SkrekkMania

Predators (2010)

Tom Richard Tokle — Fri, 27 Aug 2010 19:56:16 +0000

Så skulle det ta hele 11 år før vi fikk en severdig «Predator»-film etter de glatte, muskelløse og forglemmelige «Alien vs. Predator»-tullballet på 2000-tallet. Etter «AVPR: Aliens vs. Predator – Requiem» i 2007 trodde de fleste at nå var det game over. Men så kommer Robert Rodriguez med sitt anti-Hollywood Troublemaker Studios og setter endelig filmserien på beina igjen med ungarskamerikanske Nimród Antal i regissørstolen og Predatorene i sitt rette element; i det grønne jungelhelvetet. Resultatet er langt ifra noen klassiker, men utvilsomt en stor oppløftning i den ellers rotete filmserien, og en severdig film med godkjent testosteronaction og en del nostalgi til.

En gruppe mennesker, noen elitesoldater, en lege og en taus samurai-japse befinner seg i jungelen som snart viser seg å være en jungelplanet, langt vekk fra vår egen. Alle disse menneskene har våknet i fritt fall med en fallskjerm festet til ryggen og rukket og utløse den før de har truffet bakken, og de er ikke de første. Hvem, hva og hvorfor blir selvsagt de store spørsmålene, men så snart de utforsker jungelen innser de at de er brikker midt i en jaktspill styrt av store, stygge beist man etterhvert kaller for Predatorer. Her gjelder det bare å løpe og gjemme seg før man blir lemlestet i øst og vest eller skutt i fillebiter.

«Predators» byr ikke på de store overraskelsene. Vi får klar beskjed i begynnelsen at de befinner seg på en annen planet som ødelegger en del av spenningskurven, men igjen får vi sprek regi, godkjente effekter og solid actionmoro. Etter å ha lidd meg igjennom Nimród Antal’s forferdelige «Vacancy» fra 2007 var ikke forventningene akkurat skyhøye, men han har tydeligvis lært en håndfull triks siden dengang og har utviklet et langt mer engasjerende filmspråk med glimtet i øyet. Stor applaus til det! At Robert Rodriguez, som her jobber som produsent, også har hatt en finger med i regien som vet å håndtere slike blodige morofilmer, skal man ikke se bort ifra.

I fronten møter vi Adrien Brody, som kjent en dyktig skuespiller, men rollen hans her blir litt anonym. Her er det ikke karakterutvikling som er det viktigste, men å vise så mye muskler og testosteron som mulig. I denne type filmer er det godkjent. I mannegjengen møter vi den eneste kvinnen Isabelle, en annen hardbarket elitesoldat som ikke lar seg pelle på nesa, spilt av Alice Braga. Mannfolka må jo ha noe pent å se på imellom jungelinfernoen. Vi møter også Danny Trejo i en mindre rolle. Resten av rollelisten er mer forglemmelige.

Filmens visuelle del er detaljrikt og kontrastfylt gjennomført med en grim stemning hele veien igjennom. Saftig rundt beina er den også som får «Alien Vs. Predator» til å fremstå som en barnefilm i forskjell (men akkurat det skal heller ikke så mye til). Det meste her flyter bra med heftig kameraarbeid og eksplosive actionscener som både er fryd for øyet og øre, men mister fokusen mot finalen som blir for rotete med et slapt klimaks. Der fungerte slutten ti ganger bedre i 1987-versjonen.

Oppsummert er denne likevel et velkomment nummer i «Predator»-serien som vil tilfredstille fansen som setter pris på god gammeldags monsteraction krydret med flere bøtter med blod og gørr. Ikke noen fremtidig klassiker altså, men hjernedød moro all the way.

