Vi befinner oss i en storbys forsøplete gater i et klart tiår hvor både klær og hårfrisyrer er urtypiske for perioden – velkommen til 80-tallet. Blant folkemengden finner man den livlige jentejengen, ledet av Brenda (Linda Blair), men festen får en stopper da jentene blir utsatt for en gjeng pøbler som voldtar den døvstumme Heather (Linnea Quigley) og dreper Francine (Lisa Freeman). At gjengen deretter går fri i gatene, finner ikke Brenda seg i, og sporer de opp en etter en for å ta sin hevn.

Blander man «Class of 1984″ med «Death Wish 3″ så har man rape/revenge-flicken «Savage Streets». Filmen følger formelen fint med en enkel historie man ikke trenger mange hjernecellene for å følge med, men det som gjør filmen riktig  så underholdende er den herlige og dampende 80-talls stemningen som gjennomsyrer filmen med ei dødelig sexy Linda Blair i fronten som utfyller rollen sin bra. Men resultatet serverer ikke helt optimalt da den obligatoriske hevnesekvensen blir litt vel tannløs og holder mye tilbake med en unødvendig «katt og mus»-scene som her blir både langdrygt og kjedelig. Likevel er dette en fin film i sin sjanger selv om sluttpartiet kunne vært mer råere.

• Regi: Danny Steinmann
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0088044/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
  

Sommeren 1958 i en stille forstad i USA. Blant naboene finner man The Chandlers som består av tanten Ruth, et par nevøer, og to adopterte jenter som mistet foreldrene sine i en bilulykke. Men denne tanten Ruth viser seg straks å være ei iskald, sprøyte gal sadist med ikke annet imellom ørene enn rein skjær ondskap. Den 12 år gamle David blir venner med denne familien og får god kontakt med eldstejenten Megan, ei smått tilbakestående stakkar som lever under strenge regler av tanten, og forelsker seg i henne. Men romansen blir kort da tanten binder Megan fast i kjelleren og oppfordrer nevøene til å kle av henne, torturere henne, voldta henne og utsette henne for alt mulig fandenivoldskhet. Bare sånn uten videre. Opp i alt dette blir David et maktesløst vitne.

«The Girl Next Door» har vært litt småhypet en stund nå og med sitatet «The First authentically shocking american film I’ve ever seen since Henry: Portrait of a Serial Killer» klint på coveret, signert Stephen King, så blir man jo litt nysgjerrig på å se hva slags faenskap dette egentlig er.

Filmen er basert på boka med samme navn av Jack Ketchum som er veldig løst basert på den sanne historien om Sylvia Likens som ble torturert til døde av Gertrude Baniszewski i 1965. Her er både navn og tiår endret og historien i seg selv er både en trist og rørerende sak, men dessverre klarer ikke de hele tre manusforfatterne som er ansvarlig for historien her og regissør Gregory Wilson å fastsette det særlig godt på film. Selv om det tekniske ikke er mye å klage over, er det noe falskt med hele greia og skuespillet er til tider svært stivt, spesielt av Blanche Baker, som spiller vår gale tante Ruth. Historien er svært uengasjerende fortalt med lite rom for karakterutvikling, noe som gjør tortursekvensen kun til et likegyldig kapittel da det ikke er lett å føle maksimalt sympati for en person som blir fremstilt som en pappfigur.

En annen sak som trekker ned betraktelig, er mangel på troverdighet. Det er også en god del logiske brister her som ikke hører hjemme i en slik historie. Selv om David, som forelsker seg i Meg, og er den normale karakteren seeren skal relatere til, er helt klar over hva Meg blir utsatt for, stikker han gjerne innom for å besøke henne i kjelleren hvor hun forfaller. Og det uten å prøve å tilkalle den nærmeste politi for å sette en stopper for elendigheten? Beklager, men denne idiotien kjøper man ikke. Sperr heller David inne bak gitter sammen med resten av Ruth-klanen, vær så snill. Opp i det hele serverer filmen flere liksom-rørende scener som har null effektivitet, men blir heller både langdrygt og kjedelig når innpakningen ellers mangler det som skal til. Som finale får vi en såpass rushet antiklimaks at man bare spør seg deretter: «Jaha, det var det, liksom?»

