«Don’t Look up» er en remake (åh, for en overraskelse…) av en japansk film fra 1996 ved samme tittel. Filmen starter med at regissøren Bela Olt (Eli Roth) drar til selveste Romania for å spille inn en film basert på en sann hendelse som skjedde der for lenge siden. Filmen ble derimot aldri fullført, og Olt forsvant…og etterlot seg kun litt filmrull, som senere blir inspirasjonsskilden til en filmregissør fra nåtiden: Marcus Reed (Reshad Strik), som bestemmer seg for å gjøre det samme som Olt: filmatisere den gamle romanske legenden, på samme sted som Olt forsvant.

Nå har jeg ikke sett den japanske originalen, men må ærlig talt si at denne remaken ikke ga noe mersmak – tvert imot, den ga bare en guffen smak i kjeften. Selve konseptet og opptaksstedet kunne gitt grobunn for i det minste en litt stemningsfull gyser, men den mangler totalt enhver form for driv. Vi kommer ikke lengre ut i filmen enn at Marcus og crewet hans ankommer opptaksstedet, og «skumle» ting begynner å skje allerede. Det som skjer virker veldig klesset oppå hverandre, uten at det klarer å bygge seg opp i det hele tatt, og da mister den jo både stemning og spenning. Og dessverre er ikke en skrekkfilm mye verdt uten det.

Når karakterene i tillegg er mer personlighetsløse enn modellene på en H&M plakat, ender det opp nesten som sovepille, og det blir faktisk så dørgende kjedelig at man sliter med å følge med. Effektene er dessverre av sorten som ser ut som om det har blitt foreldet i løpet av natten, noe CGI effekter dessverre ofte gjør i skrekkfilmer. Visstnok skal det vises forståelse for at ikke alt er like enkelt å lage uten bruk av CGI, som eksempelvis fluer…men man kan jo nesten ikke unngå å spørre seg hvorfor de må bruke fluer i utgangspunktet, hvis resultatet likevel bare blir seende ut som noe fra et crappy Playstationspill.

La meg også spoile litt og si at det på toppen av det hele brukes et par sekvenser hvor det velkjente «Ringu-øyet» blir brukt. Seriøst! Hvor ofte skal den stakkars filmen bli voldtatt av nyere filmer som dette, hvor regissøren overhodet ikke skjønner at å plukke ut et skummelt bilde fra en klassiker ikke gjør din egen film noe bra – tvert imot, det blir bare gjenbruk av noe som nå har blitt så klisje at man enten flirer eller forbanner seg over det. Nå skal det jo legges til at originalen av denne filmen ikke er laget av andre enn selveste Hideo Nakata (regissøren av Ringu), men likevel. Det får være grenser.

Alt i alt var dette en svært så kjedelig og forglemmelig opplevelse, hvor alt drukner i mangel på stemning, spenning, og overbruk av klisjeer. Hva med å være litt nyskapende for en gangs skyld…vær så snill..!

• Regi: Fruit Chan
• Skuespillere: Rachael Murphy, Reshad Strik, Eli Roth, Henry Thomas, Carmen Chaplin, Ben DiGregorio, Kevin Corrigan, Alyssa Sutherland, Lothaire Bluteau, Robert Towers, Jack Dimich, Daniela Sea, Elena Satineg
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1034305/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

Med fire historier innvevd i hverandre, er «Trick ‘r Treat» en slags Halloween-antologi. En jentegjeng skal ut på fest i skogen. En skolebestyrer viser seg å like barn svært godt – seks fot under jord, vel og merke. En gjeng barn bestemmer seg for å spille «skolenerden» et puss, som viser seg å slå tilbake på dem selv. Og en eldre mann lærer seg å respektere Halloween’s trick or treat tradisjon.