Regi: Nimród Antal
Skuespillere: Adrien Brody, Topher Grace, Alice Braga, Walton Goggins, Oleg Taktarov, Laurence Fishburne, Danny Trejo, Louis Ozawa Changchien, Mahershalalhashbaz Ali, Carey Jones, Brian Steele, Derek Mears
IMDb: http://www.imdb.com/title/tt1424381/
Anmeldt av: Tom Richard Tokle

——————————————————————————————————————————————————————————————-

Forrige innlegg: In My Skin (2002)

In My Skin (2002)

Tom Richard Tokle — Thu, 29 Jul 2010 23:06:40 +0000

Kvinnen Esther (Marina de Van) er på en fest hvor hun kutter foten sin stygt ved å komme borti noe metall-liknende saker utenfor lokalet. Hun legger ikke merke til skaden før hun kommer hjem, og kjenner heller ingen smerter. Hun får beskjed av legen å operere, men Esther sier imot. Istedenfor blir hun mer fascinert av såret til sykelig betatt av det, og bestemmer seg for å forverre det enda mer til hun ser ut som et stakkars krigsoffer. Imens kjæresten hennes blir mer bekymret for hennes mentale tilstand, går hun i perioder i skjul for å skade seg selv med kniv, river av huden og tar et glefs av det til hun blir avhengig av å spise sitt eget kjøtt. Og hun må ha mer og mer. Og enda mer.

«In My Skin» stiller seg i rekken av de mange ekstremitetene som har kommet fra Frankrike det siste tiåret. Men sammenligner man dette med filmer som «Haute tension», «Frontiere(s)», «Inside» og «Martyrs» er «In My Skin» både dryg, meningsløs og ganske kjedelig med en historie som knapt synes. Greit nok at man vil lage noe annerledes, men dette holder bare ikke mål.

Marina de Van står for manus, regi og hovedrolle som en svært forstyrret dame betatt av sin eget hud med et plott (hvis det finnes) hun ikke klarer å gjøre noe som helst interresant ut av. Vi blir vitne til det ene anfallet etter det andre hvor hun kutter seg selv, biter seg selv, river av huden sin og fotograferer det som om det skulle være en morbid form for kunst, og flere av disse scenene er svært lange som ikke gjør annet enn å fylle ut spilletiden. Enkelte scener er svært grafiske, men samtidig er det verken spennende eller underholdende selv om effektene er svært gode og skuespillet til Marina er troverdig nok som den gale Esther. At hun lider av et eller annet er det ingen tvil om, men hvor lenge skal man gidde å se henne spise opp seg selv når både historien og driven er helt borte vekk? Noe særlig stemning er det heller ikke å finne.

Hva Marina de Van prøvde å oppnå med denne filmen, må fuglene vite, men jeg satt med en helt nøytral holdning stort sett igjennom hele greia. Noen enkeltscener trekker opp, men den like meningsløse og bråe slutten ga heller ikke noe særlig ettersmak. Rett i glemmeboken deretter.

Regi: Marina de Van
Skuespillere: Marina de Van, Laurent Lucas, Léa Drucker, Thibault de Montalembert, Dominique Reymond, Bernard Alane, Marc Rioufol, François Lamotte, Adrien de Van, Alain Rimoux
Originaltittel: Dans ma peau
IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0337961/
Anmeldt av: Tom Richard Tokle

——————————————————————————————————————————————————————————————-

Neste innlegg: Predators (2010) Forrige innlegg: Maniac: 30th Anniversary Edition kommer i oktober

Hatchet (2006)

Tom Richard Tokle — Thu, 29 Jul 2010 15:00:31 +0000

It’s not a remake. It’s not a sequel. And it’s not based on a Japanese one.

En gjeng ungdommer er på fylletur i Mardi Gras og kommer forbi en Ghost tour-guide som tar for seg et sumpeområde hvor den beryktede Victor Crowley skal befinne seg. Legenden om Victor Crowley sier at han var et såpass deformert lite misfoster som var så stygg at faren hans gjemte han i et skur ved elvekanten i skauen og døde i en brannulykke. Legenden sier videre at Victors gjenferd hjemsøker stedet, noe turistene selvfølgelig flirer av. Men da tour-båten mildt sagt går til helvete med en uventet smell slik at de må ta seg til land i det mørke sumpelandskapet, tørkes fliret straks vekk da en monsterliknende skapning med øks gjerne vil partere turistene i småbiter.