• Regi: Gregory Wilson
• Skuespillere: William Atherton, Blythe Auffarth, Blanche Baker, Kevin Chamberlin, Dean Faulkenberry, Gabrielle Howarth, Benjamin Ross Kaplan, Spenser Leigh, Daniel Manche.
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0830558/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
• Denne anmeldelsen er også publisert på skrekkfilm.com

Predikanten og eksorsisten Cotton Marcus er en eksentrisk skrue som flyr rundt og faker hver djevelutdrivelse han utfører med skjulte lydeffekter og litt av hvert for å overbevise at det verken finnes demoner, at religiøse fanatikere kun er en gjeng overtroiske tullinger, og understreker at ekte eksorsisme aldri er blitt utført. Alenefaren Louis Sweetzer er overbevist om at en demon har tatt bo i hans datter, og Cotton bruker da anledningen for å avsløre sannheten om eksorsisme under seansen med et filmcrew til stede. Men joda, du rettet riktig – denne jenta viser seg å være besatt av en demon på ordentlig. Auda…så hva gjør man nå, du?

I falsk dokustil, som vi har sett en del ganger nå, får vi servert et plott som faktisk ikke er så verst. Dette er slettes ingen ny «The Exorcist», eller Emily Rose, men en artig og spennende vri på det hele som fungerer stort sett igjennom hele filmen med overraskende gode skuespillere som gjør jobben sin. Dessverre er det slutten som trekker grassalt ned som både er antiklimaks, forhastende og svært malplassert. Ellers er dette god popcornunderholdning som gjør seg fint på en dau onsdagskveld.

• Regi: Daniel Stamm
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1320244/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
  

På 70-tallet flyttet ekteparet Jack og Janet Smurl, en lykkelig middelklassefamilie, til et stort hus i West Pittston, Pennsylvania sammen med Jacks foreldre som bodde i den ene delen av huset. Husets frue og hjemmemor, Janet, er den første til å oppleve rare ting i huset som skumle lyder som kun hun hører, moren som roper etter henne selv når hun er helt alene i huset og en mørk, guffen skikkelse som viser seg foran henne en dag da hun gjør husarbeid. I kjent stil blir Janet mer og mer psykisk nedbrutt av opplevelsene mens den skeptiske Jack som stort sett er på jobb ikke tror et ord på henne, helt til en natt han får oppleve noe av de samme tingene selv. Moren til Janet opplever også skumle ting som å høre Janet og Jack krangle høylytt med den groveste språkbruk selv når Jack er på jobb. Hendelsene ser ikke ut til å gi seg og til det punktet det hele begynner å virke på barna og utvikler seg langt mer aggressivt, oppsøker de et par prester som tydeligvis nekter å tro på ekte demoner og råder heller familien å komme seg til en familieterapeut. I ren desperasjon oppsøker Janet de profilerte paranormale etterforskerne Ed og Lorraine Warren, som har en lang erfaring bak seg med å gjøre hus rene for den slags. Krigen mot det paranormale og ukjente har så begynt.

«The Haunted» er basert på sanne hendelser som denne Smurl-familien opplevde fra 1979 til 1989. Borte i USA er denne en av de mer kjente og omfattende spøkelses/demon-sakene i landet sammen med blant annet Connecticut-hendelsen (bedre kjent som “A Haunting in Connecticut”) til Amityville-saken hvor de nevnte Ed og Lorraine Warren var innblandet i alle disse. Huset til denne familien var hjemsøkt av tre spøkelser som var ganske harmløse, men ble holdt fanget av en demon som var langt ifra harmløs. Ingen visste hvem denne demonen var og hvorfor den var ute etter akkurat denne familien, men Warren-paret antok at det var mye negativ energi i huset da Smurl slet med dårlig økonomi og en svigermor med veldig dårlig hjerte, og brukte all denne energien på å gjøre husets frue, Janet, alvorlig paranoid mot ektemannen og ødelegge familien. Saken fikk etterhvert stort fokus i media, faktisk i så stor grad at huset deres ble omringet av et hav av innpåslitne og masete journalister, nyhetsreportere til rent nysgjerrige naboer som gjerne ville se disse spøkelsene dag og natt til hjemsøkingen ga seg i 1989. Om denne hendelsen var en stor forseggjort spøk eller virkelig skjedde, debatteres fremdeles i dag.