Spesielt mye mer enn det er det ikke så lurt å fortelle, da disse historiene dessverre har så lite kjøtt på beina at man ville risikert å spoile hele greia. Historiene vi får her er verken spesielt spennende eller nyskapende, så man skal se langt etter å bli skremt her. Det som kan regnes for å være et minus, er ikke bare historienes mangel på originalitet, men like mye måten filmen er oppbygget på. Historiene presenteres ikke hver for seg, men er som nevnt, innvevd i hverandre, slik at når en av historiene får bygget seg litt opp, havner vi plutselig over til en annen. En slik oppbygging kan fungere i visse sjangere, men grunnen til at det slår litt feil ut her, er måten grøssere bygger seg opp på for å få den effekten de skal ha. Grunnen til at de fungerer, er at de bygges opp og innledes til det blir spennende, hvor det så avsluttes med det sjokkerende/overraskende klimakset. Plukker man dette fra hverandre, blir det som å lese et «Iskalde Grøss» hefte hvor du får en tredjedel av en historie før den neste begynner, og fortsetter slik, til alle historiene har blitt avsluttet underveis. Det blir som å prøve å ronke og hele tiden bli avbrutt rett før klimaks.

Men, mest av alt, virker «Trick r Treat» mer som en på-kanten-til-barnevennlig halloween film. Dersom du bestemmer deg for å se denne, og forventer å bli skremt, da blir du garantert skuffet. Den er overhodet ikke skremmende, men det prøver den aldri å være heller. Her er det langt mer fokus på stil enn substans, og det er tydelig at det visuelle er hovedfokuset her. Så her får man rett og slett bare ta den for det den er.

Det største plusset med filmen er at den er veldig pen å se på, med saftige og stemningsfulle bildesider som skaper den rette Halloween stemningen. Så dersom du ikke er ute etter noe å bli skremt av, men kan verdsette filmen for det den er, er den verdt å få med seg.

• Regi: Michael Dougherty
• Skuespillere: Dylan Baker, Rochelle Aytes, Quinn Lord, Lauren Lee Smith, Moneca Delain, Tahmoh Penikett, Brett Kelly, Britt McKillip, Isabelle Deluce, Jean-Luc Bilodeau, Alberto Ghisi, Samm Todd, Anna Paquin
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0862856/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

En spesialstyrke møter en CIA agent ved navn Benjamin Keynes (Jonas Ball) som skal ta dem med ut på et hemmelig oppdrag i Afghanistan for å finne Mohammad Aban, som visstnok skal være en viktig mann. Så mye mer enn dette, får de derimot ikke vite. Med seg på turen tar de også med en frivillig guide, Abdul. Sammen drar de mot fjellene, hvor det ryktes av Mohammad skjuler seg. Men destod lengre de kommer, destod snodigere ting begynner å skje. De blir angrepet av en gjeng bevæpnede menn, som plutselig bare forsvinner i løse luften – til tross for at noen av dem ble truffet og drept – og liket til en av deres egne avdøde blir funnet flerret i fillebiter neste dag. Destod lengre de drar, destod mer blir de klar over at de egentlig ikke leter ett noen, men noe..

Det som mange sannsynligvis vil slite med å forstå, er nøyaktig hva denne filmen egentlig handler om. Det krever nemlig litt kjennskap til noen av Midtøstens legender og myter, nemlig de såkalte «Djinns», som på engelsk oftest blir oversatt til «Genie». Men her snakker vi selvsagt ikke om lampeånd-versjonene vi ser i «Aladdin» eller «The Wishmaster». En Djinn blir normalt omtalt som en usynlig skapning, som ikke nødvendigvis er godsinnet.

Med dette i bakhodet, vil filmen selvsagt bli opplevd noe annerledes, for folk flest vil se på den som noe helt annet, uten at jeg skal røpe hva. Alle land har sine myter og legender, og på lik måte som vi har huldra og nøkken, er det sjeldent folk fra andre land har forståelse for hva det dreier seg om med mindre de har lest om det og søkt denne kunnskapen selv. Vel, nok om det.