Først og fremst må jeg nevne at «Hatchet» var over forventningene. “Old School American Horror”, som det står på coveret, og det er akkurat det du får, i ren 80-tallsstil med alle ingrediensene som hører til. Selv om det meste her er ganske rett frem som slashere flest og forutsigbar som fy, klarte den å underholde meg hele veien igjennom med sin fine blanding av skrekk og sort humor og kompetent regi som skaper den rette stemningen. Karakterene er heller ikke så flate og bleke som de fremstilles i en rekke slashere, og skuespillet er godt over akseptert til å være helt ukjente fjes. Noen sure oppstøt er ikke til å unngå, som å nevne den irriterende og gnålende blondinen man helst skulle ønske var det første offeret. Vi møter også veteranen Robert Englund i en karismatisk liten rolle, og Kane Hodder.

Det som imponerer mest med «Hatchet» er helt klart de utsøkte effektene. De er laget på gamleskole-måten og de er såpass lekre og herlig groteske at Eli Roth selv ville blitt grønn av misunnelse. Folk blir revet i stykker, impalert og hugget i småbiter med rødt sirupp i øst og vest uten å holde noe tilbake som vil gjøre enhver gorehund våt i munnvikene. Selv pensjonister får gjennomgå . Ellers er også make-upen på filmens øksemorder flott og detaljrikt gjennomført, men noe nytt slasherikon vil han nok neppe bli.

«Hatchet» er langt ifra noen nyskapende film, og heller ikke spesielt smart, men med det rette humøret for hjernedød moro er dette toppers underholdning og et friskt pust til oss som er lut leie av alle de tannløse CGI-3D-remakes-skrekkissene som for tiden spys ut, så derfor er jeg også litt snill med karakteren her. Og ja, det er også nok med puppestripping med på rullen. Adam Green er et regissørtalent som skal bli spenndene å følge med på, og i skrivende stund er oppfølgeren i redigeringsfasen.

Regi: Adam Green
Skuespillere: Joel Moore, Tamara Feldman, Deon Richmond, Kane Hodder, Mercedes McNab, Parry Shen, Joel Murray, Joleigh Fioravanti, Richard Riehle, Patrika Darbo, Robert Englund, Joshua Leonard
IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0422401/
Anmeldt av: Tom Richard Tokle

——————————————————————————————————————————————————————————————-

Neste innlegg: Hora 2 – Inside the Whore Forrige innlegg: 1408 (2007)

Maniac: 30th Anniversary Edition kommer i oktober

Tom Richard Tokle — Wed, 28 Jul 2010 13:21:35 +0000

Blue Underground lanserer 80-talls klassikeren «Maniac: 30th Anniversary Edition» den 26. oktober. Joe Spinell’s signaturrolle som skapte oppstyr rundt lanseringen da feministgrupper gjorde opprør mot filmen. «Maniac» er i dag en kultklassiker som er kjent for sin realistiske tone, Tom Savini’s smakfulle effekter og en genial Joe Spinell i tittelrollen. Filmen er regissert av William Lustig som også er kjent for «Maniac Cop»-trilogien.

Utgivelsen kommer på både DVD og Blu-ray på to disker, og på ekstramaterialet kan man fiske opp:

Audio Commentary #1 with Co-Producer/Director William Lustig and Co-Producer Andrew W. Garroni
Audio Commentary #2 with Co-Producer/Director William Lustig, Special Make-Up Effects Artist Tom Savini, Editor Lorenzo Marinelli, and Joe Spinell’s Assistant Luke Walter
Anna and the Killer – Interview with Star Caroline Munro
The Death Dealer – Interview with Special Make-Up Effects Artist Tom Savini
Dark Notes – Interview with Composer Jay Chattaway
Maniac Men – Interview with Songwriters Michael Sembello and Dennis Matkosky
Theatrical Trailers
TV Spots
Radio Spots
The Joe Spinell Story
MANIAC Publicity
MANIAC Controversy

For trailer og mer info, besøk: http://www.blue-underground.com/product.php?product=192

——————————————————————————————————————————————————————————————-

Neste innlegg: In My Skin (2002) Forrige innlegg: Ny norsk skrekkfilm på vei: Norge Rundt

Ny norsk skrekkfilm på vei: Norge Rundt

Tom Richard Tokle — Sun, 25 Jul 2010 14:49:37 +0000

Serietegneren Kristian B. Walters, mest kjent for sin festlige seriefigur Pervo-Kris som var en av de faste bidragene til «Pyton»-bladet som herjet på 80 og 90-tallet, har tatt steget fra tegnebordet til filmsettet for å lage skrekkfilmen «Norge Rundt».