Denne filmatiseringen av hendelsene er basert på boka “The Haunted: The True Story of One Family’s Nightmares”, skrevet av Robert Curran, Ed Warren og Lorraine Warren, og Smurl-ekteparet. Historien skal følge boka ganske tett på. Men da selve saken ikke er den mest ukjente, er denne TV-filmen ganske obskur som ikke er sett av veldig mange, verken her til lands eller andre steder. Ganske synd, for til TV-produksjon å være er denne ganske forseggjort gjennomført, selv om den har sine feil som kunne vært unngått. Først og fremst er manuset habilt skrevet med dyktige skuespillere som utfyller hverandre ganske bra, spesielt da Sally Kirkland som den nevrotiske og livredde husmoren, og Jeffrey DeMunn i rollen som Jack som også får gjennomgå litt av hvert i huset, alt fra å bli paralysert under nattesøvnene til å bli voldtatt av demonen (jeg kommer tilbake til akkurat denne scenen). Filmen har en seriøs tone over seg som hovedsaklig spiller på det psykologiske, det vi ikke ser ved hjelp av skremmende lydspor som virkelig klarte å kravle under huden min og gi ståpels på enkelte områder. Dette er snakk om svært enkle scener som ikke viser noe som helst, men likevel skikkelig creepy. I likhet med «Paranormal Activity» er det en del soveromsscener her hvor ekteparet er i deres mest sårbare tilstand, og disse scenene er ganske gufne.

I følge boka ble Jack Smurl angrepet og voldtatt av denne demonen i stua da han var alene. Den sekvensen er med her, en scene som filmen hadde klart seg veldig fint uten og heller overlatt saken til seerens fantasi. Denne scenen er utrolig malplassert og fjollete gjennomført som knuser en del av troverdigheten og den seriøse tonen filmen ellers klarer å få frem. Her er det tilsatt både rosa lyssetting og røykmaskin under hele scenen mens demonen skifter utseende fra ei ung dame med et sadistisk glis til stygge, feite og latterlige middelaldrende kvinnfolk som ser ut som en miks av troll og de damene som Jokke støter på i tegneserien Pondus (!). Nei, jeg kødder ikke. Tre ord kan vel beskrive scenen pent best: Cheesy as hell. Spol gjerne over for her er det ingenting å gå glipp av med mindre du vil få deg et flir.

Mitt første møte med denne filmen var på tidlig 90-tallet da den ble vist på TV3 under tittelen «Hjemsøkt av djevelen». Nattesøvnen var deretter ødelagt for en ukes tid, og dette er fremdeles en av de skumleste filmene jeg har sett. Jeg har søkt både høyt og lavt, i mange år, men nei, filmen finnes ikke på DVD, og er helt umulig å oppdrive på VHS. Til slutt fant samboeren min en fin bootleg-utgivelse som filmen er anmeldt ut ifra, men om filmen vil få en ordentlig DVD-utgivelse, er heller tvilsomt. Vi kan da alltids håpe for tiltross for sine små sure oppstøt er dette likevel god spøkelsesfull grøss som vil falle i smak til oss som liker slikt materiale av den gammeldagse oppskriften, og kan settes i samme hylle som «The Changeling», «The Entity», «The Woman in Black» og den nevnte «Paranormal Activity».