«The objective» har til tider en noe «Blair Witch»-liknende følelse over seg (noe som ikke akkurat kommer som noen overraskelse da filmen er laget av samme regissør) hvor man aldri ser fienden, men hele tider opplever dens nærvær samtidig som merkelige ting skjer.

Den klarer imidlertig ikke helt å holde på spenningen, og glipper taket etterhvert. Noe som egentlig er synd, for konseptet er i og for seg ganske originalt, og det å lage en film basert på gamle legender er ikke alltid noen dum ide. Men det er jo selvsagt et problem når dette ikke engang blir forklart i løpet av filmen, for som sagt, det er jo ikke alle som har kjennskap til sånt.

Men i all sin helhet, grei å få med seg.

• Regi: Daniel Myrick
• Skuespillere: Jonas Ball, Matthew R. Anderson, Jon Huertas, Michael C. Williams, Sam Hunter, Jeff Prewett, Kenny Taylor, Chems-Eddine Zinoune, Qzaibar Allal, Hammou Abaou, Rkia Chkaroll, Ibtihal Iataren, El Hayrani Lekbir
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0962711/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

Kenneth Winslow (Desmond Harrington) er en sosialt usikker ung mann som ikke har stort annet i livet sitt enn jobb, og atter jobb. Det vil si, inntil han en dag blir presentert for Nikki – en anatomisk korrekt sexdukke. Det som starter som en uskyldig spøk fra hans arbeidskollegers side, utvikler seg til noe langt mer alvorlig, og han bestemmer seg for å sjekke ut websiden som produserer «Nikki». Til en stiv pris av 10,000 dollar bestiller han et eksemplar, og blir snart besatt av Nikki og rollespilling med sitt nye leketøy. Ting tar derimot en dramatisk vending når han begynner å få øynene opp for sin kvinnelige kollega, og det virker nesten som om Nikki blir sjalu og hevnlysten…

«Love Object» er en psycho-thriller med et ganske interessant konsept, hvor «fantasivenn» leken blir tatt for alvor på voksenlivets plan i seksuell form, hvor en person har vært så atskilt fra å ha venner og kjæreste at denne nye leken kjører ham ut i en tilstand hvor han ikke lenger skiller mellom hva som er ekte og ikke. Desmond Harrington’s utførelse som den sosialt ustabile ungmannen Kenneth er upåklagelig.

Filmen holder godt på stemningen og spenningen, og man blir engasjert av å se på. Den er en fortreffelig småskrudd historie om ensomhet og besettelse, og har til tider en positiv David Lynch-følelse over seg. Skuespillet er det ingenting å si på, og Udo Kier har også en litt artig smårolle her som den nysgjerrige husverten.

«Love Object» er en lavbudsjettsfilm som ble filmet på kun 18 dager (!), men det synes overhodet ikke på resultatet, for ingenting gir inntrykk av å være laget i hui og hast. Alt i alt en spennende fetisjistisk psycho-thriller med en liten dose svart humor, som er underholdene og selvstendig i bruken av et konsept man ikke ser så veldig ofte.

Og det er nesten litt småcreepy å tenke på at slike dukker faktisk finnes (til rundt samme pris, også). Men man må jo nesten konkludere med at for å kjøpe en sexdukke til ca. 10,000 dollar, så må man jo være temmelig skjør i  hodet…

• Regi: Robert Parigi
• Skuespillere: Desmond Harrington, Melissa Sagemiller, Udo Kier, Rip Torn, Robert Bagnell, Brad William Henke
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0328077/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

Etter at tanten til advokaten Bryan Becket (Tim Daly) dør på mystisk vis i sitt eget hjem, ender han opp med å ville selge huset hennes.  Med et ganske skranglete ekteskap som han finner ut han trenger en pause fra, bestemmer han seg for å flytte inn dit midlertidig, til tross for flere hint og advarsler om at noe ikke er som det skal være i dette huset – selv folk han kjenner godt kommer med vage hint om at det kanskje vil være best for ham å la være. Til tross for dette, flytter skeptikeren inn i sin avdøde tantes hus – og gradvis begynner han å oppleve ting som selv får en hardbarket skeptiker som ham til å undre seg over om det faktisk ligger et snev av sannhet i ryktene om at huset er hjemsøkt.