Dette er Kristian’s debutfilm som handler om 16-åringen Tom og onkelen hans Terje som har store ambisjoner om å selge et skrekkfilmmanus de skriver sammen. Etter å ha fått total slakt for sin pitch av skrekkfilmen «Viking Vengeance» i London, drar de knust tilbakt til Norge. De ønsker å gjennomføre et drap på ordentlig – for å inspirere manusskrivingen. Ifølge Walters blir resultatet en svært realistisk skrekkfilm som skal starte og slutte i Stavanger. Filmen skal etter planen være klar til årsskiftet.

——————————————————————————————————————————————————————————————-

Neste innlegg: Maniac: 30th Anniversary Edition kommer i oktober Forrige innlegg: Christina Lindberg og Ruggero Deodato til Oslo Fright Fest 2010

Christina Lindberg og Ruggero Deodato til Oslo Fright Fest 2010

Tom Richard Tokle — Sat, 24 Jul 2010 17:37:08 +0000

Horrorfreaks i vårt langstrakte land kan finne frem pennen og krysse av 22 og 23 oktober. Da holdes Oslo Fright Fest ved Studentersamfundet i Oslo, en filmfestival med fokus på skrekkfilm, exploitation, sleaze og mer. Det kommer gjester fra både inn og utland, det blir holdt filmmesse, signeringer, prisutdeling for norges beste skrekkfilm, øl og visning av filmer du trodde du aldri skulle få se på det store lerrett. Festivalen holdes i samarbeid med Cinemateket.

Av utenlandske gjester har den svenske skuespilleren Christina Lindberg og den italienske regissøren Ruggero Deodato takket ja til å være til stede på festivalen hvor de vil holde foredrag og signere. Christina Lindberg er mest kjent for sin enøyde hovedrolle i den hardkokte rape-revenge-filmen «Thriller: en grym film» fra 1974 der hun spiller et voldtektsoffer som får øyet sitt skåret ut, voldtatt av en rekke menn (og en dame) og tar en herlig hevn over voldteksmennene så blodet flagrer. Filmen har vokst seg opp til en kultfilm og regnes som en av de mest ikoniske filmene i sin sjanger fra 70-tallet, og er også kjent for å bruke autentiske hardcorescener da Lindberg også livnærte seg på å spille i pornofilmer. Lindberg er også kjent fra filmer som «Sex and Fury», «Wide Open», «Anita» og «Exposed». Alle de sistnevnte er kommet ut på DVD av Another World Entertainment.

Regissør Ruggero Deodato har flere hissige klassikere på CV’en sin som «Live Like a Cop, Die Like a Man», «Cut and Run», «The House on the Edge of the Park», «The Barbarians», «Jungle Holocaust», men vil alltid være mest kjent for sin svært kontroversielle «Cannibal Holocaust» fra 1980 som «The Blair Witch Project» var inspirert fra. «Cannibal Holocaust» er både elsket og hatet og skapte rabalder da filmen var såpass realistisk at Deodato måtte bevise i retten at skuespillerne fortsatt var i live, og filmen sjokkerer like mye i dag som den gjorde for 30 år siden. Filmen er også kjent for sine utilgivelige dyredrap som forårsaket at Deodato måtte betale en kraftig bot og sitte i fengsel. Tiltross for dette røret har han truet i flere år med å lage en oppfølger kalt «Cannibals».