• Regi: Robert Mandel
• Skuespillere: Sally Kirkland, Jeffrey DeMunn, Louise Latham, George Wallace, Joyce Van Patten, William O’Connell, Stephen Markle, Diane Baker
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0102007/
• Også kjent som: Hjemsøkt av Djevelen
  
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
• Denne anmeldelsen er også publisert på skrekkfilm.com

Et romfartøy raser i rommet og styrter rett i redneck-county på jorda. Ut av den kommer en sint og monsteraktig skikkelse med en laserpistol som har kun et mål: drepe og spise alle mennesker han kommer borti. Det er nå opp til to middelaldrende sheriffer å knerte dette nattmonsteret.

«Nightbeast», eller rettere sagt «Crapbeast», er en av de nullbudsjett skrekkrullene som man finner Troma-logoen på. Og da vet man jo omtrent hva man får når det gjelder kvalitet. Undertegnende har vært nysgjerrig på denne en stund, men dessverre er traileren mer underholdende enn selve filmen. Historien, som knapt synes, rotes vekk i totalt surrete og uinteressante sideplotter som ikke driver noe som helst videre. Filmen prøver å kjøre en seriøs tone, men de inkompetente karakterene, spesielt sheriffene, lurer ingen. Det er litt å flire av, men langt mer å kjede seg av.  Småguffent monster trekker opp, men ikke stort mer å nevne.

• Regi: Don Dohler
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0086013/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
  

Vi befinner oss på et privat sinnsykehus der sykepleieren Dr. Stewens ikke tror på det tradisjonelle «lege/pasient»-forholdet. Så istedenfor å lenke dem til sengen og sperre dem inne på rommene sine, går de helt helt fritt og gjør akkurat hva de vil for å skape et mer «one big happy family»-miljø. Og her finner vi alt slags mulige galninger med blant annet ei dypt forstyrret voksen dame som behandler en dokke som om den var et virkelig barn til ei ung sprutgal nymfoman som går helt bananas hvis hvert mannfolk hun møter ikke elsker henne. Så klok som denne Dr. Stevens er oppfordrer han en av de farligste pasientene til å hogge vilt på en trestamme med en øks. Hva som skjer i neste øyeblikk, kan man gjette seg selv. Han hugger ned Dr. Stewens, selvfølgelig, og samtidig går en annen pasient løs på husets eneste sykesøster med en koffert. Den arrogante sjefen for dette galehuset, Dr. Geraldine S. Masters, tar null lærdom av dette og velger å overse hele situasjonen. Hun ansetter straks den unge sykepleieren Charlotte Beale som skal ta over Dr. Stewens stilling. Og her har vi de eneste ansatte på dette huset. Ingen resepsjonist, ingen vakter, ingen vaktmester, ingen renholdere. Kun sjefen og denne sykesøsteren. Man burde allerede skjønne tegningen med at det er noe muffens med dette stedet. Hun sover vegg til vegg med pasientene og støter på den eldste kvinnelige pasienten på huset da hun skal ta et dobesøk som råder henne til å komme seg vekk så fort som mulig. Hører hun på henne? Selvfølgelig ikke. Men det burde hun, for ikke så lenge etter våkner denne stakkars pasienten med tungen sin kappet av.

«Don’t Look In the Basement» er en av de to kjente lurvete, lavbudsjett Drive-In-rullene til regissør S.F. Brownrigg (eller så «kjente» de kan bli i undergrunnen). Den andre han er kjent for er «Don’t Open the Door» som ble laget to år etter denne. Denne filmen er de med flere alternative titler som «Death Ward #13″, «Don’t Go in the Basement «og videotittelen «Don’t Look in the Basement», mens den offisielle tittelen er «The Forgotten». Sistnevnte er kanskje den mest passende tittelen da denne haltende, dritkjedelige og smakløse suppa ikke er noe stort å huske i det hele tatt. Men jeg vet ikke hva som er verst her, om filmen stinker eller om coveret på en av DVD-utgivelsene lyver med å si «From the makers of The Last House on the Left» og attpåtil stjele dens kjente tagline. I motsetning til «Don’t Look in the Basement» er «The Last House on the Left» en klassiker, om ikke et mesterverk i forskjell, som ikke burde assosieres med denne på noen som helst måte.

