentiske monster-ytre, er en skuffelse, men likevel er det en ganske intens film man får servert her. Plottet i seg selv er ikke i nærheten av nyskapende da denne oppskriften med en gjeng uskyldige og sivile folk som roter seg inn i ingenmannsland og blir terrorisert av en gjeng sadistiske galninger, er blitt en egen klisjè. Det er bare å se på filmer som «Wrong Turn» (2003), «Wolf Creek» (2005), «Severance» (2006), «Rovdyr» (2008), «Snarveien» (2009), også videre som kom på rekke og rad det siste tiåret som er så like at de kunne vært samme film. Derfor kunne dette blitt en ganske så forglemmelig utvannet og tam nyinnspilling som kunne sklidd rett i glemmeboken, men grunnen til at «The Hills Have Eyes» fungerer så bra er at Alexandre Aja er en jævlig god regissør og 110 % dedikert til en sjanger han har peiling på imens han spytter PG-13 rett i fleisen og gir horrorfansen det de vil ha, som andre pysete aktører i Hollywood ikke engang tør å tenke på. Derfor er det ekstra moro å se denne franskmannen tråkke enda lengre i hans siste film «Piranha», som også bør ses.

På den tekniske delen er det ikke noe å sette fingeren på. Regien er stilfull hele veien gjennom med spreke kameraføringer som krydrer bra på den fandenivoldske stemningen i et grusomt ørkenmiljø som gradvis bygger seg opp med gufne mutanter og skuespillet er habilt fra alle involverte. Slutten kan virke noe overheroisk med et musikkbruk som blir småkomisk og malplassert i forhold til resten, men som ren skrekkfilm i sin helhet, fungerer det utmerket og er en av de langt bedre nyinnspillingene som ellers spydde ut på 2000-tallet. Anbefaler også med samme å sjekke ut originalen til Wes Craven fra 1977 som heller ikke er så verst.

• Regi: Alexandre Aja
• Skuespillere: Aaron Stanford, Kathleen Quinlan, Vinessa Shaw, Emilie de Ravin, Dan Byrd, Tom Bower, Billy Drago, Robert Joy, Ted Levine
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0454841/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Ungjenten Laura skal pusse opp et stort, shabby hus midt ute i ingenmannsland sammen med sin far. Så snart de entrer huset, begynner skumle ting å se. Rare lyder kommer fra etasjen over og far går opp for å se hva som er på ferde, men kommer ikke tilbake. Laura blir innestengt i huset og finner deretter faren sin drept i et av rommene. Kampen om å overleve fra hva det enn måtte være som er ute og går, har så begynt.

Plottet i denne spanske skrekkisen er løst basert på sanne hendelser som skjedde på 40-tallet i en liten landsby i sør-Amerika. Men det som gjør  filmen mer interessant er at den er spilt inn uten noe kutt. Her følger det håndholdte kameraet i ett fra start til slutt som setter en mer realistisk tone over det hele. En ganske slitsom og krevende innspilling, kan man tenke seg, og skuespiller Florencia Colucci som spiller stakkars Laura, skal ha kudos for troverdig skuespill hele veien gjennom. Stemningen er tykk og flere scener er gufne, men nedturen er en utspilt og klisjefylt twist som ødelegger mye. Det setter dessverre en likegyldig bismak som ikke utgjør den store gjensynsverdien.

• Regi: Gustavo Hernández
• Skuespillere: Florencia Colucci, Abel Tripaldi, Gustavo Alonso, María Salazar
• Originaltittel: La casa muda
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1646973/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Vi befinner oss i en mørk bar i Hollywood på 50-tallet hvor den unge skuespillerinnen Scarlett May sliter med å få sin drømmerolle og drukner seg i sine sorger med onkel martini. En ung mann som kaller seg regissør plukker henne opp og tilbyr henne å prøvespille for hans nye film, og tar henne med til et stort mørkt rom med en stol og et kamera. Imens kamera ruller blir Scarlett hugget i småbiter. Morderen blir aldri tatt og saken forsvinner i mengden som de mange «Hollywood-mysteriene».

Så hopper vi i nåtid hvor vi blir introdusert for skrekkfilmelskeren Adam Waltz (Edward Furlong) som vimser rundt i Hollywood og gjerne vil prøve seg som skuespiller. Så heldig som han er vinner han en statistrolle i en B-film, finsansiert at sleipingen Connor Pritchett (Lance Henriksen) , som har produsert en rekke billige søppelfilmer som ikke har fått en eneste god kritikk. Vel, sånn går det når man starter en innspilling før man har begynt på manus. Men så begynner det å skje drap på filmsettet med en maskert gærning (som prøver å likne på en dragqueen-utgave av Leatherface), som lenker tilbake til det uoppklarte drapet på Scarlett May. Deretter hives vi innpå en svært rotete og ulogisk who-dunnit historie hvor så og si ingenting henger på grep.

«Dark Reel» er en type film med en handling som kunne blitt oppsummert på en X-Files-episode på tre kvarter. I såfall hadde det vært en jævlig dårlig episode. Men her er det hele en time og femti minutter man skal holde ut. Og det er femti minutter for mye som er svært krevende å slite seg gjennom uten å trykke på fast-forward-knappen. Historien, hvis det i det hele tatt kan kalles for en, er rotete fortalt med langdryge og drepende kjedelige scener og verre sideplotter som ikke har noe som helst driv, karakterer man ikke bryr seg et døyt om, og selv stakkars Lance Henriksen, som er den eneste ålreite skuespilleren man kan trekke fram her, stinker. Hva som fikk ham til å være med på dette dødfødte filmprosjektet, kan man spørre seg. Filmen stinker like mye som de møkkafilmene han liksom finansierer i denne med en morder som er så dårlig gjennomført at det ikke er morsomt engang. I hovedrollen finner vi bråkebøtta Edward Furlong som ikke har vært med i en eneste god film siden «American History X» (?), og her gjør han ikke store prestasjonen med sitt konstante bakrustryne. Mannen ser ut som han kunne trenge samarin og to paracet i hver scene han dukker opp i.