Mer info om Oslo Fright Fest og salg av billetter vil komme på hjemmesiden http://www.oslofrightfest.no/

Kilde: skrekkfilm.com

——————————————————————————————————————————————————————————————-

Neste innlegg: Ny norsk skrekkfilm på vei: Norge Rundt Forrige innlegg: Hora 2 – Inside the Whore

Hora 2 – Inside the whore

Tom Richard Tokle — Tue, 20 Jul 2010 14:20:02 +0000

Den første norske Grindhouse-filmen «Hora» av Reinert Kiil som kom ut på DVD i fjor, har fått sin oppfølger med tittelen «Hora 2 – Inside the Whore». Filmen fikk nådeløs slakt fra de fleste norske filmkritikere, men ble bedre mottatt i utlandet hvor også filmen vant tre priser for beste film.

«Hora 2 – Inside the Whore» er laget som en såkalt mockumentary, en falsk dokumentar, som følger crewet fra første film. På skuespillerlisten møter vi blant annet Isabel Vibe (som hadde hovedrollen i den første filmen), Viktoria Winge, Dagrun Anholdt og danske Kim Sønderholm. Filmens budsjett er på 400.000 og er innspilt på Kvam utenfor Bergen.

Reinert Kiil står også her for både regi og manus, og satser denne gangen på det internasjonale markedet med sin engelske tittel.

Vår anmeldelse av «Hora» kan leses her.

——————————————————————————————————————————————————————————————-

Neste innlegg: Christina Lindberg og Ruggero Deodato til Oslo Fright Fest 2010 Forrige innlegg: Hatchet (2006)

1408 (2007)

Tom Richard Tokle — Tue, 13 Jul 2010 16:53:29 +0000

Don’t stay in 1408.

Mike Enslin (John Cusack) er en forfatter som tidligere var berømt for sine kritikerroste romaner. Nå er han fraskilt, alkoholisert og livnærer seg på å skrive bøker om hoteller som skal være hjemsøkt av spøkelser og andre overnaturlige saker, et felt han begynte å skrive om etter da datteren hans døde. Ironisk nok har han aldri sett et spøkelse og tror heller ikke på den slags, men sluker det han skulle få tak i. Den dagen han får vite om et visst rom med tallene 1408 på luksushotellet Dolphins i New York som skal være såpass hjemsøkt at de ansatte ikke tør å sette føttene sine i, griper han sjangsen til å fiske opp inspirasjon til sin neste bok og sjekker inn. Hotellsjefen Gerald Olin (Samuel L. Jackson) advarer ham gjentatte ganger og viser ham groteske post-mortem-bilder av folk som har begått blodige selvmord i rommet opp igjennom årene, uten at det stopper ham. Han blir heller mer tøff i trynet og gira på å finne ut hva slags tull og oppsinn dette egentlig er.

Så snart vår forfatter har funnet seg til rette i rommet, begynner merkelige ting å skje. Klokkeradioen slår seg på av seg selv og maleriene på veggene begynner å leve sine egne liv. Hallusinasjoner og flashback fra en vond og fortrengt fortid penetrerer hjernen hans til han får nok og vil sjekke ut. Og om ikke det var ille nok allerede, er han innesperret i rommet, uansett om han prøver å rømme ut av vinduet eller luftrørene. 1408 er i alle retninger og det er her den neste timen utspiller seg mens Mike’s psyke slites ut mer og mer av hallusinasjonene. Så spørsmålet er: klarer Mike å komme seg ut av 1408 før han havner i samme skjebne som de tidligere gjestene?

«1408», basert på en historie av den godeste Stephen King, starter meget bra hvor vi blir bra kjent med vår protagonist Mike, stødig spilt av John Cusack. At han ikke tror på spøkelser (som oss fleste ikke vil tro på) gjør at man lettere kan relatere seg til rollefiguren, og historien bygger seg fint opp med skrekkhistoriene til hotelldirektøren, glimrende spilt av Samuel L. Jackson, som er mer skremmende å høre på enn tiden som venter inn i hotellrommet.