Det er litt synd å si at den mest underholdende delen med denne filmen, er menydesignet på DVD-en. Filmen velger likevel å gå rett på sak i åpningscenen med å servere oss hele to drap: øksemordet på Dr. Stewens, som vi har glemt rett etterpå, og en scene hvor en av pasientene dreper husets sykesøster med en koffert. Men disse drapscenene er ikke gjennomført i det hele tatt som verken er noe å gi applaus for eller smile sadistisk av. I en annen øksedrapscene ser vi ikke verken en blodskvett eller en skramme på offeret, og det burde snakke for seg selv hvor slapt gjennomført denne saken er. Filmen prøver også å spille på det psykologiske siden vi befinner oss på sinnsykehus, naturligvis, men feiler så det griner.

Når vi tar en titt på skuespillet, er den delen den eneste saken å si noe som helst positivt om. Flere gjør jobben sin med en viss innlevelse slik at det ikke er vanskelig å få oss til å tro at vi er på et galehus, men filmen er like langtekkelig som å springe en to-mil på kvikksand og drepende kjedelig med et driv med null krutt. Det er masse dialogscener her, og de er langt ifra interessante. Regien er slapp med ekstrem close-ups som kun ser idiotisk ut og musikken så malplassert og trøttende å høre på at den gjør flere scener ekstra krevende å slite seg igjennom. Den siste halvtimen er et eneste rot hvor scenene haster seg sånn til slutten at de kun snubler oppå hverandre med et klimaks som ikke gjør stort for å prøve å mette publikum. Litt blodskvett her og der, men noe annet er bare å glemme. Og der var filmen endelig slutt, ja. Takk og lov.

• Regi: S.F. Brownrigg
• Skuspillere: Bill McGhee, Jessie Lee Fulton, Robert Drac, Harryette Warrenup
• Originaltittel: The Forgotten
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0069994/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
• Denne anmeldelsen er også publisert på skrekkfilm.com

Hva skal man si om en film hvor Gud er blitt myrdet og jorda er blitt til en grå og livløs underverden der Gud’s energi er blitt frigjort og forvandlet alle mennesker til profeter og guddommelige? Vel, resultatet er en kompromissløs art-house-grøsser der tre kappekledde kvinner skal bestige et digert industribygg hvor Gud’s morder skal befinne seg, og gjøre kål på ham/hun/eller hva det måtte være. Mange har prøvd å komme på toppen for å ta denne morderen, men problemet er at dess lenger oppe man kommer, eldes man ti gange raskere til man blir så svak at man like gjerne kunne prøvd å bestige disse trappene i sin livs verste bakrus. Og hvis ikke det var nok ender man å rive ut øyeeplene med sine egne hender. Ikke en lett sak, med andre ord.

Dette er den kanadiske undergrunnsregissøren Karim Hussain’s andre langfilm etter tre kortfilmer og den hissige debutfilmen «Subconscious Cruelty» i 1999. Hussain er av mange blitt regnet som den nye David Lynch og David Cronenberg, en ambisiøs ung mann som slettes ikke er redd for å gå sine egne veier, provosere og lage filmene sine på sin helt egne premisser langt unna det mainstreame. Slike holdninger står det jo respekt av, men om filmene hans er gode, er en annen sak. «Ascension» ble laget i 2002, men ble ikke sett av noen før den fikk sin distribusjon i 2009 da det danske selskapet Another World Entertainment plukket opp filmen og slapp den ut på markedet. Til dags dato har ingen turt å slippe den ut i USA.

Dette er ingen lett film å forholde seg til. Filmen varer i 103 minutter med en handling som spinner rundt tre kvinner som går sakte opp en bygning. Den ene er til og med høygravid som venter på at vannet skal gå hvert øyeblikk. I hver etasje tar de seg en sittepause hvor de serverer kvasifilosofiske dialoger som varer i en evighet. Og der har du hele filmen. Slik fortsetter det til de kommer til toppen. I lengden blir ikke dette så veldig engasjerende. Så hvis du liker gåing, trapper og kryptiske dialoger som setter langt mer spørsmål enn svar til det begynner å svi i hodet, så kan det hende at dette er en film du vil sette mer pris og engasjement på enn undertegnede. Dette er en svært særegen og blytung film, alt annet enn mainstream og slettes ingen film man setter på under et forschpeil, for å si det enkelt. Og selv om Karim Hussain har fått sin fanbase der ute, er det likevel et fåtall som virkelig vil like denne filmen.