«The Skeptic» har fått masse pepper for å være en «utdatert» film. Men det er faktisk ganske riktig. Sammenliknet med nyere tids skrekkfilmer er den old-school, for istedenfor smakløse CGI-effekter og tåpelige skvettescener, bygger den heller på stemning og det man ikke ser. Slikt ble jo passé allerede på slutten av 70-tallet, hvor det fysiske i filmene tok overhånd for det psykiske. For et publikum som er tilpasset nyere tids filmer, vil «The Skeptic» med stor sannsynlighet virke kjedelig – det finnes jo tross at såkalte skrekkfilmfans som trykker på fast-forward for å «slippe snakkinga» og gå over til blodspruten – og derfor kan man nesten si at den kommer litt for sent. Men for oss som setter pris på en stemningsfull spøkelsesfilm av og til, er det et friskt pust.

Historien er iøynefallende simpel: mann tror ikke på spøkelser, mann flytter inn i hjemsøkt hus, mann begynner å oppleve rare ting. Derfor var jeg (ironisk nok) litt skeptisk til denne filmen, men ble positivt overrasket over hvordan de har klart å gjøre noe som egentlig er litt klisjefylt til noe som faktisk er veldig spennende. Stemningen er tjukk som blod, og man klarer å både bry seg om og irritere seg over denne sta skeptikeren.

I en film som dette er det best å ikke gi bort for mye, da seeropplevelsen bygger mye på å vite minst mulig. I sin helhet vil jeg avslutte med å si at dette var en positiv opplevelse, men passer nok best for folk som kan sette pris på en spøkelseshus-skrekkfilm av den litt eldre sorten.

• Regi: Tennyson Bardwell
• Skuespillere: Tim Daly, Tom Arnold, Zoe Saldana, Edward Herrmann, Andrea Roth, Robert Prosky, Bruce Altman, Reila Aphrodite, Lea Coco, Sara Weaver, L.J. Foley, Paul Tietjen, Steve Fletcher, Christina Rouner
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0493451/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

Mike Reilly, en NYPD detektiv, blir tilkalt til åstedet hvor et mystisk dødsfall i undergrunnen har funnet sted. En mann ved navn Polidori er offeret, og han har blod rennende fra øynene samt et ansiktsuttryk som antyder at mannen har blitt skremt til døde. Både Mike og en helse-etterforsker, Terry Hudson, blir svært interessert i dødsfallet, spesielt når flere ofre dukker opp med samme symptomer. Først blir det mistenkt at et virus er på ferde, men det er nok noe helt annet…for alle de døde har ikke bare de blodige øynene til felles, men de døde nøyaktig 48 timer etter å ha logget seg inn på en webside som heter feardotcom.com…

William Malone, regissør av den tragiske nyinnspillingen av House on Haunted Hill (1999), prøver her lykken med en film som ser ut til å stå på egne ben…trodde man. For her går det ikke lenge i spilletiden før filmen skriker rip-off av verste sort av en kjent asiatisk skrekkfilm ved navn Ringu som hører hjemme nederst i søppeldynga.

Filmens absolutt største svakhet er som nevnt at den låner altfor mye fra Ringu, at det blir nesten på grensen til plagiat. Selv om FeardotCom ble utgitt to måneder før den amerikanske remaken, altså The Ring, er allikevel likhetstrekkene til Ringu så sterke at det er vel knapt noen tvil om at inspirasjonen ble hentet fra nettopp her. Hovedforskjellene ligger egentlig bare i at VHS’en er byttet ut med en webside og de 7 dagene er byttet ut med 48 timer. Ellers er det så mange likheter at det blir flaut. Det eneste som mangla var at kvinnfolket skulle komme ut av pc-skjermen. Dèt hadde tatt seg ut. Og masse sørpete, stygg CGI hjelper ikke spesielt i denne uskumle og forglemmelige smørja av en film.