Konseptet er ganske interessant, men dessverre skjer det så mye rart på en gang i rom 1408 at det sklir over til det surrealistiske og kaotiske at jeg begynte å lure på om jeg egentlig så på Alice in Wonderland, eller noe i den gaten. Mike kastes inn i marerittaktige scenarioer fra scenarioer da hotellrommet skifter utseende hvor logikken skrangler til spenningskurven rett og slett mister taket, uansett hvor en god skuespiller Cusack er som stort sett har alle scenene for seg selv omringet av spesialeffekter i alle vinkler. I det ene øyeblikket er Mike i vinterland, i det andre i sjøland da maleriene fosser ut hav og forvandler hele rommet til noe som likner på en sjørøverholme som blir mer masete enn skummelt. Å overføre Stephen King’s historier på filmrull med et troverdig resultat har aldri vært en enkel jobb, og det synes også her.

Noen elendig film er det dog ikke, den svenske regissøren Mikael Håfström regisserer stort sett med stø hånd og klarer å filme frem noen stemningsfulle scener hvor sterke fargekontraster gjør seg bra. Men i sin helhet faller den igjennom. Lettskremte folk kan mulig finne større glede i «1408» med sin milde skrekk, men det er ikke spreke sakene. Selv stiller jeg meg ganske likegyldig til den. Vil du ha hotellgrøss med tenner og nerver fra start til slutt så se heller «The Shining» en gang til.

Regi: Mikael Håfström
Skuespillere: John Cusack, Samuel L. Jackson, Mary McCormack, Tony Shalhoub, Len Cariou, Isiah Whitlock Jr., Jasmine Jessica Anthony, Paul Birchard, Margot Leicester, Walter Lewis, Eric Meyers, David Nicholson
IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0450385/
Anmeldt av: Tom Richard Tokle

——————————————————————————————————————————————————————————————-

Neste innlegg: Hatchet (2006) Forrige innlegg: Sleepaway Camp II: Unhappy Campers (1988)

Sleepaway Camp II: Unhappy Campers (1988)

Tom Richard Tokle — Mon, 12 Jul 2010 17:46:05 +0000

Ooooh, I’m a happy camper, I love the summer sun. I love the trees and forest, I’m always having fun! Ooooh, I’m a happy camper, I love the clear blue sky, and with the grace of God, I’ll camp until I die!

(OBS: Dersom du ikke har sett den første filmen, gjør vi oppmerksom på at denne anmeldelsen inneholder alvorlige, stygge spoilere!)

Historien i «Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» foregår to år etter hendelsene i den første filmen. Angela er nå blitt klinisk frisk, ifølge en gjeng inkompetente leger og psykiatere, og har nå fått en jobb som rådgiver hos sommercampen Camp Rolling Hills, logisk nok. Og camperne ser ut til å storkose seg med å fortelle skrekkhistorier rundt bålet, slikke sol, drikke seg full og ha sex i skogen, som tenåringer flest. Dette liker selvfølgelig ikke den surmaga Angela som straffer en etter en ved å drepe de så blodet spruter.

Allerede i åpningsekvensen blir vi vitne til overspill og replikker som er så dårlig skrevet at man blir flau. Vi blir presentert for både camperne og Angela som leser replikkene umotivert rett fra manuset hvor det første drapet inntreffer som pent oppsummerer resten av hele filmen (i samme stil som den møkkdårlige remaken av «Friday The 13th», for å gi et godt eksempel). Man skulle ønske det var over allerede da, men det blir verre. Ingen av karakterene i denne leiren oppfører seg som normale folk og fremstår som langt mer ustabile enn morderen selv. Men inntrykket sier at dette kan bli grei, campy og cheesy 80-talls underholdning. Nei, bare glem det, for her vil man titte mer på klokka enn i en dryg mattetime.

Og som du nå har skjønt har ikke denne oppfølgeren noe som helst nytt å by på. Det aller meste her er temmelig slappe saker fra start til slutt. Rævva skuespill på «Troll 2»-nivå, rævva manus, rævva musikk og rævva regi. Bortsett fra produsent Jerry Silvia er ingen av originalcrewet fra den første filmen på plass her, noe man lett kan forstå så tragisk manuset er. Filmen har tatt en helt annen vinkel fra den første og pøst på med flau highschool-humor for å fylle ut spilletiden og flust med ukreative drapscener som sliter med hastverksarbeid. I rollen som Angela finner vi denne gang en ukarismatisk Pamela Springsteen (Bruce Springsteen’s datter) og rollefiguren har fått litt av en personlighetsforandring siden sist. Da hun var ekstremt sky og innadvent er hun her det rakt motsatte. Her er hun sprudlende sosial med alltid smilet om munnen, tar gjerne en trall på gitaren i full offentlighet (hvor hun viser at hun verken kan spille gitar eller synge som faren sin), og har også tatt førerkortet siden sist – alt dette på to år på psykiatrisk. Jadda, vi er dumme nok til å kjøpe det..

Den første Sleepaway Camp var heller ingen mesterverk, men den hadde “the shocking ending” som gjorde at den skilte seg glatt ut fra de andre titalls slasherne fra 80-tallet, og en dose mystikk da man aldri visste hvem morderen egentlig var. Her spiller filmen på twisten helen rullen igjennom som overhodet ikke funker. Det hele er kun meningsløst, drepende kjedelig og bortkastet tid. En flau hyllest til Freddy Krueger gjør ikke saken stort bedre.

Regi: Michael A. Simpson
Skuespillere: Pamela Springsteen, Renée Estevez, Tony Higgins, Valerie Hartman, Brian Patrick Clarke, Walter Gotell
Oppfølger av: Sleepaway Camp (1983)
IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0096118/
Anmeldt av: Tom Richard Tokle

——————————————————————————————————————————————————————————————-

Neste innlegg: 1408 (2007) Forrige innlegg: Snart klart for Hostel: Part III

FeardotCom (2002)

Vanja Nilsen — Mon, 05 Jul 2010 15:38:50 +0000

Mike Reilly, en NYPD detektiv, blir tilkalt til åstedet hvor et mystisk dødsfall i undergrunnen har funnet sted. En mann ved navn Polidori er offeret, og han har blod rennende fra øynene samt et ansiktsuttryk som antyder at mannen har blitt skremt til døde. Både Mike og en helse-etterforsker, Terry Hudson, blir svært interessert i dødsfallet, spesielt når flere ofre dukker opp med samme symptomer. Først blir det mistenkt at et virus er på ferde, men det er nok noe helt annet…for alle de døde har ikke bare de blodige øynene til felles, men de døde nøyaktig 48 timer etter å ha logget seg inn på en webside som heter feardotcom.com…

William Malone, regissør av den tragiske nyinnspillingen av House on Haunted Hill (1999), prøver her lykken med en film som ser ut til å stå på egne ben…trodde man. For her går det ikke lenge i spilletiden før filmen skriker rip-off av verste sort av en kjent asiatisk skrekkfilm ved navn Ringu som hører hjemme nederst i søppeldynga.

Filmens absolutt største svakhet er som nevnt at den låner altfor mye fra Ringu, at det blir nesten på grensen til plagiat. Selv om FeardotCom ble utgitt to måneder før den amerikanske remaken, altså The Ring, er allikevel likhetstrekkene til Ringu så sterke at det er vel knapt noen tvil om at inspirasjonen ble hentet fra nettopp her. Hovedforskjellene ligger egentlig bare i at VHS’en er byttet ut med en webside og de 7 dagene er byttet ut med 48 timer. Ellers er det så mange likheter at det blir flaut. Det eneste som mangla var at kvinnfolket skulle komme ut av pc-skjermen. Dèt hadde tatt seg ut. Og masse sørpete, stygg CGI hjelper ikke spesielt i denne uskumle og forglemmelige smørja av en film.

Regi: William Malone
Skuespillere: Stephen Dorff, Natascha McElhone, Stephen Rea, Udo Kier, Amelia Curtis, Jeffrey Combs, Nigel Terry
IMDb: http://www.imdb.com/title/tt0295254/
Anmeldt av: Vanja Nilsen

——————————————————————————————————————————————————————————————-

Neste innlegg: Deep Red og Martyrs nyinnspilles Forrige innlegg: Shock Waves (1977)