Når det gjelder den visuelle delen, har filmen sine interresante øyeblikk. Karim Hussain som også står for kinematografien her, får frem en svært tung, kald og til tider en grusom stemning akkopagnert med et dystert lydspor igjennom hele filmen som er vanskelig å ikke like. Rent teknisk er det også stødig håndtverk bak som kompetent lyssetting og kreativt bruk av perspektiver og kameraføring. Men allerede etter de første ti minuttene understrekes det at denne filmen er slettes ikke laget for å underholde, men å få seeren til å tenke, gruble seg ihjel og til slutt komme opp med sin egen konklusjon.  Og mye tenking blir det da det sannelig ikke er lett å skjønne hva Karim Hussain ønsker å fortelle oss med «Ascension». Slikt materiale blir som regel hit and miss mens andre vil la seg engasjere, flere kjede seg til døde, og ramle av lasset etter de første tjue minuttene. Hos meg havner det midt imellom. Interessant å få sett, men ikke den enkleste filmen å anbefale.

• Regi: Karim Hussain
• Skuespillere: Marie-Josée Croze, Barbara Ulrich, Ilona Elkin
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0297745/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle

Den første «Demons» fra -85 var jævlig bra, mens denne er bare jævlig dårlig. Plottet snakker for seg selv: Vi befinner oss i en blokk med mange leiligheter hvor et par dater i den ene etasjen og en bursdagsfest holdes i den andre. Bursdagsbarnet er en sytende drittunge som stopper hele festen og stenger seg inne på rommet sitt for å se skrekkfilm. Demonen/zombien på skrekkfilmen kommer deretter ut av TV-skjermen og besetter henne og smitter så resten av blokka.

Hva skal man si? Filmen har bevart de gode og fantasifulle effektene fra forgjengeren, men det samme kan ikke sies om dette idiotiske plottet som hvem som helst kunne skrevet bedre. Dette er så rotete, uengasjerende, fantasiløst og masete at flere partier blir et slit å komme seg igjennom. Dario Argento er både produsent og står for historien her mens hele fire stykker er ansvarlig  for manuset, og hva som måtte foregå oppe i hodet deres da de trodde dette ville bli et godt resultat, må fuglene vite. Se heller den første en gang til og la denne stinkeren ligge på søppeldynga hvor den hører hjemme.

• Regi: Lamberto Bava
• Originaltittel: Dèmoni 2: L’incubo ritorna
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0090930/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle
  

B-filmprodusent Roger Corman er ikke mest kjent for å stå bak kvalitetsfilmer, men graver man litt dypere i arkivet og tar en titt på de eldre verkene hans, er det likevel noen juveler å finne, som for eksempel «House of Usher». Filmen er basert på Edgar Allan Poe’s gotiske historie om den unge mannen Philip som drar til House of Usher for å plukke opp sin vakre forlovede Madeline. Det skulle ikke bli så lett når hennes bror Roderick (Vincent Price), som ikke ser ut til å være helt god i  toppetasjen, ikke vil at søsteren skal forlate huset da familien er rammet av en forbannelse som drev deres forfedre til galskap. Kanskje en større grunn til å få Madeline ut av huset i fanden til fart, hvor lett det nå skulle bli.

En flott visuell godis, dette, med masse fet stemning i nesten samme gate som de gamle Hammer Horror-filmene, flott set-design som setter den gotiske feelen godt på plass, stø regi av Roger Corman, og en herlig, sprøyte gal Vincent Price i hovedrollen som stjeler nesten hver scene. Noen effekter mot slutten skriker utdatert som i dag ser mer komiske ut, men ellers er dette en velsmakende klassiker som har holdt seg fint.

• Regi: Roger Corman
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0053925/
• Anmeldt av: Tom Richard Tokle