• Regi: William Malone
• Skuespillere: Stephen Dorff, Natascha McElhone, Stephen Rea, Udo Kier, Amelia Curtis, Jeffrey Combs, Nigel Terry
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0295254/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

Sir Hugo Cunningham er en amatør-vitenskapsmann fra slutten av 1800-tallet, som fotograferer de døde og har en interesse for overnaturlige fenomener. Gjennom å fotografere de døde, med sitt nyoppfunnede kamerainstrument, oppdager han rare flekker på fotografiene, som senere viser seg å være en Asphyx: et slags spøkelsesaktig vesen som viser seg akkurat når en person er i ferd med å dø. Gjennom flere eksperimenter med å fotografere de døde, og til og med filme en henging, finner han ut at Asphyx’en kan fanges gjennom lysstrålene hans oppfunnede kamera sender ut – og når en person’s Asphyx er fanget, blir vedkommende udødelig. Hans første forsøk blir gjort på et marsvin, og tanken på å bli udødelig blir dermed så fristende for ham at han bestemmer seg for å fange både sin egen og familiens Asphyx.

«The Asphyx» har på mange måter flere likhetstrekk med Hammer-filmene, med sin gotiske stemning, og konseptet er jo forsåvidt også ganske interessant. Utseendemessig er filmen nydelig å se på, og kostymene er overbevisende. Men Hammer-filmene, som til tross for å regnes som klassikere, ble likevel ganske passè allerede på 70-tallet, da Eksorsisten kom og forandret horror-sjangeren til å bli mye mer grafisk og spenningsfylt. I likhet med en typisk Hammer-film inneholder «The Asphyx» et interessant konsept, men lite spenning og mye dialog. Undertegnede satt med følelsen av at filmen gradvis ble kaldkvelt av sin egen fremdrift, for mens de første tyve minuttene var spennende, dalte dette raskt nedover da ganske mye av filmen utover dette ble fokusert på unødvendige dialoger og scener som ikke førte historien noe videre.

Et annet minus er selve Asphyx’en, som på coveret egentlig ser ganske skremmende ut, men som i filmen egentlig minner mer om en skrikende Slimer…

Selv om jeg hadde et stort ønske om å faktisk like denne filmen, ble jeg desssverre sittende igjen med en ganske likegyldig holdning da rulleteksten omsider kom frem på skjermen. Men slutten var ganske oppfinnsom, det skal den iallefall ha.

Men uansett: for personer som er stor fan av de klassiske Hammer-filmene, er «The Asphyx» absolutt verdt en kikk.

• Regi: Peter Newbrook
• Skuespillere: Robert Stephens, Robert Powell, Jane Lapotaire, Alex Scott, Ralph Arliss, Fiona Walker, Terry Scully
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0069738/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

I kjølvannet av suksessen til «The Blair Witch Project» (1999), dukket det selvfølgelig opp andre filmer som tar for seg liksom-dokumentarer. The St. Francisville Experiment er en av disse, og handler om en gjeng som skal overnatte på en gammel herregård som har en grusom fortid bak seg, og visstnok skal være hjemsøkt. Teamet, som består av fire personer, inneholder en synsk, en historiker, en kameramann og en paranormal etterforsker, og sammen skal de prøve å få på tape et bevis for at spøkelser eksisterer.

Det som er litt artig, er at denne filmen tar utgangspunkt i et virkelig «spøkelseshus» og en ekte historie, nemlig historien om Madame Delphine LaLaurie, hvis sadisme skal ha vært så ekstrem at den skrev seg inn i historien. Delphine ble født i 1775, og giftet seg med legen Dr. Louis LaLaurie i 1825 (etter to ekteskap bak seg hvor begge hennes ektemenn døde). Ekteparet kjøpte en herregård på 1140 Royal Street i 1831, og denne herregården er hvor hun fikk utfolde sine makabre lyster. Allerede i 1833 begynte ryktene å svirre om hennes brutale behandling av slavene hun eide, noe som til og med endte med at naboer anmeldte forholdene til politiet og slavene ble konfiskert. Dessverre endte det med at flere av hennes slektninger klarte å kjøpe dem, og sendte dem tilbake til helvetet de kom fra. I 1834 brøt det ut brann i herregården, og det viste seg at to slaver – som var lenket fast til veggen – hadde satt i gang brannen, mest sannsynlig for å slippe å leve i de grusomme forholdene. Delphine og ektemannen flyktet, og det er usikkert hvor de oppholdt seg i ettertid.

Den sanne historien om Delphine LaLaurie herfra blir mer spekulasjoner enn fakta, men det påstås at det ble funnet flere slaver i huset som var utsatt for svært grov tortur, blandt annet en kvinne som hadde blitt tvunget inn i et lite hundehus slik at kroppen hennes var blitt så deformert at hun nesten så ut som en krabbe, mannlige slaver som hadde fått kjønnsorganene fjernet, barn med hud flerret av fra ansiktet, m.m. Det er også påstått at det ble funnet menneskeorganer slengt rundt i bøtter på gulvet, i tillegg til et «torturrom» i kjelleren hvor slaver skal ha blitt bundet fast til et operasjonsbord og torturert.

Så: filmen tar utgangspunkt i en faktisk hendelse, og sånt er jo for det meste spennende. Men klarer filmen å utnytte dette til det fulle? Vel…kanskje ikke helt. Men den gjør allikevel et ganske godt forsøk.

Nå vil nok filmer av denne typen få litt fordoms-slakt fra flere personer som anser slikt for å være Blair-Witch ripoffs, men St. Francisville experiment står støtt på egne ben, selv om den garantert ble laget i full inspirasjon derfra, og muligens håpet på å kunne seile litt i suksessglansen dens. Noe som selvsagt ikke fungerte, for St. Francisville experiment endte opp som en obskur rett-på-video film. Det kan man jo egentlig skjønne også, for den er langt ifra noe mesterverk. Men den klarer å bygge opp en viss stemning, og de få brukene av effekter er plassert på en måte som sørger for at det hele blir ganske creepy. Nei, det er ikke akkurat noe man pisser i buksa av, men det er iallefall spennende.

Skjønt, det er ikke alt som er like effektfullt her. Jeg kan nevne en katt-ut-av-skapet scene som rett og slett bare føltes helt malplassert og tåpelig, i tillegg til et par andre scener som ikke helt har den ønskelige effekten. Likevel holder filmen en ganske ok stemning tvers igjennom, og klarer å holde på både spenningen og underholdningen.

• Regi: Ted Nicolaou
• Skuespillere: Madison Charap, Troy Taylor, Ryan Larson, Paul James Palmer, Tim Baldini, Paul Salamoff, Ava Jones
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0218625/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

Året er 1965, og unge Heather Fasulo blir sendt til en kostskole etter å ha vist seg å ha pyromanske tendenser. Skolen heter Falburn Academy, og ligger midt i skauen. Etter å ha fått en venninne, eglet på seg en av skolens bøller, og fått noen av skolens lærere til å irritere seg over hennes frekke oppførsel, begynner hun også å ha skumle drømmer om natten, og hører stemmer fra skogen. Så begynner noen av skolejentene å forsvinne…og Heather begynner å mistenke at skolen hjemsøkes av hekser…

På mange måter kan «The Woods» høres litt ut som om den er en slags «Suspiria», som de fleste vet er en fantastisk bra og stemningsfull film. I tillegg har den tilsynelatende også ganske mange likhetstrekk med en tegneserie som heter «The Dreaming» som også handler om en skole langt ut i huttaheiti hvor jentene forsvinner i skogen. To bra ting i en burde kunne bli bra, ikke sant? Men mens både «Suspiria» og «The Dreaming» er mesterverk som inneholder massevis av guffen stemning og gode historier, kan dessverre ikke det sies om «The Woods».

«Skumle» drømmesekvenser, mystiske stemmer fra skogen og forsvinninger til tross: den klarer ikke å bygge opp stemningen, og blir aldri verken skummel eller spennende. Og vi skjønner jo egentlig i løpet av de første femten minuttene hva som skjer, så det blir ikke noen mulighet til å pirre nysgjerrigheten hos seerne. Mye føles som om det dras ut i det uendelige, og når det faktisk begynner å skje noe har filmen begynt å nærme seg slutten, og man har allerede ramla av eller gått inn i en halvsøvn-modus.

Skuespillet er greit nok. Alltid moro er det å se Bruce Campbell i en rolle han gjerne kunne fått utvidet til mer skjermplass, men denne delen utmerker seg heller ikke spesielt når historien er så dørgenes kjedelig og skyggelegger det hele. Se heller «Suspiria» en gang til.

• Regi: Lucky McKee
• Skuespillere: Agnes Bruckner, Emma Campbell, Bruce Campbell, Patricia Clarkson, Lauren Birkell, Jane Gilchrist, Catherine Colvey, Marcia Bennett, Rachel Nichols, Kathleen Mackey, Cary Lawrence, Colleen Williams
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0380066/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen

På en øy som heter Cuttyhunk Island, har en gruppe forskere fått et skikkelig gjennombrudd innen feltet menneskelig evolusjon. Personene som gikk igjennom testingen fikk bedret sansene sine, og fikk høyere fysisk og psykisk styrke. Men så går noe veldig, veldig galt, og øya mister nesten en tredel av befolkningen. Tjue år senere returnerer Jamie Akerman (Mircea Monroe), som var en av flyktningene da denne katastrofen utspilte seg. Med seg har hun kjæresten sin, stebroren og en venninne, og skal selge eiendommen som tilhørte hennes familie. Men idet de ankommer Cuttyhunk Island, ser det ut til at fortidens katastrofe kommer til å gjenta seg: parasittene som forårsaket alle dødsfallene, og som var en del av forskernes eksperimenter, truer nå øya på nytt, og stebroren hennes blir det første offeret som får en av disse små igle-aktige monstrene i seg, og nærmest blir forvandlet til rene supermann med nesten overnaturlige sanser og krefter. Bare synd at disse småbeistene også eter ham opp innvendig, da.

Det er egentlig ikke så mye å si om Growth. Den ser ut til å være tydelig inspirert av «Slither», men til forskjell fra sin inspirasjonskilde, prøver denne filmen å være seriøs. Ikke et spesielt smart valg, da et konsept av denne typen ikke akkurat skriker av troverdighet og seriøsitet. Og filmen er også en lavbudsjettsfilm. Det trenger selvsagt ikke nødvendigvis å være negativt, men effektene, da spesielt disse slither-aktige iglene, ser for det meste svært lite overbevisende ut.

Ellers er selve fremdriften og historien egentlig ikke så veldig spennende. Den klarer ikke å bygge opp en guffen stemning som absolutt burde vært til stede i en film av denne sorten, og vi klarer heller ikke å komme under huden på noen av karakterene. Dette gjør selvfølgelig at man ikke bryr seg stort, og det ble en del gjesp her, rett og slett. En ganske så kjedelig affære, dessverre.

• Regi: Gabriel Cowan
• Skuespillere: Mircea Monroe, Christopher Shand, Brian Krause, Nora Kirkpatrick, Richard Riehle, Mackenzie Brooke Smith
• IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1300159/
• Anmeldt av: Vanja Nilsen