Ironisk nok handler dette om noen som lager en dårlig film og forsøker å gjøre en slags komedie ut av det med karakterer som overspiller, gjør rare replikker som gir null mening og oppfører seg som alt annet enn normale folk, men humoren treffer ikke hos meg. Vitsene er like dårlige som en norsk sitcom av Tore Ryen og man kan ikke annet enn å bli flau på skuespillernes vegne. Som spiker på kisten får vi en tafatt twist som ikke er gjennomført i det hele tatt slik at man bare sier til seg selv: «jaha, det var ham? Hvem var nå han der igjen..? Akk, hvem faen bryr seg, for nå er denne skjitfilmen endelig ferdig..»

• Regi: Josh Eisenstadt
• Skuespillere: Lance Henriksen, Daniel Wisler, Edward Furlong, Tiffany Shepis
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0883398/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

«Psalm 21″ er en slags psykologisk thriller om en ung prest som lider av mareritt om sin døde mor. En dag får han beskjeden om at hans far, som også er prest, har omkommet i en drukningsulykke. Han drar deretter opp til skogene i nord-Sverige for å finne årsaken til farens død, en reise som utvikler seg til en komplett rotete og uklar historie som mister flyten like kjapt som en full Boris Yeltsin på den røde løper.

Denne svenske filmen skal ha kudos for habilt kameraarbeid og det Bernard Herrmann-aktige soundtracket, men når cirka 90 prosent av  dialogene går  igjennom kryptiske sitater fra bibelen, en historie som overhodet ikke henger på grep, og enda mer trøttende bibel-prat som har tenkt å holde på i en evighet, blir det svært lite underholdning å finne her. Dette er verken engasjerende, underholdende, spennende eller et spor skummelt. Dårlig CGI-sminke som er toppen av latskap, forutsigbare skvettescener, og to-tre twister som snubler oppå hverandre, er desto verre. En forglemmelig suppe som ikke er verdt bryet.

• Regi: Fredrik Hiller
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1322355/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
  

En morder med en verktøykasse vandrer rundt i et boligkompleks, bryter seg inn i leilighetene og dreper den ene etter den andre med sine verktøyredskaper, alt fra hammer til spikerpistol. Da han kidnapper en av beboerne, settes jakten på å finne denne morderen og den forsvunnede.

Dette er altså handlingen til «The Toolbox Murders», en slasher/explotation-film fra 70-tallet som er regnet som en legendarisk klassiker, en direkte suspens- og tannløs møkkafilm som overhodet ikke fortjener den slags status, eller å få vise sin eksistens på DVD i det hele tatt. Det verre er at filmer som dette havner på den oppskrytte Video-nasty-lista, og vips, så er filmen  en klassiker. Video-nasty meg i rævva!

Filmen velger å gå rett på sak uten noe som helst oppbygging med hele fire drap på under 20 minutter hvor denne morderen går fra det ene offeret etter det andre, og det er skremmende nok kun i disse 20 minuttene hvor slasher/exploitation-elementene ligger.  Vel, legg på litt pupper og kjønnshår krydret med litt blod, så har du exploitation. Men  drapscenene er langt ifra oppfinnsomme som gjør denne sekvensen til et heller likegydlig kapittel. Etter det første drapet drar morderen en finnlandshette skjevt over hodet uten at det skjuler fjeset godt nok til at man ser i neste akt at det er boligkompleksets bestyrer som er ute og herjer. Au, da.. Dette er ikke akkurat Hitchcock, for å si det sånn.

Jeg spoiler fint lite med at morderen viser sitt sanne ansikt i filmens midtparti, spilt av Cameron Mitchell. Og han gjør heller ikke mye for å gjøre denne sovepillen mindre slående. Hans prestasjon er direkte livløs, har ikke et snev av karisma og er den type skuespiller som man kunne tro var dradd rett ut fra en såpeopera. Og det verre er at han har en haug med trøttende monologer som varer i en evighet, og de er drepende kjedelig å høre på. Men det som er litt morsomt er at han sovner midt under en annen monologscene som gir inntrykk av at han kjeder seg like mye som seeren. Man skulle ønske han heller kjedet seg selv til døde slik at filmen endelig kunne blitt ferdig.

Det er null karakterer å finne her, både stemning og nerve er helt borte vekk, regien er anonym og pregløs så det holder, og filmen bommer også stygt på suspensen når man vet etter de første 15-20 minuttene hvem morderen er. Så da kan man spørre seg hvorfor i helvete filmen kaster bort tiden vår på et drygt, substansløs og totalt uspennende whodunit-mysterium som er like spennende som en episode av Scooby Doo. Og et like meningsløst sideplott med to unge menn som ikke tilføyer saken noe mer, gjør ikke akkurat susen heller. Noen greie effekter i de 15 første minuttene er å nevne, ellers er resultatet såpass tannløst, møkk kjedelig, uspennende, langdrygt og så tilbakestående at jeg ser heller «Manos: The Hands of Fate» tre ganger på rad enn å lide meg igjennom denne sovepillen igjen.

• Regi: Dennis Donnelly
• Skuespillere: Cameron Mitchell, Pamelyn Ferdin, Wesley Eure, Nicolas Beauvy
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0078405/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle