«Paranormal Activity», Oren Peli’s mer eller mindre suksessfulle dypdykk inn i det overnaturlige, gjorde opp ild i buksa hos flere regissører som tydeligvis følte de måtte slenge seg på samme tog. Først ute var det velkjente plagiat-filmselskapet «Asylum» på holdeplassen, med sin «Paranormal Entity», regissert av Shane Van Dyke. Senere ville til og med Japanerne være med på reisen, og kom med sin «Paranormal Activity 2: Tokyo Night» av Toshikazu Nagae, som på sett og vis både er en slags tributt og en selvlaget «oppfølger» til filmen. Men hvordan klarer disse filmene å stå på egne ben? Har de noe brukbart å tilby? Vi har tatt en titt på disse tre filmene og presenterer her en gjennomgang og sammenlikning.

PARANORMAL ACTIVITY (2007)

Selv om det skulle ta noen år før Oren Peli’s skrekkfilm fikk noe oppmerksomhet (den ble laget i 2007, men havnet ikke på kino før i 2009), ble den en av årets mest suksessfulle grøssere. Vi følger det unge paret Katie og Micah som opplever rare ting i hjemmet, og bestemmer seg for å sette opp kamera som fanger alt som eventuelt skulle skje mens de sover. De finner raskt ut at det er overnaturlige krefter på ferde, noe som bare gjør Micah mer nysgjerrig, mens Katie helst vil la hele greia ligge.

«Paranormal Activity» klarer å holde på uhyggen hele filmen igjennom, og den «hjemmelagde» kvaliteten med to skuespillere som ser ut som to helt vanlige mennesker (og ikke botox-sprøyta Hollywood-skuespillere) gjør det hele destod mer troverdig. Den klarer å skremme med egentlig svært lite, og det gamle uttrykket «less is more» gjør seg ganske godt her. Det skal ikke alltid så mye til.

Se forøvrig Skrekkmania’s anmeldelse av filmen her: Paranormal Activity anmeldelse

PARANORMAL ENTITY (2009)

«Paranormal Entity» kom samme år som «Paranormal Activity» kom på kino, og er laget av filmselskapet «Asylum». Dette er et filmselskap som hele tiden lager «sin» versjon av kjente blockbustere. De står bl.a. bak titler som «Transmorphers», «Snakes on a train», «The day the Earth stopped», osv. Med andre ord: et filmselskap man ikke skal ta spesielt alvorlig, og heller ikke forvente noe minneverdig av, bortsett fra kanskje en god latter?

«Paranormal entity» er foreløpig den eneste «Asylum»-filmen jeg har sjekka ut. Men jeg skal være ærlig og innrømme at, rip-off til tross, så er den langt ifra så ille som jeg hadde forventet. Den klarer å spinne litt rundt sin egen historie: her følger vi en gutt som bor sammen med sin mor og søster. Søsteren blir plaget av forstyrrelser om natten, og broren begynner å filme hva som skjer. Samme konsept, med en litt annen vri. Den hadde faktisk noen smågufne scener og klarte å finne på et par nye ting, men det er klart: den kommer selvsagt ikke opp til PA’s nivå.

PARANORMAL ACTIVITY 2: TOKYO NIGHT (2010)

Ja, så har vi jo denne her da. 2′eren i denne tittelen må altså ikke forveksles med å være en oppfølger til originalen – dette er en «liksom» oppfølger til originalen (PA har jo sin egen PA2 som ikke har noe med denne å gjøre).

Regissert av Toshikazu Nagae blir altså denne en slags Japansk «Paranormal Activity». Når amerikanerne gang på gang har laget remake av japanske og asiatiske skrekkfilmer, burde det jo omsider bli deres tur til å gjøre det samme, ikke sant? Vel. Historien dreier seg om at studinen Haruka kommer hjem fra USA til Japan etter en ulykke som brakk begge beina hennes og har ført til at hun må tilbringe en god stund i rullestol fremover. Ulykken ble forårsaket av at hun kjørte på Katie (fra originalen) og at Haruka dermed tok med seg det paranormale hjem til Japan.

Dessverre klarer ikke filmen å finne på noe nytt, det er ikke noen skikkelige gufs her, og det hele ender opp med å bli kjedelig. Det blir aldri forklart noe mer om demonen/spøkelset annet enn at det måtte ha fulgt henne fra USA til Japan, og det bygger seg aldri opp. Istedenfor å lage noe eget ble det bare en slags slapp remake hvor de samme skremselseffektene blir brukt, og tildels mye av de samme scenene med sterkt nedsatt effekt.

Konklusjon: dersom du likte «Paranormal Activity» er det en viss sjanse for at du vil like «-Entity» og «-Tokyo Night» også, men det kan dessverre virke noe oppbrukt når man allerede har sett førstnevnte. Hvis du fikk nok av «Paranormal Activity 2″, bør du nok derimot skippe begge disse, for det er ikke mer å hente enn det som allerede har blitt gitt fra Oren Peli.

Rent avslutningsvis kan det jo også nevnes at «Paranormal Activity» har sin tredje film gående på kino akkurat nå. Man kan selvsagt lure på hvor lenge denne kua skal melkes før den har blitt tørr, men det blir vel gående en stund til før noen finner noe på noe annet nytt og spennende som kan tekke skrekkfilmfansen…

En gruppe college-studenter er på kjøretur ut i Nevada-ørkenens ingenmannsland for å feste futten av seg i Area 52. En av karakterene har med seg noen piller som skal sette ekstra piff på stemningen, men får beskjed av sjåføren om at slikt skal man ikke ha noe av. Etter dette begynner ting å gå ganske galt med gjengen. De blir nødt til å overnatte på et tilsynelatende forlatt motell hvor de blir drept en etter en…en klassisk slasher-formel vi har sett tusen ganger før. I tillegg er karakterene personlighetsløse pappfigurer som man føler bare er der for å kunne bli drept, og til tross for litt blood’n'gore her og der er den ganske stemningsdød og stinkende kjedelig. Men «twisten» her må likevel være noe av det verste og mest tøysete i hele filmen. «Reeker» er ikke noe annet enn en skikkelig stinkbombe som ikke tilbyr noe som helst av verdi.

• Regi: Dave Payne
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0393635/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen
  

Cara (Julianne Moore) er en psykiater som ikke tror på at syndromet «splittet personlighet» eksisterer. Hennes far bestemmer seg for å introdusere hans skeptiske datter overfor en av hans egne pasienter, Adam, som forandrer mellom to personligheter: han selv, og en handikappet person som heter David. Når Cara finner ut at David var en ekte person: en handikappet ung mann som ble drept i skogen mens Adam ikke var eldre enn 5 år gammel, prøver hun å forklare det hele gjennom å studere Adams oppvekst og konkluderer med at han med stor sannsynlighet hørte om hendelsen som barn og deretter skapte denne nye personligheten hos seg selv. Men når enda en personlighet dukker opp hos Adam, og hun finner ut at også denne nye personligheten tilhører nok en person som har dødd på mystisk vis, blir det vanskeligere å forklare det hele. Er Adam besatt av de døde, eller er det noe annet på gang?

«Shelter» begynner ganske lovende, med gradvis oppbygging av stemning og spenning mens vi følger Cara og hennes intervjuer og samtaler med den mystiske Adam og hans personligheter. Det er mystisk og spennende en stund, og man får på følelsen av av dette kan bli en ganske grei psykologisk grøsser, men det dabber deretter kraftig av. På flere måter minner den faktisk litt om en annen film Julianne Moore’s hadde hovedrollen i, nemlig «The Forgotten» fra 2004. Her begynte det også med en spennende og mystisk oppbygging, men endte opp med litt mye rols og vas. Men «The Forgotten» er en langt bedre film enn «Shelter», bare så det er sagt.

Filmens absolutte svakhet er når mysteriet om denne «Adam» blir forklart, for dette ble rett og slett litt for tullete, i tillegg til at den egentlig ikke gir noe godt svar på hvorfor han har forskjellige personligheter. Og ikke minst, hvorfor i alle dager de kun dukker opp om noen ringer til ham og spør etter den andre. Det er enten svært dårlig forklart eller rett og slett dårlig gjennomtenkt, og det virker som om de prøvde å slenge inn for mange tvister og vridninger slik at det hele ble et rot istedenfor, og gikk fra å være en okay psyokolgisk thriller til å bli en klønete skrekkfilm om det overnaturlige. Det er hele to regissører bak denne filmen, svenske Måns Mårlind og Björn Stein, og det kan nesten virke som om de begge ville lage to forskjellige filmer. For mange kokker fører til for mye søl, som man sier…for det virker nesten som om filmen selv lider av splittede personligheter.

«Shelter» begynte med ok potensiale, men endte dessverre opp som en slags langdryg X-Files episode med litt for mye tull og fjas mot sluttpartiet.

• Regi: Måns Mårlind, Björn Stein
• Skuespillere: Julianne Moore, Jonathan Rhys Meyers, Jeffrey DeMunn, Frances Conroy, Nathan Corddry, Brooklynn Proulx, Brian Anthony Wilson, Joyce Hurring, Steven Rishard, Charles Techman
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1179069/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

En enkemann, Michael, bosatt ved en Irsk by ved sjøen, sørger over sin avdøde kone. Mens han prøver å holde motet oppe og oppdra sine to barn, begynner uhyggen å spre seg i hans hjem da han føler på seg at det ikke bare er han selv og hans to barn som er der. Mystiske lyder om natten og skremmende visjoner får ham til å tro at huset hans er hjemsøkt av et spøkelse. Når han får vite at en kjent forfatter, Lena, som fokuserer på innsiktsfulle horror-noveller skal delta på årets litteratur-festival, sier han seg opp som frivillig for å bli Lena’s sjåfør.

Plottet videre er fulgt av dryge snakkescener. Det hjelper heller ikke så mye at hovedskuespilleren som spiller rollen som Michael snakker på en slags bjeffe-mumle måte så man knapt hører hva han sier. Det skal innrømmes det ble noen ufrivillige knis her, og at en del av dialogen ikke ble registrert siden jeg ikke forstår språket bjeffemummel. Men det er neppe noe vesentlig som ble mistet her uansett. Likevel hadde undertekster gjort seg…

Innimellom får man et par skvettescener som plutselig minner deg på at det faktisk er en spøkelsesfilm man har satt på, men de forsvinner omtrent like fort som de kommer, og har heller ikke noen særlig betydning for noe som helst. Ellers er det selvsagt pakket på med et trekant-drama, da denne Lena er begjært av en annen forfatter som også deltar på litteraturfestivalen, som hun tidligere hadde en affære med. Han er jo i tillegg også gift, selvfølgelig. Det mest underholdene i løpet av hele filmen er faktisk en slåssecene hvor Michael og denne forfatteren, som i beruset tilstand, skal slåss for Lena’s gunst. Og…eh…hva var det nå filmen egentlig handlet om igjen..?

Vi får egentlig aldri vite om spøkelsene eksisterer, eller om de er et produkt av Michael’s depresjon og angst. Faktisk får vi vite så lite om spøkelseselementene at det ikke engang er rom for å tenke seg til en konklusjon, det blir som å prøve å forestille seg bildet i et puslespill hvis man bare har en bit tilgjengelig.

«The Eclipse» er jammen seig for fordøyelsen, og vanskelig å sette ord på. Den handler egentlig ikke om noe som helst. Den er en dryg dramafilm med noen pyttesmå spøkelses-elementer innimellom, men den verken driver noe videre eller gir noen form for innsikt hos karakterene. Den gir ikke engang en konklusjon. «The Eclipse» er langt mer romantisk drama enn skrekkfilm, og handler egentlig primært om det å finne kjærligheten igjen etter tragedie, og å pusle seg selv mentalt sammen igjen. Filmens største svakhet er at den nærmest sleper historien sin etter seg, og det føles egentlig ikke som om den forteller noe som helst. Det gjorde filmopplevelsen til en ganske så kjedelig affære, dessverre, hvor de små skvettescenene innimellom bare føltes malplassert.

• Regi: Conor McPherson
• Skuespillere: Billy Roche, Eanna Hardwicke, Hannah Lynch, Ciarán Hinds, Mac, Avian Egan, Aidan Quinn
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1346961/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

«Tomie» er basert på en manga-serie av Junji Ito (skaperen av bl.a. «Uzumaki»), og regissert av Ataru Oikawa. Historien her starter med en ung kvinne, Tsukiko, som går til psykolog for å prøve å bringe minnene fra fortiden tilbake. Under hypnose sier hun stadig vekk navnet «Tomie», men aner ikke hvem det er. Imens driver en politimann med å etterforske flere brutale mord, hvor også han får høre dette navnet. Nøyaktig hvem er denne mystiske Tomie, og hvilken forbindelse har hun til Tsukiko og mordene?

Junji Ito er uten tvil en mester når det gjelder å skape unike grøssertegneserier, men dessverre ser det ut til at det sjeldent overføres særlig bra til film. Hovedproblemet med filmatiseringen av «Tomie» er at den ikke følger historien overhodet, noe som er svært synd, da det ikke hadde krevd mye å få dette til, og det hadde til og med blitt mye, mye bedre. Filmen handler egentlig mer om Tsukiko og hennes tapte minner, utro kjæreste og vennene sine som hun egentlig ikke liker, og mye annet unødvendig fjas, og Tomie blir skudd til siden og har omtrent like lite skjermtid som stakkars Christopher Lee i sine Dracula-filmer. Dette er rett og slett kjedelig..!

For å sammenlikne med første episode i manga-serien, så begynner historien om Tomie med at klassekameratene hennes og læreren sørger over at hun nylig har blitt myrdet. Likdelene hennes har blitt spredd utover flere deler av byen, og ingen vet hvem gjerningsmannen er. Midt i lærerens tale, høres fottrinn utenfor døra, og Tomie entrer klasserommet som om ingenting har skjedd…og med en slik åpning har man fenget interessen hos de aller fleste. Historien utvikler seg også svært bra, hvor man får vite hvem (eller hva) Tomie faktisk er, hva hun gjør, og hvordan de som omgås henne påvirkes av hennes nærvær. Her har Junji Ito klart å ta i bruk helt ukjente elementer (som han som oftest alltid gjør i sine grøsserserier), hvor man ikke får klisjeer som eksempelvis spøkelser, zombier, sinnssyke eller denslags. Og han får det kjempebra til.

Derfor er det nesten sjokkerende at når en slik historie for det første blir filmatisert, så legger de fokus på helt andre ting enn det som historien faktisk handler om. «Tomie» handler ikke om Tomie i det hele tatt. Enten virker det som om regissøren har laget filmen i forventning om at seerne allerede skal kjenne til Tomie, og at kun småting fra tegneseriene har blitt plukket ut og satt sammen i en sørpete røre av totalt uinteressante hendelser. Mye av det samme ble jo forsåvidt også gjort med filmatiseringen av «Uzumaki».

Nei, hopp over dette makkverket og les heller tegneseriene!

• Regi: Ataru Oikawa
• Skuespillere: Miho Kanno, Mami Nakamura, Yoriko Dôguchi, Tomorowo Taguchi, Kôta Kusano
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0240119/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

En amerikansk sykesøster, Amy (Calista Flockhart) tar en midlertidig jobb på et isolert sykehus i England som er i ferd med å stenges. Amy finner imidlertid ut at ting overhodet ikke er som det skal være på dette sykehuset. Hele avdelingen ovenfor, avdeling 2, er lukket. Og barna er alle livredde for en de kaller «den mekaniske jenta», som skal høre til der oppe…og som ikke vil de andre barna skal forlate sykehuset…

«Fragile», regissert av Jaume Balagueró (skaperen av bl.a. «[REC]«) er en ufortjent obskur spøkelsesgrøsser som faktisk klarer å by på noe ytterst få spøkelsesfilmer har klart det siste tiåret: å lage en spennende og stemningsfull film som verken kveler seg selv i klisjeer eller har uvanen med å løfte fokus over på helt andre ting. Det hele er mørkt og dystert, og selve sykehuset er av den typiske gamle asyl-standarden, som er creepy i seg selv. Selv om temaet om spøkelser på sykehus ikke akkurat er en ny vare i hyllene, føles «Fragile» likevel som et friskt pust.

«Fragile» er en av Jaume’s tidligere verk, og ble utgitt i 2005 (det var først i 2007, med «[REC]«, at han fikk noe særlig oppmerksomhet). Jaume er utvilsomt en talentfull mann som vet hvordan han skal skape sine gufne scener, med bruk av de riktige skyggeeffektene og den rette atmosfæren. Han vet å skape stemning, og det blir nok litt av dette «lille ekstra» som får slike filmer som dette til å heve seg over så mye av det andre i samme sjanger, da det egentlig ikke er så veldig mye nytt under solen ettersom «Fragile» ikke er en spesielt nyskapende eller original film. Det er rett og slett stemningen som hever det hele stort opp, og viser at man ikke trenger å finne på de mest fantasifulle spøkelseshistoriene, bare man klarer å fortelle historien på riktig måte. I likhet med filmer som eksempelvis «Session 9″ og «Orphanage» er hovedfokuset på det psykologiske, noe som selvsagt gir den beste effekten av alle, iallefall for folk med fantasi nok til å leve seg inn i en film på det psykologiske planet, og ikke kun det visuelle. Jaume skjønner virkelig betydningen av uttrykket «less is more», og det er bra, for det er det fanken meg ikke mange skrekkfilmregissører som gjør…

Som sagt, filmen inneholder lite blod og gørr, da hovedfokuset her er på stemning (som seg hør og bør i en skikkelig spøkelsesfilm, spør du meg), og man savner det aldri heller, da man blir langt mer opptatt av mysteriet som er spunnet rundt dette spøkelset og den gufne stemningen som sitter i som en spiker fra begynnelse til slutt. Det er ikke mange dødpunkter her, ingen kjedelige intriger og kjærlighetsaffærer. Takk og lov. Det er ikke dermed sagt at den er helt fri for klisjeer, men ingenting som oppfattes som irriterende eller distraherende. Filmen vet hva den handler om, og holder seg til det.

Dersom du vil ha en ganske okay spøkelsesgyser bør du gi «Fragile» en titt. Den er ikke akkurat noe stort skremselsmateriale, men spenningen og stemningen er fullt tilstede.

• Regi: Jaume Balagueró
• Skuespillere: Calista Flockhart, Richard Roxburgh, Elena Anaya, Gemma Jones, Yasmin Murphy, Colin McFarlane, Michael Pennington, Daniel Ortiz, Susie Trayling, Lloyd F. Booth Shankley, Michael Gatward, Scarlet Carey
• Originaltittel: Frágiles
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0422272/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

En gjeng glade passasjerer om bord på et cruiseskip storkoser seg, men blir plutselig truffet i full fart av et annet skip. Utfallet er selvsagt katastrofalt. De få overlevende har kommet seg om bord i en redningsbåt, og blir plukket opp av et mystisk svart skip som dukker opp fra tåken. Når de kommer seg om bord ser de at det ikke finnes en eneste person om bord på dette mystiske skipet, og det tar ikke lange tiden før de begynner å innse at noe er veldig galt. Skipet har faktisk vært et Nazi-tortur skip som har seilt sjøen i årevis, og lurt om bord uvitende sjøfarere. Nå er det spøkelsene av disse nazistene som styrer skipet, og kapteinen (en av de overlevende fra cruiseskipet) blir besatt av nazikapteinen som en gang styrte det svarte dødsskipet…

«Death Ship», om enn ganske kornete i sin kvalitet og med sitt åpenbare trange budsjett, starter faktisk ganske lovende. Vi har en gjeng som havner om bord på et mystisk skip hvor det ikke finnes en levende sjel om bord, og mystiske ting begynner å skje. Og så nazister på toppen av det hele, da. Dette burde jo nesten bygge opp til en litt små-cheesy og underholdende 80-talls flick? Men dessverre begynner det å sakte akterut etter at de har vært om bord på skipet bare en liten stund…

Det største problemet er at det begynner å gå noe drygt for seg, og til tross for at filmen klarer å holde en viss stemning, klarer den dessverre ikke å bygge opp spenningen. Litt av problemet ligger vel kanskje at vi, som seere, allerde vet at de er ombord på et nazi-tortur-spøkelsesskip, og derfor føles det ganske unødvendig at det skal brukes svært lang tid på at disse karakterene skal finne dette ut. Det er ikke så mye blod og gørr å hente her, det eneste nevneverdige er en dusjscene hvor et kvinnfolk får blod på seg istedenfor vann. Men denne scenen er faktisk så langdryg at det heller mot å bli litt teit, for hvor lenge er det egentlig verken skummelt eller spennende å se på at et kvinnfolk vræler i dusjen fordi hun får blod fra dusjstråla istedenfor vann? Vi snakker om flere minutter med skrik og skrål her, og det virker i overmåte hysterisk. Men kanskje hovedformålet med scenene var å vise pupper, og ikke vise noe som var skummelt…

Til tross for at dette skal være et såkalt tortur-skip, er det lite tortur å finne her. Drapene som skjer får vi for det meste ikke engang se før offeret er dau og blir kasta på sjøen, så det er ikke akkurat noe for gorehounds, nei.

«Death Ship» har egentlig et interessant plott, og undertegnede hadde faktisk sett frem til å sjekke denne ut ganske lenge, men selv om jeg ikke akkurat forventet noe mesterverk, ble jeg egentlig ganske skuffet. Hovedproblemet er som nevnt ikke selve plottet, men fremdriften, da det hele går så altfor sakte for seg og blir noe kjedelig innimellom. Alt i alt, greit å få med seg, men ikke noe minneverdig.

• Regi: Alvin Rakoff
• Skuespillere: George Kennedy, Richard Crenna, Nick Mancuso, Sally Ann Howes, Kate Reid, Victoria Burgoyne, Jennifer McKinney, Danny Higham, Saul Rubinek, Murray Cruchley, Doug Smith, Tony Sherwood
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0080603/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

Georgia Perry (Radha Mitchell) er en bestemt og modig ung kvinne: hun har bestemt seg for å reise jorden rundt helt alene (vel, nesten alene…hun har katten sin med) i sin 44-fots korvett. Den første tiden går bra, da dama tross alt er godt båtvant og trives i sitt eget selskap. Men etter en stund begynner ensomheten å gå såppass innpå henne at hun gradvis begynner å klikke. Det begynner forsiktig med at hun har samtaler med katten – noe som egentlig ikke er så uvanlig, bortsett fra at katten altså snakker tilbake – men så begynner hun også å høre rare lyder og se mystisk tåke. Etterhvert begynner hun også å få besøk av avdøde slektninger. Er dette bare et typisk tilfelle av brakkesyke (såkalt «cabin fever»), eller er det andre ting på gang?

«Visitors» er en psykologisk thriller som foregår ute på det åpne hav. Selv om den aldri rekker å bli spesielt skummel, har den sine øyeblikk med skikkelig stemning og småcreepy scener. Georgia’s «spøkelser» dukker heller ikke opp kun på nattestid, men også midt på lyse dagen, noe som gjør at følelsen av klaustrofobi og hjelpeløshet sitter igjennom hele tiden.

Men, det er dessverre ikke noen feilfri film. Det er et par tvilsomme bruk av CGI-effekter som ødelegger en del. En annen ting er at det går litt vel treigt for seg i deler av filmen.

«Visitors» kan være ok å få med seg, men i hovedsak kun som et dypdykk inn i menneskets psykologiske påvirkning av å være alene i for lang tid, spesielt i omgivelser hvor det ikke er noen i nærheten i milevis omkrets. Det er rart hvordan havet kan være så åpent, men likevel så klaustrofobisk…uansett hvor man snur seg finnes ingen redning, intet sted å søke tilflukt.

Folk som kan relatere seg til det å være alene med sine indre demoner vil mest sannsynlig sette mest pris på en film som dette. Men dersom man er ute etter action bør man få tærne sine våte et annet sted.

• Regi: Richard Franklin
• Skuespillere: Radha Mitchell, Susannah York, Ray Barrett, Dominic Purcell, Tottie Goldsmith, Che Timmins, Christopher Kirby, Jan Friedl, Soula Alexander, Roberta Connelly, Michelle McClatchy, Diana Greentree
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0301989/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

She Lives. Don’t Move. Don’t Breathe. She Will Find You.

Filmen åpner sin historie med et redningsteam som leter etter to forsvunne tømmerhoggere, og i det forvirrende skoglandskapet i bekmørket klarer den ene letehunden deres å falle utfor en klippe. De klatrer ned for å redde den, men blir drept av et (hittil) usett dyr. Dr. Robert Verne (Robert Foxworth), en lege som bruker mesteparten av tiden sin på å hjelpe de fattige og syke i ghettoen, tar med seg sin gravide kone til skogs for å skrive en rapport om tømmerhogst-arbeidet som foregår i denne skogen. Midt imellom ivrige og kyniske kommersielle makter som styrer skogsarbeidet, og en gjeng lokale indianere som ønsker å beholde sitt barndomshjem, finnes en enda større trussel: Kathadin, som ifølge indianske folkesagn er skogens hevner og har blitt vekket til live av alt ståheiet skapt av tømmerhoggerne.

Dr. Verne skjønner likevel ganske snart at noe er veldig galt i denne skogen, da han får se laks som er store nok til å sluke ei and levende, og rumpetroll på størrelse med en diger oksefrosk, og får også vite den lille indianerlandsbyen blandt annet er plaget av at barn blir født som misfostre. De finner ut at papirmølla i nærheten forårsaker all elendigheten på grunn av kjemikaliene som havner i elva, og at dette påvirker alle dyr som lever der…inkludert de dyrene som spiser dem, som da ender opp med å føde misfostre…

«Prophecy» er en nokså obskur liten monsterfilm fra slutten av 70-tallet, som har hovedfokus på forurensningens påvirkning av naturen og de skapningene som lever der…et tema som til tross for filmens alder ikke har gått ut på dato. I en monsterfilm er det dog selve monsteret som er det viktigste, og selv om effektene ikke akkurat er tatt fra øverste hylle, så er det likevel godt laget dersom man jenvfører det med enhver standard B-monsterfilm fra rundt samme tid.

Historien bygger seg opp ganske greit, men dabber etterhvert noe av, og enkelte scener føles rett og slett svært langdryge. Noen cheesy stunder er heller ikke til å komme bort fra i denne filmen hvor enkelte scener har såpass skranglete logikk at det blir noe ufrivillig komisk når filmen tross alt holder en svært seriøs tone.

Alt i alt er den grei å få med seg dersom man liker skrekkfilmer som dreier seg om monstre (eller rettere sagt, mutanter.)

• Regi: John Frankenheimer
• Skuespillere: Talia Shire, Robert Foxworth, Armand Assante, Richard Dysart, Victoria Racimo, George Clutesi
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0079758/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

I en liten by går det en legende på folkemunne om en kvinne med munnen skåret fra side til side. Ikledd en kåpe og munnbind, og med en rusten saks i hånda, skal hun være kjent for å bortføre barn og drepe dem, og stoppe folk på gata og spørre om de synes hun er pen. Uansett hva svaret er, ender det med døden.

Bortsett fra barna er det selvsagt ingen som tar en slik historie alvorlig, inntil flere barn begynner å forsvinne. En dag blir til og med et barn kindappet rett foran øynene på skolelærerinnen, Matsuzaki (Haruhiko Kato). Sammen med hennes kollega prøver de å komme til bunns i mysteriet om «slit-mouthed woman».

«A Slit-Mouthed Woman» (aka «Carved») er basert på en ekte japansk legende om Kuchisake-onna, som sies å ha oppstått mellom år 794 og 1185, hvor en vakker kvinne ble mutilert av sin sjalu ektemann som ville ødelegge utseendet hennes, fordi han mistenkte hun var utro mot ham. Legenden går ut på at hun i ettertid skal ha blitt en hevnlysten ånd som vil gjøre det samme mot folk, som hun opplevde selv. Legenden har utallige variasjoner, og filmen tar sin egen vri.

Selv om japanske skrekkfilmer har sin overdose av langhåra spøkelseskvinner, er det et pluss her at det ikke går helt i samme gate. Likevel er det ikke til å komme fra at også denne filmen på en måte bor i samme strøk. Til tross for at det ikke blir brukt samme virkemidler som i eksempelvis «The Grudge» eller «Ringu», får man på følelsen av å se en film i omtrent samme stil. Det er rart det der, med asiatiske grøssere…det er sjeldent de klarer å løsrive seg helt fra hverandre.

En ting som helt tydelig skiller seg ut ifra mange av disse grøsserne, er at Slit-Mouthed Woman veldig ofte gjør sine saker og ting i fullt dagslys. Ikke på skumle loft eller mørke kjellere, men midt ute på gata eller godt belyste steder. Og det skal også sies at hun er faktisk ganske creepy å se på, hvor både øynene og den oppskårede munnen lager en ganske guffen effekt, uten å være over-the-top. På en måte er hun litt lik den stereotypiske asiatiske langhåra spøkelsesdama, men på flere punkter skiller hun seg klart ut. Det er bra.

Men det som ikke er fullt så bra, er mangelen på en skikkelig bakhistorie til dama. Glem den originale legenden, hun ble ikke skåret opp av ektemannen sin. Det er i og for seg ikke alltid en nødvendighet med et klart motiv for skurkene i skrekkfilmer (det finnes jo tross alt nok av filmer hvor twisten er at morderen bare var gal og that’s it) men det hadde gjort seg med et motiv her iallefall. Vi får vite nok om hennes bakhistorie til at det burde vært på sin plass. Når man i tillegg tar utgangspunkt i en velkjent legende, er det trist at elementer fra dette ikke blir brukt skikkelig.

I tillegg er det noen sub-historier som på flere måter virker unødvendige. Eksempelvis at lærerinnen mishandler barnet sitt, uten at det blir forklart hvorfor, eller at det har noen annen betydning for karakterene involvert eller historien forøvrig.

Slit-Mouthed Woman hadde hatt potensiale til å blitt noe originalt, men dessverre faller den ned i samme fallgruve som veldig mange andre asiatiske filmer, og det hele blir en forglemmelig opplevelse.

• Regi: Kôji Shiraishi
• Skuespillere: Eriko Satô, Haruhiko Katô, Chiharu Kawai, Rie Kuwana, Kazuyuki Matsuzawa, Kaori Sakagami
• Originaltittel: Kuchisake-onna
• Også kjent som: Carved
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0891520/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen